I dag kunne folk lese Thorgeir S. Kolshus sin kommentar i Dagens Næringsliv om hvor forferdelig same- og jødevitsene i programmet Briller var. Disse vekket ubehag, mente forfatteren av kommentaren. Jeg så det nevnte program og lo godt av vitsene. Helt uskyldig humor som ingen burde ta seg nær av. Mener jeg.

I dagens Norge er det snart ikke mulig å vitse med noen ting. Alt skal være politisk korrekt, for ingen skal bli såret. Dersom noen kan tolke en kommentar dithen at den kan oppfattes som støtende, blir man fort hengt ut i avisene som rasist, antisemmit, samehater, eller det som verre er.

Jeg er blant dem som liker å tulle litt med alt og alle. Det er aldri vondt ment og jeg får svært sjelden negative tilbakemeldinger. Folk vet at jeg ikke mener noe vondt med kommentarene. Slik tror jeg nok det er med de fleste andre når man kommer med en litt skeiv kommentar. Og de spøken er rettet mot ser humoren. Det gjorde iallefall de under Spellemannutdelingen. Da kommentaren falt så jeg minst en person som først lo av Mokkamann-spøken, før vedkommende plutselig ble sur. Først forsto han åpenbart vitsen, deretter fikk han tenkt seg om og dermed var helvette løs.

Det var ingen grunn til at helvette skulle bryte løs i kjølvannet av denne prisutdelingen. Dette var ikke rasisme, hverdagsrasisme eller hat. Dette var humor, slik det også var i programmet Brille. Ingen grunn for noen i hele verden å bli såret. Ingen grunn til å bli sur. Humor kan være, og skal være, litt krass av og til. Humor spiller mye på fordommer og stereotyper, men ikke fordi det er noe hat ute og går, men fordi det er morsomt. Fordi folk er glade i hverandre.

Etterhvert utviklet religionene seg og man fikk Mer komplekse religioner som til stadighet grep mer inn i dagliglivet på nye måter. Noen religioner forsøkte å forklare hvor vi kom fra, hvorfor vi levde, og hvor vi skulle. De prøvde å forklare ting som evighet, start og slutt i historien. Noen religioner fikk en gud å forholde seg til, andre mange. Noen fikk en start og slutt i historien, andre så på tidsaspektet som en evig sirkel.

Jødedom, kristendom, islam, hinduisme, buddhisme, samt et utall retninger innen de ulike religionene har i dag blitt de store religionene. Milliarder av mennesker tror på en eller flere guder. Felles for de alle er at de utelukker hverandre og alle tilhengerene er fullt overbevist om at deresreligion og retning er den sanne vei, alle de andre er feil. Noen er litt feil, andre er fullstendig feil. De prøver å overbevise hverandre og sikre at deres etterkommere tar den rette vei. Man går i kirker, moskeer, templer og et utall andre gudehus for å dyrke sin religion, lære mer og overbevise andre, for eksempel sine barn, om at denne religionen er riktig. Dette lærer man fra man er små og mange har trodd på en eller flere guder lengre enn de kan huske.

Noen plasser i verden har man ingen gud, iallefall offisielt sett. I Nord-Korea for eksempel er religioner forbudt. Det nærmeste man kommer en gud er Kim il-sung og hans etterkommere. Dette er noe alle lærer før de kan krype. Befolkningen må gå på møter hvor de lærer taler utenat og forteller hvor bra de har det, fordi en eller annen Kim styrer landet (du kan lese mer om mine erfaringer i Nord-Korea her).

Også i nazi-Tyskland ble barn opplært til å elske Hitler, samt å hate jøder. Hele befolkningen ble bombardert med propaganda, og de som mente noe annet ble sendt i konsentrasjonsleirer eller henrettet.

Hva har så religion og disse to landene til felles? Propaganda og hjernevask, drap og tortur. Helt fra man blir født blir man fortalt hva som er den rette vei. Gjennom hele livet får man vite hvorfor dette er riktig. Tror man på noe annet risikerer man å bli torturert og gjerne drept. Mange mennesker blir hver eneste dag torturert og drept på grunn av religion og rablende galne ledere som har for høye tanker om seg selv.

Store deler av verden i dag er godt opplyste innen vitenskap og mennesker finner ut av stadig mer om hvordan verden henger sammen. Kanskje det eneste vitenskapen aldri kan motbevise er guds eksistens. Og så lenge man ikke kan motbevise, så vil mennesker mest sannsynlig tro på en gud.

Det blir gitt mange begrunnelser fra folk som lidenskapelig tror om hvorfor de gjør dette. Mange mener at noe som er så gammelt og som har overlevd ikke kan være feil, andre mener at noe som er så godt som religionen deres må være rett. Felles for alle er at de selv mener at de startet å tro av fri vilje. Det vil mange i Nord-Korea og nazi-Tyskland også si eller ha sagt. Deres overbevisning er frivillig, ingen påtvang de noe. Spør du når de startet å tro, så sier mange at de ikke kan huske, de har alltid trodd. Og vil alltid tro.

Det faktum at minimum 5,5 av 7,0 milliarder mennesker på denne kloden nødvendigvis må tro feil bekymrer de troende i liten grad. I den grad de bekymrer seg ringer de på dører, spammer hoteller med bibler, hjernevasker små barn, lemlester og dreper. Og alt dette skjer i guds navn. En gud de tror er god og som vil mennesket godt. Det faktum at nesten hele verdens befolkning ikke bor eller har bodd i Nord-Korea eller under nazi-Tyskland og iallefall ikke har hatt lyst å bosette seg der eller ønsket et tilsvarende regime beskymrer den hjernevaskede befolkningen lite. De tror jo på det de hører.

Propaganda og hjernevask, drap og tortur. Dette er virkemidlene som er felles for dem begge. Med andre ord har langt ifra alle troende tatt et aktivt valg. Mange som ikke tror må leve i en konstant frykt for hva de troende er kapable til å gjøre.

Jeg avviser ikke at en eller flere guder kan eksistere eller en makt eller energi som er utenfor vår fatteevne, men slik det er i dag, så bør religionen bli historie. Det finnes ingen gode grunner til å tro på noen av de religionene som i dag eksisterer. Og så lenge mennesker hjernevasker sine barn, bedriver propaganda, lemlester og dreper hverandre for å få andre over på rett vei, så er det kun forkastelig, alt sammen.

Konspirasjonene som nå ligger ute på internett som siterer mine blogginnlegg og intervjuer med ulike aviser går i all enkelhet ut på at det var flere gjerningsmenn på Utøya og at terroraksjonene var bestilt fra øverste politiske hold: Jens Stoltenberg. Grunnen til at Breivik ble arrestert skyldes kun et arbeidsuhell. Resten kom seg selvsagt unna og dette prøver man nå å skjule best mulig med alle tilgjengelige metoder, først og fremst å fjerne alle intervjuer som nevner flere gjerningsmenn fra internett, slik at de ikke er søkbare lengre.

Først ute var en organisasjon som kaller seg Solkorset. Dette er en organisasjon som hører til på ytterste høyrefløy og kan nok kategoriseres som en nynazistisk organisasjon av et eller annet slag. De skriver følgende om meg:

Den første tiden etter skytemassakren på Utøya kunne overlevende ungdommer fritt uttale seg til media og avgi sine vitnemål. Alle var enige om at det hadde vært to gjerningsmenn der på øya. Noen av dem kunne til og med beskrive den andre mannens utseende. Men plutselig forsvant disse vitnemålene fra mediabildet, samtidig i alle media som på kommando ovenfra. Det er nå meget vanskelig å oppdrive dem på nettet. Historien til Kjetil Klakegg Bergheim ble publisert av Bergens Tidende men er nå fjernet og utilgjengelig. Heldigvis fant jeg siden bufret hos Google. Jeg greide også å grave opp følgende: (...)

