Dag to her i Israel er overstått og i dag har jeg hatt mye å fordøye. Dagen startet med en frokost jeg har mine helt klare meninger om, og jeg kan si det så enkelt som om at jeg ikke spiser mer enn det som er høyst nødvendig for å sikre overlevelse og en mage som ikke bråker.
Det første som skjedde etter frokosten var et besøk til Dar el Tifl her i Jerusalem. Dar el Tifl er et barnehjem, en skole, et museum. Det hele her med Deir Yassin-massakren mellom 9. og 11. april 1948 rett før opprettelsen av staten Israel, hvor mellom 107 og 120 palestinere ble drept. Men mange barn i denne landsbyen overlevde og de flyktet og fikk til slutt søke tilflukt i huset “Husseini House”. Dette huset ble etterhvert hetende Dar el Tifl og ble etterhvert utvidet til å være et velutviklet barnehjem som etterhvert kunne tilby skolegang for de som bodde der. Nå driver de en jenteskole som vi var og besøkte.
Først fikk vi en del informasjon om stedet samtidig som vi fikk servert både kake og kaffe. I tillegg til dette fikk vi et hefte med mange tegninger tegnet av palestinske barn og her var det mange sterke bilder som både symboliserte håp, hat og sorg. Disse bildene sa veldig mye. Skal se om jeg kanskje publiserer noen av dem seinere om jeg får lov. Etter infoen ble vi guidet rundt på skolen. Først fikk vi en oppvisning i dans før vi besøkte barnehagen og en tiendeklasse. I barnehagen hadde de ballonglek og slemme som vi var lærte vi dem hvordan man sprengte ballongene. Men det likte de veldig godt. De 5 minuttene vi var det lekte vi også litt med ballongene og tok litt bilder. I klasserommet gikk vi inn og snakket litt med de som var der. Vi var også inne i et klasserom med barneskoleelever som lærte seg engelsk.
Etter en lunsj der, så bar det videre til en ny lunsj. Vi fikk også se hvordan muren slynger seg gjennom landskapet og sikrer at trær og vann blir på israelsk side. Alt av ressurser blir overtatt av Israel.
Etter dette skulle vi tilbake til hotellet og se litt på markedet. Og da kom vi inn i den minst systematiske trafikkorken jeg noen sinne har sett. Først la vi oss i venstre kjørefelt, før vi ble guidet av politiet til å kjøre feil vei gjennom rundtkjøringen, samtidig som de andre bildene kjørte riktig vei gjennom den. Etter noe om og men kom vi oss ut på en øde vei, som viste seg å være en snarvei forbi all køen, men det hele så ganske komisk ut da vi holdt på.
Og mens jeg likevel er innenfor trafikken, så skal det sies at Israel har noe til et Aparthed-system her nede. Det er ikke bare skammens mur som skiller innbyggerne, men også bilskiltene. De opererer med en rekke farger og kombinasjoner, men det viktigste er fargen på skiltene. De er enten hvite, gule eller grønne. De hvite kan ha svart eller grønn skrift. De gule skiltene og de hvite med svart skrift tilhører israelere, mens de grønne skiltene og de hvite med grønn skrift tilhører palestinere. De med hvite skilt med svart skrift og de med gule skilt kan kjøre på de svært flotte motorveiene og hvor som helst ellers i landet, mens de med de grønne skiltene og de hvite med grønn skrift ikke får lov å kjøre på motorveiene og overalt hvor de vil, men må nøye seg med dårlige, svingete veier ved siden av motorveiene.
Etter en liten tur på markedet var det tid for middag og møte med Parants Circle. Dette er en organisasjon som består av personer som har mistet noen i konflikten. Dette kan være søsken, foreldre eller barn, men som likevel har funnet ut at de vil sette seg inn i motpartens situasjon. De reiser sammen på skoler og holder foredrag. Det er meningen at det alltid skal være en palestiner og en israeler med på foredragene, men det hender at palestineren uteblir fordi vedkommende ikke kommer seg gjennom Check-Pointene tidsnok.
I morgen har vi mange planer, som kanskje går rett i dass. Jødene her nede skal ha en eller annen form for feiring og da stenger visstnok alt. Og da mener jeg alt. Til og med veiene stenger. Dette skjer ikke før på ettermiddagen/kvelden, og varer til og med mandag, så mandagens planer kan også gå i dass. Men heldigvis har vi med oss en dyktig reiseleder med planer om mye spennende vi kan gjøre. Men hvordan dette går får dere vite i morgen…
