(skrevet 09.07.09, hendelsene fant sted fra og med 6. juli til og med 9.juli)
Reisen fortsatt rundt på Sri Lanka og nye spennende ting skulle oppdages. Faktisk reklamerer de for at ”Sri Lanka er oppdaget, nå skal du oppdage Sri Lanka” på turistbrosjyrene som vi av og til ser her nede. Den første jeg så var på en te-plantasje vi besøkte på turen, den andre, og siste, i et hus vi leide på turen. Ikke så veldig mange med andre ord.
Jeg har også besøkt verdens ende på denne turen. Godt over 2000 meter over havet her på Sri Lanka finner vi den plassen om noen skulle lure på det. Etter å ha kjørt opp langs smale og bratte veier til Horten National Park (lurer på om tittelen ”Horten finner en Hvem” er inspirert av denne plassen?) skulle vi gå ut på tur. Dette er den eneste nasjonalparken på Sri Lanka hvor vi får lov til å gå rundt og se selv, men riktignok kun på veiene som er tillaget, enten med vilje eller uvilje. Et skilt fortalte oss fort at det var 4 km til verdens ende og på veien ville vi også se en liten versjon av verdens ende. Etter å ha trasket om lag halve veien kom vi til den lille versjonen som var ganske imponerende. På kanten, som selvsagt ikke hadde noen form for rekkverk, kunne vi se noen hundre meter ned. Og da vi kom til verdens ende kunne vi stå utenfor et stup som var tre ganger så høyt. Hvor mange meter de var aner jeg ikke, bare at det ene var tre ganger så høyt som det andre og at det minste var ”noen hundre meter”.
Grunnen til at det heter verdens ende er ikke på grunn av stupene, men fjellet vi ser når vi står der. På grunn av tåken (som ikke var nevneverdig tykk den dagen vi var der), så ser du ikke noe mer bak fjellet. Det ser rett og slett ut som om verden slutter der (også når det er lite tåke der).
Før vi gikk inn i nasjonalparken hadde jeg og han jeg er med her borte det litt gøy, noe som resulterte i noe løping etter ham. Noe barnslige greier, men morsomt når vi ikke har noe annet å bedrive. Da jeg sa ”Jeg skal jage deg til verdens ende”, så han bare rart på meg og skjønte ikke poenget i det hele tatt. Vet denne var tørr, men den må nesten med likevel.
Ellers har jeg sett flere templer og nye byer. De fleste kjører vi bare rett gjennom uten å stoppe, med mindre jeg trenger mer vann. Det ryker mye vann på turen, men til gjengjeld lite mat. Magen min fungerer greit, men all matlyst er borte, mest sannsynlig fordi jeg vet hvordan maten er laget. Derfor klarer jeg ikke alltid å spise på de utestedene som reisefølget mitt velger, noe som resulterer i at jeg spiser på flotte utesteder med noe dyrere mat (gjerne opptil 50 kroner for et bra måltid, noe som for meg er billig).
Jeg har selvsagt badet på turen om noen lurte på det. Det finnes mange strender, noen fine, andre grusomme. Den første stranden jeg badet på hadde store flotte bølger og det er jo kjempegøy, så jeg løp ut i sjøen og svømte. Det skal nevnes at de fleste her ikke mestrer denne kunsten og de var temmelig nervøse da jeg ble dratt noen meter utover i havet av hver eneste bølge. Etter 5-6 bøler var jeg sikker 30 meter uti og måtte nesten svømme inn igjen. Det var slitsom, men utvilsomt verdt det. Den andre plassen vi skulle bade var i et fossefall. Denne gangen sto jeg over, mens den tredje plassen var ute på en øde øy. Og da forsto jeg hvorfor man kaller Sri Lanka et ferieparadis, for det er ikke ofte vi finner så flotte plasser i Syden. Varmt vann, store steiner man kunne hoppe fra, passe med bølger, steikende sol og en flott vind. Og stranden var nesten folketom. Det merkelige var at de andre som var der kom fra Skottland og siden vi befant oss på en øde øy, godt inne i de gamle LTTE-områdene, så var det ganske uventet.
Og ja, vi merket at dette var de gamle LTTE-områdene. Da vi skulle hjem igjen måtte vi gjennom en rekke Check points, noen store som grensestasjoner mellom land i krig og andre små. Noen ganger kunne vi bare kjøre forbi, andre ganger ble vi stoppet. Noen ganger klarte guiden å snakke oss forbi, andre ganger ikke. Og noen plasser var jeg en fordel å ha med. Det største Check Pointet vi kjørte gjennom måtte bilen undersøkes og alle vi måtte ut og gjennom en sikkerhetskontroll. Jeg gikk først og alle vaktene så på meg. Noen visket noe, andre sto og så rart på meg og der gikk jeg med sekken min som jeg hadde fått beskjed om at måtte undersøkes. Ingen vakter stoppet meg og jeg skjønte ikke hvor jeg skulle stoppe, men jeg fikk et slags svar når jeg gikk forbi den nest siste vakten som sa ”White” og lot meg gå forbi. De andre (som kommer herifra) ble sjekket noe grundigere for å si det sånn.
På turen fikk jeg også se et merkelig naturfenomen. Det var noen brønner som sto svært nær hverandre, men som hadde svært ulik temperatur. Vi skulle dusje, for det hadde vi ikke gjort skikkelig på et par dager siden vannet var kaldt de fleste plassene vi bodde. I alle fall var det kaldt når jeg som sistemann skulle dusje. Selv om det er 30 grader her nede, så var det fantastisk å ta en bøtte med varmt vann og helle over seg selv. En gang. To ganger. Ti ganger. 50 ganger. Og nei, jeg ble liksom aldri lei, for det var en herlig følelse.
Også apekatter finner man her nede og i en park med mye blomster vi besøkte, fantes det en hel del apekatter. Og apekatter er morsomme dyr. De løper rundt og leter etter mat overalt; på bakken, i trærne og i søppeldunkene. De hoppet opp på søppeldunkene, åpnet de opp og så ned i. Så de noe hoppet de ned i dunken og tok maten og hoppet ut igjen. Det var ikke veldig lett å komme nær dem, men vi klarte til slutt å komme ganske nær en som hadde klatret opp i et tre. Etter å ha tatt en del bilder og sett på at den lekte seg, så ble den en smule redd og det så ut som om den skulle hoppe opp på oss, og siden alt skjedde veldig fort, så måtte vi trekke oss fort unna også. Noe som ble god underholdning for alle som sto og så på oss.
Men nå er rundreisen over og jeg er tilbake i Puttalam. I dag har jeg vært alene i byen og sett meg omkring, men ellers har jeg bare slappet av. Til min store overraskelse er jeg veldig solbrent nederst på ryggen, men jeg overlever vel. Og dersom du lurte på hvorfor jeg er overrasket, selv etter å ha badet i mange timer, så er det fordi jeg aldri pleier å bli skikkelig solbrent, verken i Norge eller andre plasser i verden. Sånn sett er jeg veldig heldig og skal ikke klage på det. Visste jeg kunne bli solbrent på skuldrene, men det løste seg med solkrem, med styrke 20. Nå skal jeg være her i Puttalam fram til jeg reiser tilbake til Norge på søndag. Men før det skal jeg i et bryllup til noen jeg ikke vet hvem er. Dette er kvelden før jeg skal reise, så det kan bli spennende. Må reise fra Puttalam ca. klokka 4 om natta for å rekke flyet.