Jeg vil gjerne nevne noen ting angående dette avsnittet i konspirasjonen de har lagt ut. For det første stammer det nevnte intervjuet fra en av dagene rett etter at jeg kom hjem fra Utøya. Jeg var fremdeles litt i sjokk og inntrykkene fra Utøya var fremdeles sterke. Jeg fortalte journalisten at jeg var helt sikker på at det var flere som skjøt på Utøya. På daværende tidspunkt kunne jeg ikke skjønne noe annet. I dag vet jeg mye mer om hendelsesforløpet. Jeg vet i dag hvorfor jeg trodde at det var flere som skjøt på Utøya og har slått meg til ro med at det med nesten all sannsynlighet i verden kun var en som skjøt. For det andre, så er det ganske normalt at nettaviser fjerner saker fra sin nettutgave etter kort tid. Dette har jeg opplevd tidligere i langt mindre skremmende saker. Jeg tviler på at det var på kommando fra ovenfra. For det tredje, så står vi som var på Utøya fremdeles fritt til å uttale oss om det vi ønsker.

Neste konspirasjon ut kommer fra det noe obskøne partiet Norgespartiet. De har bitt seg merke i at jeg har skrevet noe om noen som skyter fra landsiden. I min Utøya-historie har jeg skrevet at
"[p]lutselig skytes det [igjen]. Denne gangen er smellene veldig høye. Tre-fem skudd blir avfyrt og noen av de som gikk ned mot vannet kommer løpende opp igjen og skriker at det skytes fra landsiden." Her er Norgespartiet sin kommentar til dette:

Det er i tillegg oppsiktsvekkende at det også er rapportert om skyting fra landsiden mot Utøya. Hvor kom så disse skytterne fra, og hvilken rømningsvei tok de når området ble sikret med politi? Klikk her og les Kjetil Klakegg sin blogg hvor han forteller om denne skytingen fra landsiden

Jeg rapporterer ikke om skyting fra landsiden. Jeg rapporterer om at noen der og da opplevde det slik at skytingen kom fra landsiden. Jeg innrømmer glatt at også jeg trodde det der jeg satt, for hvorfor skulle de som kom løpende opp fra vannet igjen lyve? I ettertid, når mer informasjon er tilgjengelig, så tror ikke jeg at det faktisk var noen på landsiden som skjøt. Som jeg skrev så var skuddlydene veldig høye. Mye høyere enn noen andre skudd. Ergo var nok Breivik som var mye nærmere meg enn det han tidligere hadde vært. Dette stemmer godt overens med det folk har fortalt meg i ettertid. På et tidspunkt skal han ha stått en plass langs strandkanten ikke langt unna der jeg gjemte og skøyte mot svømmende ungdommer. At de som gikk ned i vannet oppfattet det som skudd fra landsiden er ikke rart, situasjonen tatt i betraktning.

En annen som kaller seg Monica Waade skriver i kommentarfeltet til Nyhetsspeilet at hun mener at de bør skrive mer om påstandene om at det var flere gjerningsmenn på Utøya: "Jeg har i flere kommentarer, bl.a. denne nevnt at det var minst to skyttere med politiuniform på Utøya (...) I den forbindelse er opplysningene i denne bloggen meget interessante (...)"

Bloggen hun nevner er selvsagt denne. Akkurat hva hun vil med sitatet hun bruker fra bloggen min er ikke lett å vite, men jeg har mine mistanker. Men først, her er sitatet hun bruker fra bloggen:

Vi ble alle liggende helt stille. Etter en stund kom det tre politifolk. De var bevæpnet og sto rett ovenfor der vi lå. De så rett ned på oss. Jeg visste at det ble sagt at det var en i politiuniform som skjøt, så hvorfor skulle ikke disse også kunne skyte oss. Jeg ga tegn til de to andre i busken at de måtte ligge helt stille og ikke gi en eneste lyd fra seg. De gjorde som jeg sa og politifolkene gikk videre. De hadde nok ikke sett oss selv om vi så dem.

Vi ble liggende videre. Noen minutter etter hørte jeg at det kom en del båter som nærmet seg øya. Noen meter framfor meg hørte jeg at personer ble satt i land. De ble ropt ut masse kommandoer. Vi hørte at de delte seg.

Jeg tipper nok at hun tror at disse tre politifolkene jeg så også skjøt ungdommer på Utøya. Ikke minst fordi hendelsesforløpet her kanskje ikke helt stemmer overens med det som kommer fram i media. Også dette har sine helt logiske grunner: Jeg så nesten ingenting mens jeg satt og gjemte meg. Jeg aner ikke om politifolk faktisk ble satt i land, det eneste jeg vet er at det hørtes slik ut. Jeg vet det ble ropt kommandoer av politifolk utenfor den busken jeg gjemte meg, men hvor de kom fra aner jeg ikke. Det jeg vet var at jeg lå gjemt i busken ganske lenge etter at Breivik ble arrestert og disse tre politifolkene så jeg etter at jeg visste at de hadde arrestert en person på Utøya. Dermed hadde politiet god tid på seg til å spasere rundt på Utøya før jeg kom fram fra mitt gjemmested.

Det er aldri behagelig å bli brukt på denne måten. Mange tror faktisk blindt på disse konspirasjonene. Solkorset sin konspirasjon kom såpass tidlig at jeg ikke på noen måte var klar for det. De neste har kommet på et mye senere tidspunkt og jeg har fått alt litt mer på avstand. Grunnen til at jeg har skrevet denne teksten er fordi jeg ikke vil at blogginnleggene mine og intervjuer jeg har gjort skal brukes på denne måten, og de skal iallefall ikke stå uimotsagt.

I mitt hode, og slik min tankegang fungerer, så kan ikke en frisk person parkere en bombebil utenfor en bygning og deretter kjøre til en øy full av ungdommer og skyte en etter en. Han viser ingen tegn til anger. Man er helt klart ikke frisk dersom man etter å ha drept 77 mennesker ber politiet om å få et plaster til et sår på fingeren, samtidig som mange av hans ofre må ha livreddende førstehjelp noen meter unna. Slik fungerer ikke et friskt menneske. Det er rett og slett ikke mulig.

Konklusjonen til de sakskyndige i dag er ikke, slik jeg ser det, et slag i ansiktet mot oss som var der. Jeg mener ikke at man fratar han skylden for det han har gjort og pålegger skylden noen andre. Det er fremdeles bare en mann som er skyld i det som skjedde. Det som er nytt i dag er at vi fikk bekreftet at det var en veldig sjuk mann som gjorde det. Og dersom det nå viser seg at dette stemmer og blir tatt til følge og han blir idømt psykiatrisk helsevern, så viser det egentlig bare at rettssystemet fungerer.

At mange nå krever en ny vurdering skjønner jeg godt og jeg er helt enig. Dette er ikke tiden for å gjøre feil. Men jeg håper at en eventuell ny rapport viser det samme, for da får jeg bekreftet at en frisk mann ikke kan gjøre det Breivik gjorde. Og da får jeg faktisk litt tro på verden igjen.

