Kjetil Klakegg Bergheim www.minblogg.net

16. september: Mongolia, dag 1

Dagen for å dra til Mongolia er kommet og jeg måtte stå opp klokka 05.00 for å rekke flyet. Det er temmelig hardt for et B-menneske som meg. Men jeg klarte det. Noen ganger må man bare. I dag skulle jeg til Terminal 3 på flyplassen her i Beijing (før dette hadde jeg kun testet ut Terminal 2), og denne terminalen var stor. Altfor stor. Heldigvis hadde jeg flaks med hvor taxien satt meg av, for han satt meg av ved riktig inngang, så jeg fant innsjekkingen svært fort. Ingen problemer der og ingen problemer i noen kontroller i dag. Ingen spørsmål, ingen sure miner.

Etter litt over to timer med fly landet jeg på flyplassen utenfor Ulaanbaatar (finnes utrolig mange måter å skrive dette navnet på). Etter å ha fått bagasjen min startet en svært humpete tur inn mot Ulaanbaatar. Jeg var veldig overrasket, siden jeg trodde det stor bedre til med landet enn som så. Jeg hadde riktignok ikke studert landet så veldig nøye før jeg kom hit. Det burde jeg åpenbart ha gjort, for her er det ganske kaldt i forhold til Kina. Fra 35 grader i Kina til 15 grader i Mongolia. Overgangen var deilig, men hard. Jeg har for eksempel ikke med meg nevneverdig mye varme klær, siden jeg prøvde å spare på bagasjevekten. Og kaldere skal det visstnok bli.

Uansett, turen til Ulaanbaatar var humpete, luften var kald og vinduene åpne. Forskjølelsen jeg har klart å pådra meg i Kina ble ikke bedre på den turen. Etter å ha humpet oss gjennom en del av Ulaanbaatar kom vi til guesthouset (fornorskning av engelsk ord, jeg vet) jeg skal bo på. Dette er en del av ferien jeg skal leve litt på budsjett. 8 dollar pr. natt og standarden er deretter. Nå skal jeg dele rom med tre andre i noen netter. I tillegg til det skal jeg dele fem bad med ganske mange andre. Men jeg tror dette skal gå bra, har tross alt sovet mange andre rare plasser før (nedlagt kirke, flyktningeleir, under åpen himmel, i gapahuk osv...)

Etter å ha skjekket inn var jeg klar for å dra ut i Ulaanbaatar. Forventningene var ikke særlig store ettersom noen i reisefølget mitt i Nord-Korea mente at Ulaanbaatar var en forferdelig kjedelig by og at jeg ikke burde være her mer enn et par dager. Jeg skal være her i seks dager.

Byen er i stor grad veldig nedslitt. Bygningene er stort sett gamle, med noen hederlige unntak, veiene er humpete (noen som ble overrasket?), fortauene består i stor grad av ørkensand og det er lite å få kjøpt i butikkene. I dag utforsket jeg kun de sentrale delene av byen, men det er ikke så mye å finne på her. Jeg tror jeg etterhvert kommer til å dra på en tur utenfor Ulaanbaatar for å få litt forandringer.

Det er uansett en del ting som fascinerer meg. Først av alt er det trafikken. I reisehåndboka mi står det at det å krysse veien kanskje er det farligste man gjør her. Det tviler jeg ikke et sekund på. Når du er gående har åpenbart ingen vikeplikt for deg. Bilene peiser på og det tar en god stund før du kommer over veien. Du må gjerne ta ett og ett felt på veien over, så det tar sin tid når det kanskje er 6 felt.

Dette er noe du som gående må gjøre selv om du har grønt lys. Grønt lys for gående betyr egentlig bare at noen av bilene må stå i ro, men langt ifra alle. Dessuten kan politiet som står i alle kryssene overstyre trafikklysene slik det passer dem best. Og når jeg likevel er inne på politiet, så må jeg nevne at de er veldig flinke – til å blåse i fløyten sin. Uansett hva politiet signaliserer der de står midt i krysset, så blåser de i fløyten. Vil de at trafikken skal stoppe, så blåser de. Vil de at noen biler skal kjøre, så blåser de. Vil de at vi skal gå over veien, så blåser de. Og de blåser ikke ulikt, de blåser den samme lange tonen uansett (noen bruker korte toner).

Nå skal jeg lade opp batteriene til i morgen. Jeg må se noe spesielt i denne byen, men jeg tror det kan ta litt tid før jeg oppdager hva det er...