Kjetil Klakegg Bergheim www.minblogg.net

9. september: Nord-korea, dag 3

Nord-Korea feirer i dag sin nasjonaldag. Det betyr at vi skal ta del i feiringen. Dessverre får vi ikke lov til å se militærparader og slike ting, men vi skal besøke Kumsusan Memorial Palace. Der ligger liket av Kim Il-sung. Dagen startet tidlig. I dag er det dresskode, så jeg måtte ta på meg fin-bukser og en fin langarmet skjorte. Så gikk turen til Kumsusan Memorial Palace.

Kumsusan Memorial Palace er en vanvittig stor bygning til ære for Kim Il-sung. Først måtte vi levere fra oss kameraene våre også måtte vi gjennom en sikkerhetskontroll. Deretter startet en heller lang ferd i rulletrapper som både gikk opp, ned og bare rett fram. Rulletrappene gikk forferdelig sakte og var utrolig lange. Og antallet var enormt. Vi fikk ikke lov til å gå i rulletrappene, for nå var vi på hellig grunn.

Når vi omsider var ferdig med å gå i rulletrapper var det godt å få gå litt. Men først måtte vi bukke høflig for nok en statue av Kim Il-sung. Etterhvert fikk vi utlevert små dingser med høyttalere. Der hørte vi en stemme som fortalte oss hvor forferdelig det var at The great leader var død, om hvordan folk sørget over tapet og hvor mye energi han hadde lagt ned i folks beste.

Deretter skulle vi inn i rommet med liket av Kim Il-sung. Men før vi kom så langt måtte vi inn i en lufttunnel. Faktisk måtte vi rense skoene våre før vi gikk inn i bygningen. Nå var vi reine nok til å se liket. Og der lå han, fint påkledd i et kaldt rom, inne i et glassmonter. Vi sto litt i kø før vi fikk lov å gå rundt. På veien rundt måtte vi bukke høflig fire ganger.

Når vi omsider var ferdig med bukkingen gikk vi videre og fikk se alle utmerkelsene Kim Il-sung hadde fått av ulike land. Det var en enorm samling. Litt nervøs for at det kunne ligge en utmerkelse fra Norge der studerte jeg alle nøye, men det lå ingen der. Derimot lå det utmerkelser der fra om lag 100 land. Etter dette måtte vi ta alle rulletrappene tilbake - i samme tempo.

Utenfor bygningen fikk vi lov å ta bilder, noe vi selvsagt gjorde. Så dro vi videre med bussen til en stor samling av små statuer av folk som har ofret livet sitt i krig for Nord-Korea. Også her måtte vi bukke så høflig vi bare kunne før vi fikk se selve statuene på nært hold.

Deretter bar det videre til The Juche Tower. Juche er ideologien som Kim Il-sung innførte i Nord-Korea. Det guidene våre ikke fortalte oss er at den er erstattet med en ny ideolog som heter Songun, som betyr «militæret først». Vi tok en heis til toppet av tårnet og fikk nyte en fantastisk utsikt over byen. Dette kostet 5 EURO, men var definitivt verd det. Vi fikk lov å ta bilder fra 3 av 4 sider av tårnet. Den fjerde siden holdt de på å fikse, så ingen bilder der...

Pyongyang Metro skulle også besøkes. Vi fikk opplyst at det var 600.000 mennesker som brukte metroen hver dag, men jeg har en følelse av at det er sterkt overdrevet. Når vi gikk ned kom det en haug med folk ned. Da vi gikk opp igjen på neste stasjon kom det en haug mennesker ned. Men da vi kom opp var det ingen mennesker der. Så hvorfor var det bare folk i rulletrappene når vi var der? Uansett var det en fascinerende tur.

I dag spise vi lunsj på en båt på Taedong River. Båten ville aldri fått legge fra havn i Norge og sikkerhetsutstyret var ikke bedre. Jeg har mine tvil om at livbåtene ville flyte nevneverdig lenge på elven om vi måtte ta de i bruk. Heldigvis slapp vi det. Middagen spise vi på en restaurant hvor vi måtte steke kjøttet vårt selv på grillen som var den del av bordet.Det gikk så som så. Først startet betjeningen å lage maten, deretter overlot de alt til oss. Vi tenkte ikke noe mer på det før kjøttet omtrent var forkullet. Så der satt vi, fem personer, å så på at kjøttet ble brent. Som vanlig fikk vi rikelig med mat, slik resten av befolkningen får...

Vi besøkte også USS Pueblo, et amerikansk spionskip som de hadde kapret under Korea-krigen. Det var nå et lite museum og vi fikk nok en gang høre deres versjon av hvordan krigen var.

Så, om kvelden var det omsider klart for Mass Games. Høydepunktet på turen. Og det var absolutt ingen skuffelse. Vi kom til stadionen hvor showet skulle holdes. Tusenvis av mennesker som skulle opptre sto utenfor. Det var flott musikk, masse lys og en stor fontene. Stemningen var satt. Deretter gikk vi inn.

Det synet som møtte oss der var absolutt fantastisk. Det kan vanskelig beskrives med ord. Dette må absolutt oppleves. På andre siden av stadionen satt det 20.000 studenter som holdt hver sin plakat med en farge, slik at et gigantisk bilde kom til syne. I begynnelsen var det kun skrift og guiden vår sa at det var navn på de ulike regionene i landet. Så skjedde det utrolige. En region forsvant og ble grå samtidig som studentene skrek ut, kjapt! Så kom den til syne igjen i det øyeblikket neste region forsvant og de studentene skrek. Slik holdt de på en stund og dette var bare oppvarmingen til showet. Men kanskje noe av det mer fascinerende. Det trøkket de lagde var fantastisk.

Da showet startet gikk det mest i dans hos de 80.000 andre deltagerne (alle var aldri på scenen samtidig), samtidig som de 20.000 i bakgrunnen lagde nye bilder. Etter en og en halv time var showet over og vi gikk fornøyde derfra. Det var ikke helt gått opp for oss hva vi nettopp hadde opplevd, og det kommer nok til å ta noen dager...