Det som skremmer meg mest i denne saken er faktisk ikke konklusjonen og det faktum at han i prinsippet kan være ute om tre år, men det faktum at det finnes så uendelig mange bedrevitere ute i samfunnet. Personer som åpenbart tror de kan mer om slike lidelser, men som aldri har åpnet en bok eller lest en setning om faget. At de nå mener at det er dumt at "to tilfeldige" rettspsykiaterne skal få ta avgjørelsen, det skremmer meg mer.

- Jeg vil i samme slengen anbefale innlegget mitt Sofahelter og andre helter!

Hvis det er noen som prøver å spille offer etter 22. juli, så er det til de grader Arbeiderpartiet.

Disse ordene ble framført av Per Sandberg i dag på Stortinget under spontanspørretimen. Dette førte i første omgang til at en rekke Stortings-representanter fra Arbeiderpartiet valgte å forlate stortingssalen, fordi det ble for sterk kost for dem. Det forstår jeg godt, for det er ekstremt lite gjennomtenkt å si til noen som akkurat har mistet nære venner og slektninger i en terroraksjon at de spiller et offer. Mener Per Sandberg at jeg spiller et offer i denne saken? Jeg mistet faktisk så mange venner i angrepet at jeg måtte velge hvilke begravelser jeg skulle gå i, for jeg rakk ikke alle.

Det neste som skjedde i sakens utvikling var selvsagt at media valgte å skrive om det. Selvsagt, og bra er det. Mange har sikkert lagt merke til at det svært sjelden har vært mulig å kommentere i saker som omhandler 22. juli. Dette er nok et helt bevisst valg og i dag har jeg virkelig fått bekreftet mine mistanker om hvorfor: Folk er rett og slett ikke klare for det.

Etter Utøya sa AUFere over hele landet at vi skulle møte hat med kjærlighet. Dette var seriøst ment. Hundretusenvis av nordmenn har stilt opp i rosetog og vist sin kjærlighet, men dessverre vil ikke alle være med oss på dette prosjektet. Noen ønsker faktisk skape mer hat. Jeg har hele tiden visst at det er mange personer som støtter Breivik sitt syn, til og med hans metoder. Men at så mange skulle være så åpne om dette allerede nå er faktisk ganske sjokkerende. Til og med for meg. Vi snakker faktisk om hundrevis av nordmenn som enten har skrevet eller likt hatske utsagn på VG Nett i løpet av dagen.

For å ta noen små eksempler: Ole Jacob Johnsen mener at Eskil Pedersen ikke bør si noe i denne debatten fordi han stakk av med båten uten å tenke på oss andre som var igjen på øya. Jeg vet Eskil tenkte mye på oss som var igjen på øya. Per-Ove Vebenstad skriver at han begynner å skjønne Breivik sine handlinger på Utøya. Alis Eigeland, Lena Skjelvik Øye, Øyvind Strømmen Iversen, og svært mange andre mener Sandberg har helt rett i sine uttalelser og derfor ikke burde beklaget.

Jeg kunne fortsatt ganske lenge, for hatet vil ingen ende ta i kommentarfeltene. I forumet til VG Nett står det på ingen måte bedre til, men der kan de som sprer hatet gjemme seg bak anonyme brukernavn. Mange går faktisk så langt at de klandrer AUF og Arbeiderpartiet for det som har skjedd. Og argumentasjonen er at dersom det hadde vært færre innvandrere i Norge, så ville ikke Breivik ha sett det som nødvendig å gå til det skrittet han gjorde. En mer usmakelig argumentasjon skal man lete lenge etter.

Slående mange av de som kommenterer er også helt åpne om at de kommer til å stemme på FrP ved neste valg. Dette burde egentlig skremme Siv Jensen og hun bør spørre seg selv hvorfor slike mennesker tiltrekkes hennes parti. Hvorfor var Breivik med i hennes parti i en årrekke? Hva fant han der som han ikke fant i andre partier? Siv Jensen bør bruke tiden sin på å finne ut av dette. Ikke bortforklare partifellenes faktiske meninger. Jeg tror Per Sandberg mente hvert eneste ord han sa, det så iallefall veldig gjennomtenkt ut. FrP har ikke klart å møte hat med kjærlighet. Dessverre.

- Jeg vil i samme slengen anbefale innlegget mitt Sofahelter og andre helter!

Noe av det første vi ble vitne til var den endeløse skrytingen fra journalister som hadde sittet i nærheten av Breivik. Dagbladet satt tre meter unna og VG satt to meter unna. Men førsteplassen gikk til TV2 som kun satt en meter unna Breivik, med mindre noen satt på fanget hans da.

VG flesket til litt senere med å intervjue åtte av sine hardt prøvede journalister om hvilke følelser de hadde under seansen. De kunne meddele at "han så ikke ut som noe uhyre," at de ble satt ut og til og med møtte blikket hans. Det må ha vært hardt, for de klarte ikke, slik de selv innrømmer, å gjøre jobben sin. Men de klarte å registrere hvor nært de satt Breivik.

Men alt dette jeg skjønner jo det godt. For noen år siden jobbet jeg en dag i en barnehage i forbindelse med et solidaritetsprosjekt. Jeg og tre andre gutter i klassen min jobbet der og det var temmelig stas for de små barna. Alle ville ha oppmerksomhet og alle ville sitte nærmest, dersom de ikke var for sjenert da. Hvorvidt de som satt nærmest eller fikk leke mest med oss skrøt av det når de kom hjem vites ikke, men de var tross alt bare barn.

Dagbladet sin papirutgave i dag er prydet med et bilde av Breivik og kan meddele at han var ynkelig, feminin og kald. Dagbladet kan i tillegg til dette fortelle at han var forfengelig og hadde pipestemme. Dessuten smilte han. Det eneste som har litt interesse for saken er at han smiler. Resten er fullstendig meningsløst. Født sånn eller blitt sånn? Han er født med den stemmen han har, men har folk med pipestemme større sannsynlighet for å bli en massemorder enn en person med rødt hår eller seks fingre? Selvsagt ikke.

Det er ikke stemmen som gjør en person til en morder, det er noe med samfunnet. Og det er nettopp dette "noe" media burde ha fokusert på. Ikke løpe rundt som små barnehagebarn som ikke vet bedre og skryte av hvor nær de satt og le av stemmen. Det burde de spart seg for.

PS: I dag kan E24 melde at bilen Breivik ble kjørt med i går manglet EU-godkjenning! Hvordan i all verden kom de på å undersøke det? Vanlig prosedyre?

Uansett, det er ikke mye å fortelle om togturen. Mat og drikke var dyrt, landsbyene vi kjørte forbi var slitte og komforten var grei. Vi fikk sitte alene i en firer-gruppe nesten hele veien, og var selvsagt godt fornøyd med det.

Da vi kom til Praha gikk vi til hotellet. Det lå i gåavstand fra togstasjonen, så da gikk vi. Daniel har visst et mål om å ikke ta taxi på denne turen. Vi fant fort fram til hotellet og vi ble svært positivt overrasket over standarden. Daniel sa hele tiden at hotellet i Budapest var best, men det var det nok ikke. Da vi bestilte hotellet ble vi lovet fri minibar. Vi kunne tømme den en gang gratis, men det var ikke mer enn en øl og to flasker vann i den, og vi tømte aldri noe av det innholdet.

