Kjetil Klakegg Bergheim www.minblogg.net

10jul/120

Sarajevo 16.-20. juni 2012

Sarajevo, Sarajevo. Hvor skal man starte? Det er nesten litt synd å starte med de negative opplevelsene jeg hadde der, men ettersom samtlige skjedde den første timen jeg var det, så får jeg heller starte med dem.

Det første jeg skjønte var at jeg måtte klare meg uten mobilen, for den ville ikke fungere. Deretter skulle jeg finne en minibank for å ta ut noe lokal valuta. Jeg brukte nesten en halvtime på å finne en. Jeg hadde selvsagt ikke undersøkt vekslingskursen før jeg dro så tok bare ut en haug penger og satset på at det ikke var for mye, eller for lite. Deretter skulle jeg finne hostellet mitt. Det viste seg å ligge in the middle of nowhere, samt at det var stengt. Det var ikke antydning til liv og taxisjåføren hadde selvsagt dratt sin vei da jeg oppdaget dette. Så der sto jeg utenfor et stengt hostell med en haug svære løshunder som vandret rundt og en bonde i nærheten som skøyt dyrene sine (eller noe i den dur). Og selvsagt kom det ikke flere taxier til denne nesten gudsforlatte plassen. Eneste plusset var selvsagt supermarkedet som lå ved siden av det stengte hostellet jeg skulle sove på. Jeg innrømmer lett at jeg var lettere forbannet på hele byen og sverget at jeg skulle dra dagen etter. Heldigvis gjorde jeg ikke det.

Heldigvis kom det en skranglete lokalbuss etterhvert og den viste seg å kjøre til sentrum. Busser har en tendens til å gjøre nettopp dette. Planen nå var å finne en ny plass å sove. Først gikk jeg innom et hotell som selvsagt kun ville ha EURO, og jeg hadde brukt opp alle jeg hadde med meg, selv om jeg ikke har besøkt et eneste land enda som faktisk bruker EURO. Deretter gikk jeg videre og møtte et par hyggelige karer som kunne hjelpe meg. De ringte en venn som eide et hostell og der var det en ledig seng til meg. Eneste minuset var selvsagt at det lå 10 minutter unna. Og disse ti minuttene besto utelukkende av en oppoverbakke som ikke lignet grisen. En av disse personene ble heldigvis med meg og mens svetten rant nedover ansiktet, ryggen, beina og samtlige andre plasser på kroppen tilbød han seg å hjelpe meg med bagasjen.

Da jeg kom til hostellet ble jeg vist rundt og jeg sa jeg skulle være der en natt. En natt ble til fire. Fyren som eide hostellet var en svært hyggelig fyr på 24 år. Han kunne hjelpe meg med absolutt alt jeg behøvde og lurte på. I tillegg til dette var det svært mange hyggelige mennesker som bodde der som jeg etterhvert ble kjent med. Vi satt ute på terrassen hver kveld og koste oss med spill, øl, sosialt samvær og god mat. For å være ærlig var det trist å forlate dette fantastiske hostellet og jeg anbefaler alle som er innom Sarajevo å bo på Haris Youth Hostel. Det er en opplevelse av de sjeldne og dette er uten tvil det beste hostellet jeg noen gang har bodd på.

På søndagen disket eieren opp med BBQ-party og han hadde turer rundt i byen nesten hver dag (jeg forsov meg til samtlige så fikk ikke deltatt på disse, men alle som deltok sa at det var en fantastisk tur). Han tok oss også med ut på byen en kveld, som forøvrig var kvelden før bursdagen min, så dermed ble det litt bursdagsfeiring også. Det var vel og merke ikke bare jeg som hadde bursdag denne dagen; en annen som bodde på hostellet hadde også bursdag samme dag som meg. Dobbel bursdag betyr selvsagt dobbel feiring, så vi stakk ut kvelden etter også. Det ble noe til bomtur, for plassen vi var kvelden før var stengt og vi brukte en time på å finne en ny plass vi kunne være, men da var folk begynt å bli trøtte og leie, så vi ble ikke der så lenge.

Selve Sarajevo, for de som vil lese om det og ikke bare hostellet jeg bodde på, er en fin by. Den er liten og det er gåavstand til det aller meste. Jeg brukte ikke veldig mange timer hver dag på å gå i den ettersom det var minst like gøy på hostellet, men jeg fikk sett gamlebyen, vært innom nasjonalmuseet (som hadde lite å tilby), sett byen fra 35. etasje og gått bakken opp til hostellet mitt tilsammen fem ganger. Hver gang kom jeg like svett og jævlig til hostellet, men jeg kan trøste meg med at alle andre også gjorde dette og vi lo bare av hverandre. Det var tross alt 35-40 grader ute og en luftfuktighet som var helt jævlig.

Etter fire netter i Sarajevo var det trist å forlate byen og hostellet, men de fleste andre jeg ble kjent med dro samme kvelden som meg, så sånn sett var det kanskje like greit. Nå går turen videre til Zagreb, og jeg håper denne byen også er kul. Men det skal mye til for at den blir kjekkere enn Sarajevo.

Kategoriset under: Europa, Reise Legg igjen en kommentar
Kommentarer (0) Trackbacks (0)

Ingen kommentarer ennå.


Leave a comment

(required)

Ingen trackbacks ennå.