Førsteinntrykket av Praha var på alle måter bra. Gatene var rene, husene fine og prisnivået lavt, men dessverre litt dyrere enn Budapest. Da vi kom til Praha var det lyst, men før vi hadde kommet oss ut av hotellet, så hadde mørket falt på. Det ble ikke lange turen i Praha første dagen, men vi fikk ved en tilfeldighet med oss showet rundt den astronomiske klokken. Dessuten fikk vi spist noe mat før vi la oss.

Den første hele dagen i Praha gikk med på å se litt av byen. Først tenkte vi oss på nasjonalmuseet, men det er stengt på mandager, så det fikk vi ikke med oss første dagen. Daniel besøkte det siste dagen, men ettersom han sa det var noe dritt, ikke minst fordi hoveddelen er stengt i fem år framover, så droppet jeg det. Etter denne bomturen dro vi bort på Karlsbroa. Der var det på alle mulig måter nok folk, og jeg tørr ikke tenke på hvordan det er der i høysesongen...

Torturmuseet som ligger ved siden av Karlsbroen hadde vi også en intensjon om å besøke. Der var det utstilt, ved hjelp av kopier av torturintrumenter og bilder av dem, 60 middelalderiske torturinstrumenter. Etter dette gikk vi over Karsbroen, og dermed mistet jeg Daniel. Tilfeldighetene første meg til John Lennom-veggen og til en kjærlighetsbro.

En ting jeg ville se, men som Daniel ikke hadde noen spesiell interesse av å se var den gamle jødiske gravplassen. Den var det verdt å få med seg, slik jeg ser det. Jeg fikk en billett til seks jødiske severdigheter, men rakk bare innom tre av disse før de stengte. Riktignok gjaldt billetten også dagen etter, men det ble ikke flere jødiske severdigheter for min del på denne turen. Eneste jødiske severdigheten jeg tilfeldigvis dumpet innom var n synagoge det kostet en formue å besøke, og det gadd jeg ikke.

Den andre hele dagen i Praha gikk med på å besøke Prahaborgen. Turen opp dit var hard. Altfor mye trapper og brostein. En ulempe med Praha er all brosteinen. Jeg hater brostein. Oppe på Prahaborgen besøkte jeg en kirke, kjøpte en kortstokk og en flaske overpriset vann, men ingen tenker vel på prisen når halsen er drittørr etter alle trappene? Resten av dagen gikk med på å slappe av og bare se byen.

Siste hele dagen i Praha startet med at jeg gikk fra hotellet til det ganske berømte TV-tårnet i Praha. Og det var veldig langt. Jeg startet bare å gå, og hver gang jeg så en høyde gikk jeg opp for å orientere meg. På en høyden var det noen kirker og en borglignende sak. Der brukte jeg en del tid, ikke for å se så altfor grundig på denne severdigheten, men for å finne en vei som førte ned på andre siden. Jeg gikk ned og opp uendelig mange tapper og bakker, gikk i bakhager, på gamle bymuerer, gjennom store parker og på lange blindveier, som jeg selvsagt måtte gå tilbake for å komme videre. Da jeg omsider fant veien ned gikk jeg videre til tårnet. Og jeg gikk og gikk. Til slutt fant jeg en metro-stasjon og tenkte å kaste inn håndkleet, nemlig å ta metroen din. Jeg lette etter stasjonen jeg sto på og tårnet på kartene jeg hadde til rådighet, men fant ingen av delene, så ringte Daniel som var på vei til tårnet med en metro og spurte, og han kunne informere meg om at jeg sto på stasjonen ved siden av tårnet. Jeg gikk opp på andre enden av stasjonen, og riktig, jeg hadde funnet det, bare vært på feil side av stasjonen og noen bygninger som ødela utsikten.

Her ventet eg på Daniel, så tok vi turen ilag til tårnet. Det var høyt og ikke spesielt fint. Vi tok heis opp til utsiktspunktet og tok en del bilder. Dessverre regnet det i Praha denne dagen, så ble veldig grå bilder. Men nå var jeg lei all gåingen, så dermed stakk vi tilbake på hotellet.

Etter noe mat bestemte jeg meg for å dra og ta taubanen opp til toppen av Praha. Det var lettere sagt enn gjort, for den var stengt, men bare en uke, og den skulle visstnok åpne dagen etter, altså den dagen vi skulle dra fra byen. Dermed måtte jeg ta beina fatt. Hva som ventet meg på toppen hadde jeg ingen anelse om. Hvor langt det var til toppen visste jeg heller ikke, men tok likevel turen. Den turen var enda hardere enn den til Prahaborgen, men kom meg til slutt opp. Da jeg kom til toppen viste det seg å vøre litt av hver der oppe, for eksempel noen tårn man kunne ta en heis opp i, så da gjorde jeg det. Da fikk jeg en god oversikt over byen, men dessverre så hadde ikke været lettet. Istedenfir å ta heisen ned bestemte jeg meg for å ta trappene ned for å telle trappetrinn. Jeg kom til 302 trappetrinn. De jeg møtte på veien opp mente, så vidt jeg kunne høre, at det skulle være akkurat 300 trinn opp. Dersom du vil ha fasiten får du dra hit selv og telle.

Kveldens måltid ble inntatt på kinesisk resturant og desserten ble inntatt på vårt stamsted C1, som alltid hadde et velfungerende wifi, god mat og veldig hyggelig betjening. Deretter ble det litt søvn før vi dro på flyplassen dagen etter med forhåndsbestilt taxi, den første taxien vi tok på denne turen...

Det er snart fire måneder siden jeg var på Utøya og opplevde det ingen burde oppleve, nemlig en massakre. De første dagene var nasjonen i sjokk. Vi sto sammen. Alle kjente noen som på en eller annen måte var rammet. Men det var den gang. Det tok ikke lange stunden før folk startet å spekulere om hva som egentlig skjedde. Konspirasjonsteorier oppsto. Alt som var uklart ble brukt mot styresmaktene, og oss som var på Utøya. Etterhvert som informasjon har kommer fram, så startet folk å spørre hvorfor vi som var på Utøya ikke gjorde ting annerledes. Folk spammet ned diskusjonsforum, kommentarfelter og alle andre plasser hvor de kunne ytre seg fritt og fortalte hva de hadde gjort dersom det var de som var på Utøya. Etter at informasjon var tilgjengelig.

Det sofaheltene åpenbart ikke forstår er at vi som var på Utøya ikke hadde den informasjonen som vi sitter med nå i ettertid. Jeg gjorde det jeg trodde var best i den situasjonen jeg befant meg i. Eller som sofaheltene gjerne uttrykker det: Feig! Jeg var feig fordi jeg reddet mitt eget liv. Å sitte skjult bak et anonymt brukernavn og skrive slikt koster en person ingenting. Det koster dem ingenting og si at Eskil Pedersen var feig og stakk av i ferjen som frakter folk til og fra Utøya. Selvsagt gjorde han det, hva visste vel han om hva som egentlig skjedde på Utøya? Det vi alle visste var at vi var i fare og vi handlet deretter. Jeg ønsker ikke å bruke mer tid på å forklare hvorfor jeg og andre gjorde som vi gjorde, men vi gjorde det vi gjorde fordi vi trodde det var best, og det må folk akseptere. Jeg forventer ikke at folk skal forstå, dere må bare godta, for dere vil aldri kunne forstå. Men alt har sine grunner og det hjelper ikke å sitte i en sofa med en datamaskin på fanget og skrive hva dere ville gjort, for det er bare løgn. Og det vet dere.

En annen ting som irriterer er fordelingen av skyld som media, opposisjon og politiske kommentatorer ønsker å fordele. Det de åpenbart nekter å innse er at vi har en skyldig. Det var en mann som sprengte Regjeringskvartalet og skjøt uskyldig ungdom på Utøya. Det var en person som drepte 77 mennesker. Det var ikke politiet, regjeringen eller de som ble skutt mot på Utøya. Men av og til kan man nesten tro at det var en kombinasjon av dette som drepte og ikke personen som planla det. Men det er feil, og jo mer skyld vi pålegger andre, jo mindre blir gjerningsmannen skyldig i det han gjorde.

I dag gikk Storberget og ettersom media, opposisjon og politiske kommentatorer har valgt å fokusere en hel del på 22. juli, samt tiden før og etter, så blir det også naturlig for meg å skrive noen ord om nettopp dette også. Opposisjonen har gitt klart inntrykk av at de ikke kommer til å savne Knut Storberget. Knut Storberget tok det symbolske ansvaret og gikk av. Dessverre, for han hadde absolutt ingen skyld i det som skjedde. Trine Skei Grande sa at hun "synes det er en fin gest til de pårørende at han nå trekker seg." Hvorfor spør jeg meg selv? Hvorfor er det en fin gest?

Resten av opposisjonen kritiserer også Knut Storberget. Hvorfor? Jo, de mener at beredskapen ikke har vært god nok. De mener at det ikke har vært bevilget nok penger til sikringstiltak som kunne ha hindret at dette skulle skje. At noen ønsket å ramme Regjeringskvartalet er ikke vanskelig å forestille seg, men at en person dro ut på en øy med ungdom og startet å skyte er, nesten den dag i dag, utenkelig. Det er dette noen velger å ikke forstå. Kan opposisjonspartiene med hånden på hjertet si at dette aldri hadde skjedd dersom de hadde sittet med regjeringsmakten? Regjeringskvartalet var ikke mer stengt under den forrige regjeringen. Utøya var heller ikke bedre beskyttet.

Det er lett å forestille seg at noen kan ønske å ramme en oljeplattform i Nordsjøen under et terrorangrep og derfor settes det inn tiltak som skal hindre dette scenarioet. Men hva med alle de andre utenkelige scenariene? Jeg kan komme med et par slike eksempler: En person parkerer en bil fullastet med sprengstoff midt i en stor studentby og bilen sprenger. En gal mann tenner fyr på en barneskole og skyter fortløpende alle som løper ut av den sterkt brennende skolen. Skal vi sette inn tiltak? Hvilke? Det finnes mange plasser i dagens samfunn hvor man kan drepe ufattelige mengder mennesker med relativt enkle virkemidler.

Politiet og beredskapstroppen har også måttet tåle en god del kritikk. Hvorfor brukte de ikke helikopter? Hvorfor brukte de så lang tid på å komme seg over til Utøya? Hvorfor sviktet båten? Hvorfor sto de så lenge på landsiden før de dro over på øya? Det er tungt for meg i ettertid å vite at politiet sto på landsiden i 42 minutter før de kom seg over til Utøya. Jeg kjenner folk som ble skutt og drept de minuttene. Flere mennesker ble skutt og drept også de helt siste minuttene dramaet pågikk og hvert minutt var viktig. Men likevel så vet jeg at beredskapstroppen var villige til å ofre sine liv for å redde oss, ellers hadde de ikke stilt seg i en åpen båt og kjørt til Utøya. Hadde Breivik sett dette kunne han helt sikkert lett eliminert denne trusselen og fortsatt i enda lengre tid.

Politiske kommentatorer har de siste ukene vært ute gjentatte ganger og nærmest krevd at Knut Storberget går av. Når han nå gikk av så slår de seg ikke til ro med det. Elisabeth Skarsbø Moen skrev i dag en kommentar der hun skriver at hun har "sikre kilder" på at han ikke hadde noen plan om å trekke seg. Jeg er tilhenger av en fri presse og at noen kilder må beskyttes, men når hun skriver en hel kommentar basert på "sikre kilder," så blir det faktisk for dumt. Da kan man bare la være å skrive noe, for "sikre kilder" i en slik sak betyr kun at man ikke har noe sikkert å komme med, bare spekulasjoner fra ende til annen.

De ekte heltene i denne saken er ikke opposisjonen, politiske kommentatorer eller sofaheltene. De skriver bare etter at de har all informasjon tilgjengelig, noe verken vi på Utøya hadde eller politiet. Det kunne vært flere gjerningsmenn på Utøya. Det kunne ha vært en bombe i bilen Breivik hadde plassert på landsiden. Det vet vi nå at det ikke var. Hadde vi 22. juli visst alt vi vet i dag, så er det mange ting vi ville gjort annerledes, men det gjør ikke opposisjonen, politiske kommentatorer eller sofaheltene til helter. Det gjør dem bare, så lenge de skriver, til tullinger.

- Min Utøya-historie kan leses her!

Hei!

I helgen, nærmere bestemt på lørdag, tok jeg bussen fra Lohove og ned til sentrum med siste buss. Jeg tok 5eren. Dette gikk i utgangspunktet smertefritt helt til vi kom forbi Voll Studentby hvor bussjåføren fant ut at vedkommende ville kaste ut en person av bussen, ettersom han drakk øl på bussen. Jeg forstår at han selvsagt ikke hadde lov til dette og at bussjåføren er i sin fulle rett i å kaste ut personer som gjør dette. Vedkommende gikk så vidt jeg kunne se ut av bussen og vi fortsatte på vår ferd ned mot byen.

Dette derimot gikk ikke like smertefritt. Bussjåføren var frekk og oppførte seg som en fem-åring midt i trassalderen. Folk i bussen var i godt humør og når man presser så mange personer dere gjør inn på en og samme buss, så blir det selvsagt litt høyt støynivå. En annen konsekvens av at det er mange personer på bussen er at mange må stå og det blir trangt. Alt dette mener jeg på ingen måte unnskylder bussjåførens og bussens vakt noe nevneverdig. Faktisk ikke i det hele tatt.

Det er mulig å fint be personer om å forlate bussen, ikke skrike inn i mikrofonen at «nå skal du ut av bussen. NÅ!» Det er også fullt mulig, mener jeg, for en bussjåfør å pent si til oss passasjerer at dersom flere skal inn på bussen, så må vi trekke oss lengre bakover. Man trenger ikke skrike inn i mirkofonen gjentatte ganger at «nå må dere for faen komme dere lengre bak i bussen!» Til tross for at en person drikker øl på bussen, så skal ikke dette gå ut over oss andre passasjerer ved at bussjåføren truer om at dersom en person til drikker øl, så kjører hun oss til en bussparkeringsplass utenfor byen og slipper oss av der og at ingen av oss dermed vil komme oss til byen denne kvelden.

Å skryte av vaktens oppførsel ville være å lyge. Han valgte å gå fram og tilbake på bussen og presse seg mellom alle folkene som stå i midtgangen, til tross for at det var helt fullt med folk. Da han gikk fram og tilbake var det flere ganger at folk holdt på å miste balansen ettersom han bare brøytet seg fram uten å ta hensyn til de som sto der. Vi fikk også opplyst av bussjåføren over høyttaleranlegget at vedkommende vakt var hennes samboer og at han kom til å kaste ut de personene hun ville.

Det ble i utgangspunktet stoppet på alle busstopp og personer ble tatt inn i bussen, men på et busstopp ble det plinget og ingen, så vidt jeg kunne se, gikk av bussen. Om noen hadde det gøy og trykket på stoppknappen eller om noen bare var uheldig og kom borti den i denne altfor fulle bussen vites ikke, men det unnskylder likevel ikke at hun valgte å ignorere det faktum at flere personer hadde en plan om å gå av på Samfundet. Hun kjørte likegodt forbi både dette stoppet og ved Prinsen Kino, dette til tross for at folk ga klart uttrykk av at de skulle av på Samfundet.

Dersom jeg hadde tenkt meg til Samfundet måtte jeg eventuellt gått fra sentrum og bort til Samfundet. Dere i AtB er kanskje kjent med at ølsalget stenger klokka to her i Trondheim og utestedene stenger ikke lange tiden etter. Det betyr at dersom jeg hadde måttet gå fra sentrum og bort til Samfundet så ville det ikke vært noe vits i det, for da hadde plassen stengt omtrent før jeg hadde kommet meg dit.

Jeg lurer derfor på følgende:
1. Er denne oppførselen ny standard hos AtB?
2. Ville dere dekket mine ekstra utgifter med å komme meg til Samfundet dersom jeg tok taxi bort?

(Sitatene er ikke helt ordrette, men ord som «faen» og «helvette» ble brukt, gjentatte ganger!)

Hilsen Kjetil Klakegg Bergheim
- En normalt sett fornøyd busspassasjer

Dagens plan i tillegg til nasjonalmuseet var å besøke toppen av Budapest, en høyde som ligger Buda. Når mørket falt på dro vi opp dit. Det ble en lang og slitsom tur for å si det enkelt. Dessuten var stiene som førte oss opp dit dårlig belyst. Men det var verdt turen. En annen plan var å finne en minibank. Jeg var noe skeptisk til den som lå på høyden, så dreit i den. Det burde jeg ikke gjort, for å finne en minibank når man virkelig trenger den er ikke lett. Vi lette i over en time før vi fant den. Da vi hadde funnet den første, så lå de neste på rekke og rad uansett hvor vi gikk rundt i byen. Senere på kvelden da vi skulle finne et supermarked fikk vi samme problemet, ingen å oppdrive når vi lette, men når vi først fant et, så lå de overalt i hele byen. Vi har en følelse av at det er en konspirasjon mot oss med andre ord.

Da siste hele dag i Budapest var kommet følte jeg for å øke tempoet litt for å få med meg mest mulig, så derfor dro jeg på nasjonalmuseet mens Daniel dro for å skaffe oss billetter til en rundtur på parlamentet. Rundtur på parlamentet fikk vi oss ikke, men en tur på nasjonalmuseet fikk jeg meg. Det var så som så, til tross for Daniel sine varme anbefalinger. Mens jeg var der stakk Daniel til helteparken. Dit skulle jeg og, så derfor ble det metro for min del, mens Daniel gikk til fots. Jeg bommet en del angående hvilket stopp jeg skulle av, men fant fram til slutt.

Men kappløpet fortsatt, for mens jeg brukte tid på å komme meg dit, så brukte Daniel tiden på å se parken, mens jeg var og så helteparken gikk Daniel ned mot terrormuseet, museet jeg iallefall skulle få med meg. Heldigvis ventet han på meg på et spisested så vi kunne gå på terrormuseet ilag. Det er, ifølge meg, et svært bra museum, og jeg kjenner flere som burde tatt turen din (et hint til mine kommunistvenner).

Å besøke synagogen i Budapest var selvsagt også en plan, samt det jødiske museet, men neida, de hadde stengt den dagen. Hvorfor vet jeg ikke, men de skulle sikkert feire ett eller annet. men jeg fikk med meg en kirkekonsert med klassisk musikk på kvelden, så får vel ikke klage. Kvelden ble brukt på Cafe Zenit som så mange ganger før på grunn av deres gratis wifi og utmerkede øl, nemlig Soproni. Mer fra Budapest er det nok ikke å fortelle så vidt jeg vet, og turen videre går nå til Praha...

I Budapest landet vi som vi skulle, fikk bagasjen vår uten problemer. Vi landet på en liten terminal uten noe særlig med liv. Etter å ha takket nei til alle taxi-sjåførene som ville ha pengene våre gikk vi til toget som lå fem minutters spasertur unna utgangen. Dette var en gammel og nedslitt stasjon, og billettautomaten på stasjonen kunne ifølge mannen som jobbet der ta våre 10.000-sedler, så da måtte vi dessverre ta fram våre VISA-kort for å betale, så blir vel svindlet en gang i framtiden nå. Mannen som jobbet på stasjonen kunne vel og merke knapt et ord på engelsk, men vi fikk kjøpt billetter. Han var også litt beskymret for at vi ikke ville klare å kjøpe billetter før toget kom, et tog vi ikke kunne se engang der vi sto og fiklet med automaten. Da vi nesten var ferdig begge to, kom toget sakte sigende inn på stasjonen.

Toget var gammelt og slitt. Vi skulle sitte på andre klasse, og fikk noen svært behagelige røde seter å sitte på. Nesten litt sofa-lignende seter. Toget somlet seg inn til Budapest hvor vi kom på en slitt stasjon med masse taxi-sjåfører, men vi hadde bestemt oss for å gå til hotellet, noe vi faktisk klarte uten større problemer, takket være Daniel sine utmerkede kartleser-egenskaper. Da vi kom på hotellet vikk vi et rom som var inn en dør, ned en trapp, opp en trapp, ut en dør, inn en dør, opp en trapp, og ned en trapp. Veldig lite rullestolvennlig hotell med andre ord, men rommet vårt var fint og vi fikk utsikt over en bro og en kirke, og hotellet er veldig sentralt plassert i Pest-delen av byen.

Etter å ha satt fra oss bagasjen begynte vi å utforske byen, ikke minst for å finne noe mat å spise. Vi havnet på en restaurant hvor vi kunne spise så mye vi ville for en grei sum. Før vi skulle gå i gang med maten, så fikk vi en eller annen suppe som var nesten umulig å spise, men nå vi hadde fått i oss alle tyggelige deler av suppen gikk vi løs på maten. Den smakte helt greit ifølge meg, elendig ifølge Daniel, men vi fikk i oss mat og ble mette begge to.

Da vi var ferdige stakk vi opp en en av byens mange togstasjoner for å kjøpe oss togbilletter til Praha. Først gikk vi på feil billettkontor, deretter gikk vi på et nedlagt billettkontor, før vi endelig fant billettkontoren som faktisk både kunne selge oss billetter og var åpent. Der ble vi sittende i kø en halvtimes tid oppe på noen kalde steiner som sikkert kunne gitt oss blærekatar om vi hadde sittet der noe særlig lengre. Daniel hadde undersøkt på internett i forveien hvor mye billettene kostet, og de skulle ifølge han koste om lag 800 kroner. Dette mente jeg var altfor mye, men han insisterte veldig hardt på at de var riktig. Heldigvis viste det seg at dersom du kjøpte de på stasjonen, så kostet de ikke mer ennom lag 150 kroner.

Etter dette bar det idere ut for å utforske Pest. Først besøkte vi en kirke ved navn The parish church og St Elizabeth og the House of Árpád. Det er en god del kieker i denne byen, men det er litt vanskelig å få Daniel med inn i disse. Det ble ikke så mye mer denne første dagen. Vi begynte å få litt internett-abstinenser, så vi fant en pub som hadde gratis internett-tilgang. Der ble vi sittende noen timer, men før klokka var ti på kvelden var vi lagt, det tar på å reise...

Dag to i Budapest startet mye senere enn planlagt, og vi kom oss ikke ut før klokka tolv. Førat gikk vi å spiste frokost. Jeg bestilte meg Ungarn sin nasjonalrett, nemlig Gulasj. Dette smalte betydlig bedre enn det vi hadde spist dagen før. Den store skuffelsen var selvsagt at jeg hadde spist Gulasj dagen før, men da uten å vite om det. Planen for dagen var å utforske Buda, men det tok sin tid før vi kom oss dit. Først skulle vi se parlamentet. Planen var i utgangspunktet å ta en guiden tur der, men det var dessverre ikke noen flere billetter igjen da vi kom dit, så vi bestemte oss for å gjøre det en annen dag. Deretter skulle Daniel på død og liv finne en statue av Imre Nagy. Det tok temmelig lang tid før vi fant den, ikke minst fordi vi lette etter den på feil side av Parlamentet. Men da den var funnet, så tok vi oss turen over til Buda.

Der tok vi en bane opp til en liten topp i Buda hvor det nasjonale kunstmuseet og det historiske museet ligger. Vi droppet på alle måter å besøke kunstmuseet, men vi tok oss grei tid inne på det historiske museet. En ting som må nevnes i dette avsnittet er selvsagt at vi donerte bort penger til en person som jobbet meg vegetabilsk mat og ønsket at flest mulig skulle få tilgang til det i verden. Til gjengjeld fikk vi en liten bok på litt over hundre sider som het The king og knowledge. En ganske alternativ bok. En annen ting som må nevnes er en gammel mann som spilte blokkfløyte. Han hadde åpenbart ingen trening i dette og blåste bare tilfeldige toner ut av blokkfløyten sin. Jeg har selvsagt et lydopptak av denne hærligheten.

Etter dette dro vi og besøkte Mathias-kirken. Den var i ferd med å stenge, men vi kunne likevel kjøpe oss en billett. Vi kom ut 10 minutter før den stengte... Etter dette vurderte vi å dra til toppen av Budapest, men ettersom det regbet, var mørkt og vi slitne, så droppet vi det. Internett-abstinensene våre var også kommet tilbake, så vi dro tilbake på baren vi hadde vært dagen før og satt og ned og surfet som galne over noen pils. Deretter dro vi videre til en annen plass og drakk videre. Der møtte vi noen andre nordmenn som vi ble sittende og prate med til langt på natt. Klokka halv fire var jeg tilbake på hotellet, en god stund etter Daniel. Og med min retningssans tok det litt tid før jeg fant fram.

Jeg har ingen iPhone, men det betyr ikke at jeg aldri leter etter mobiltelefonen min. Eller skal jeg si Sony Ericssonen min? Jeg har jo en Sony Ericsson. Jeg har til gode å høre noen rope ut i rommet "har noen sett Sony Ericssonen min?" Man spør gjerne om noen har sett mobiltelefonen. Deretter presiserer man at det er en Sony Ericsson dersom man innser at det kan hende det er et utall med mobiltelefoner på bordet eller rommet du anslår at den ligger.

Men dersom du er en iPhone-eier, så trenger det ikke være noen andre mobiltelefoner i rommet. iPhone-eiere ser på det som sin plikt å informere alle i alle sammenhenger at de har en iPhone. Har du en iPhone og den ringer, så må det opplyses om at "iPhonen min ringer" eller "jeg skal bare ta iPhonen min." Har du fullført en samtale med moren sier en iPhone-eier at "jeg snakket med mamma på iPhonen." De informerer som om det var en naturlov. At man alltid skal informere alle om hvilket merke mobilen din har. Men det gjelder bare iPhone-eiere.

Apple er på sett og vis heldig der. Masse gratis markedsføring. De har lagd en mobiltelefon som er blitt så populær, og kul, at man enkelt og greit må informere om at det er en iPhone man har. Det er ikke lengre en mobiltelefon man har. Og slik er det med de fleste Apple-produkter. Man har ikke en MP3-spiller, men en iPod.

Jeg vil ikke si jeg hater Apple. Selvsagt er jeg uenig med noe av politikken rundt programvare og slike ting, men jeg er ikke en Apple-hater. Dessuten så skal jeg kjøpe meg en iPad2 snart. Ikke et lesebrett, for det har jeg allerede...

For da jeg skulle sette alle bøkene opp igjen i hyllen slo tanken meg om hvor tullete det egentlig er. Jeg elsker bøker og har alltid likt å samle på dem, men nå merker jeg at jeg begynner å få for mange. Dessuten gir ny teknologi nye muligheter. Jeg har digitalisert boksamlingen min hos Bokelskere.no. Der registrerer jeg hvilke bøker jeg har lest, skal lese, ønsker meg, har gitt opp, bruker som oppslagsverk og hvilke bøker jeg leser akkurat nå. Dermed trenger jeg ikke egentlig fysiske bokhyller for å vise hvilke bøker jeg har.

Dessuten har jeg så godt som sluttet å kjøpe fysiske bøker ettersom jeg har kjøpt meg en Kindle. Nå kjøper jeg bøkene digitalt. Riktignok kun engelske bøker akkurat nå. I Norge har ikke bokbransjen kommet langt nok, men det vil nok skje om ikke så altfor lenge. Og jeg er villig til å følge etter, dersom det lønner seg (Les mer om prisproblematikken her). Et "problem" som oppstår med kjøp av digitale bøker er at man ikke kan sette dem i en fysisk bokhylle, men akkurat det løser Bokelskere.no. Der spiller det ingen rolle hvilket format jeg har bøkene i. De vises uansett.

Et annet problem med fysiske bøker er at bokbransjen åpenbart ikke har blitt enige om hvor store bøkene skal være. Jeg forstår at noen bøker med fordel kan være høyere eller dypere enn andre bøker, men jeg kan ikke fatte og begripe hvorfor man trenger så uendelig mange varianter. Det fører kun til at det ser styggere ut når man plasserer dem i bokhyllen sin. Og det er blir en grusom jobb og sortere de etter størrelse. Tenk om de bokbransjen hadde bestemt seg for 5-10 ulike størrelser som de alltid brukte, uten unntak. Da ville det vært mulig å sortere bøkene i bokhyllen på en god måte.

Med alle disse problemene og nye mulighetene så mistet jeg helt plutselig interessen for fysiske bøker i dag. Det gikk opp et lys for meg (ikke helt ulikt det religiøse sier de opplevde da de ble åpenbart sin religion). Jeg trenger dem egentlig ikke. Det er ikke egentlig noe poeng i å ha en drøss med bøker stående kun for å ha de stående. Men det er vanskelig å kvitte seg med dem også. Det kan jo tenkes at jeg ønsker å lese dem på nytt. Noen har jeg fått som gaver. Andre har jeg uendelig mange notater i.

Uansett, så har jeg bestemt meg for å ta bort alle bøkene jeg har lest og putte de ned i noen kasser inntil videre. Noen bøker, som jeg absolutt ikke trenger eller vil ha, er sortert ut og skal selges/gis bort. Det som blir stående i bokhyllen min nå er uleste bøker, en del pensumbøker og tegneserier. Tegneserier omfattes, for den saks skyld, ikke av min nye overbevisning. Tegneseriebøker må man ha fysisk.

Det jeg nå lurer på er hva som skal skje videre. Jeg har noen idèer, men de kan jeg ikke gjennomføre på egenhånd:

For det første mener jeg at dersom jeg leverer inn en fysisk bok, så bør jeg kunne få den digitalt. Jeg har tross alt skaffet meg den på lovlig vis og bør selvsagt også kunne velge selv om jeg vil ha den digitalt. Det koster uansett ikke noe særlig for forlagene dersom boka uansett er digitalisert og selges digitalt. Bøkene kan enten resirkuleres eller gis bort til bibliotek, skoler og institusjoner som vil ha dem (jeg innser at dette kan komme i konflikt med bokbransjen, men det får bli en annen diskusjon).

For det andre vil jeg ha noe, bortsett fra internett, som kan vise fram de bøker jeg har. Noe jeg kan henge opp på veggen eller sette i en bokhylle. Hva med å lage en fysisk, digital bokhylle? Det vil kunne være en skjerm, noe lignende iPad, bare mye bredere. Tok du borti den, så kom bøkene til syne (altså bokryggen). På denne skjermen kunne man scrolle seg bortover i bokhyllen. Kanskje til og med sortere bøker etter tema, når man hadde lest dem, når man kjøpe dem osv.? Jeg ville nok kjøpt en slik innretning (med mindre den var altfor dyr).

Men i mellomtiden har jeg et problem. Hva skal jeg gjøre? Gi bort bøkene? Lagre dem i kasser? Jeg vet ikke, men jeg innser at dette kan ta noen dager å finne ut av... Også håper jeg har hjernen min ikke tenker for mye de neste dagene, for da kan det bli kaos.

Sikkerheten var ikke noe bedre i området hvor vi skulle hente bagasjen. Til tross for gjentatte meldinger over høyttaleranlegget om at vi til en hver tid måtte se til bagasjen vår, så satte folk fra seg bagasjen utenfor Tax Free-butikken før de gikk inn og handlet. Litt deilig egentlig at det finnes slike plasser enda.

Deretter ble det buss inn til Reykjavik. Flybussen gikk dessverre ikke til hotellet mitt, så måtte ta taxi fra busstasjonen til hotellet. Jeg kom dit ca. Klokka 8 om morgenen og var veldig trøtt. Jeg håpte jeg kunne sette fra meg bagasjen der før jeg skulle utforske byen, men fikk faktisk rommet mitt med en gang, så da ble det litt soving før jeg dro ut i Reykjavik. Faktisk sov jeg til klokka var fem på ettermiddagen, og jeg sovna ganske tidlig på kvelden, så fikk ikke sett så altfor mye. Men jeg fikk bestilt meg en tur til dagen etter.

Dag to på Island startet tidlig. Jeg ble hentet på hotellet mitt og fraktet ned til sentrum. Egentlig var det bare 5-10 minutter å gå nedover, men ny i byen som jeg var, så var det like greit å bli hentet. I dag skulle jeg på «The Golden Circle Classic». Dette var en tur som tok meg til Þingvellir National Park, Gullfoss waterfall, Geysir hot spring area, Skálholt church og Hveragerði town.

Først kjørte vi til Þingvellir National Park hvor vi så området hvor parlamentet til Island ble til. Dette var et fint naturområde, men ikke noe mer enn det. Deretter dro vi til Gullfoss waterfall som var en veldig stor og flott foss som vi så på før vi spise noe mat. Deretter gikk turen til turens høydepunkt, nemlig Geysir hot spring area hvor Islands aktive geysirer holder sted. Faktisk er det bare en som er nevneverdig aktiv. Den som er mest berømt er ikke aktiv og guiden sa at det kunne gå dager og uker mellom hvert utbrudd. Men det var selvsagt en som var aktiv og den hadde utbrudd hvert 4.-5. minutt. Vi var der i 50 minutter og fikk se en god del utbrudd. Guiden sa også at dersom vi var heldige fikk vi se et dobbelt utbrudd og det fikk vi faktisk se. Vi fikk også se noe så sjelden som et trippelt utbrudd. Fascinerende. Skálholt church og Hveragerði town er det ikke så mye å skrive om. Kirken var fin og Hveragerði town var fin.

Deretter gikk turen tilbake til Reykjavik. Jeg brukte et par timer på å se byen før jeg bestilte meg en tur for å dra ut av byen om kvelden for å se nordlyset. Jeg har ikke sett så veldig mye nordlys i løpet av mitt liv, så gledet meg. Guiden sa at vi ville reise 1-2 timer ut av byen før vi skulle stoppe, men vi kjørte ikke mer enn 10 minutter før vi fikk sett nordlys. Ikke så veldig mye, men vi fikk se det. Da vi skulle kjøre litt videre på den smale, humpete veien vi hadde dratt ut på, så kjørte bussen seg nesten fast og vi brukte en god del tid på å snu. Deretter dro vi til et nytt område hvor vi håpte vi skulle se mer nordlys, men der var det dessverre enda mindre, så etter en times tid dro vi tilbake til Reykjavik hvor jeg dro til hotellet for å sove.

Dag tre i Reykjavik var en regn- og vindfull dag. Jeg tenkte egentlig å dra ut av Reykjavik for å oppleve mer, men ettersom jeg ikke hadde tatt med meg bra nok klær så ble det med tanken. Jeg sov heller ut og dro ut og så enda mer av byen før jeg dro tilbake til hotellet. Dette var på en lørdag, så det meste stengte tidlig. Jeg la meg ikke ned for å sove den natten, for måtte opp klokka fire om natta for å rekke flyet. Det blåste veldig mye da vi nærmet oss flyplassen og kapteinen på flyet informerte oss om at det kunne bli en humpete tur de første 15 minuttene. Det ble det ikke, for vinden avtok da vi skulle lette. Heldigvis. Deretter bar det til Norge og tilbake til Trondheim og hybelen min etter en vellykket tur til New York og Island.

På kvelden dro vi ut for å spise og dro på Planet Hollywood. Det var Aleksander sitt valg, men det regner jeg med at de fleste forsto. Deretter dro vi ut for å se litt på utelivet. Og da skjedde det jeg ikke hadde regnet med at ville skje; vi havnet på en strippeklubb. Vi hadde fått noen lapper som gjorde det slik at vi slapp inn gratis. Da vi kom inn virket lokalet helt tomt, men gikk vi et stykke lengre inn kom vi til et rom fylt med mannfolk og lettkledde damer.

Det var litt morsomt. Jeg har aldri vært på strippeklubb før, og vi fant fort ut at dersom vi gjorde noe feil der, så ville det bli en svært dyr feil. Derfor brukte vi penger utelukkende kun på øl. Det likte ikke hun i baren, så hun informerte meg etterhvert om at «service er ikke inkludert», så måtte ut med 5 dollar i «frivillig tips». Deretter stakk vi til en pub med litt bedre påkledde damer.

Siste dagen i New York brukte vi ikke på å gjøre noe konstruktivt. Etter å ha sjekket ut av hotellet dro vi til Rockefeller Center og satt oss på MSNBC Cafè. Der var det gratis internett og jeg hadde med meg datamaskin. Etter noen timer der dro vi videre til flyplassen for å ta flyen østover. Det ble ikke mye soving på veien over. På Island skilte jeg og Aleksander lag. Han dro til Norge, jeg dro til Reykjavik hvor jeg skal være noen dager...