Selv skal jeg ikke til Østlandet den neste uken og takker høyere makter for at jeg slipper nettopp det. Å møte en gjeng beliebere på Karl Johan er nok det siste jeg ønsker å oppleve. Egentlig burde vi vært advart mot farene som kan oppstå i en slik sammenheng: Fare for hørselen, drukningsfare i tårene og muligheten til å bli full ved å puste inn for mye sprit fra all sprittusjen. Nei, jeg skal ikke utsette meg selv for det.

Men som i alle andre kriseområder sender media ut sine modigste kvinner og menn for å dokumentere galskapen. Bevæpnet med kameraer og mikrofoner skal de viderebringe til alle oss andre hva som skjer. Hele redaksjoner kommer til utsette seg selv for de største farer, slik at vi skal få et innblikk. Det står det selvsagt respekt av!

Den neste uken kommer ikke Kim Jong-un til å sende avgårde en eneste missil eller rakett, for det er ingen som følger med på hva som skjer der uansett. Faktisk kommer det ikke til å skje en dritt den neste uken, for hvem vil vel lansere en bok, starte en konkurranse eller gjøre noe kult, så lenge media ikke står klare til å omtale det? Ingen.

Det eneste noen kommer til å bry seg om er Justin Bieber. Vi kommer til å få lange analyser, bilder ingen levende burde se og foreldre som lurer på hvor politiet er, mens resten av Norge spør seg hvor foreldrene er. Ingen foreldre sender jo barna sine frivillig til områder lammet av sult, tørste, støy og en alles kamp mot alle. The Hunger Games kommer til å virke som en riktig morsom lek når neste uke er over.

Nei, den neste uken skal tilbringes foran en dataskjerm med VG Nett, Dagbladet, TV2-Nyhetene og Aftenposten oppe til enhver tid. Hysteriet og galskapen skal følges med argusøyne. Eller ikke...

Nå skal jeg fortelle en historie. Den er fra virkeligheten. Helt sant. Den er om min fryktinngytende tilværelse i barnehagen. Du er herved advart, avføringslukt vil virke som luksus, du vil kaste skitt inn på eggene i kjøleskapet ditt og spise myglet mat resten av året med glede, så lenge du slipper å oppleve min traumatiske tilværelse. Alt var bedre før, sies det, men det er ikke sant.

Jeg visste det ikke den gangen, for om lag 20 år siden, at institusjonen som tok vare på meg gjennom mine foreldres arbeidsdag var så farlig. Hårreisende farlig. Jeg trodde jeg levde livets glade dager mens jeg ble kjent med andre på min egen alder, fikk servert mat og kunne gjøre omtrent alt jeg ønsket. Løpe rundt, klatre i trær, skli i sklier, klatre i stativer, leke i sandkassen.

Alt dette var dessverre bare en illusjon. At jeg overlevde mine år i barnehagen er visst et under. Jeg husker at vi fektet med greiner i barnehagen, klatret opp i trær hvor den laveste greinen var så høyt oppe at vi måtte bruke en sykkel for å kunne nå opp. Vi skei med hodet først ned skliene, klatret på stativer som egentlig ikke var egnet for dette, gravde hverandre ned i sandkassen. Vi brukte dissene på måter som garantert ikke var lovlig, iallefall ikke i dag.

Det hendte at vi skadet oss. Blodet strømmet nedover både arm og bein. Da kom de voksne og trøstet oss, satte på et plaster og lot oss leke videre til vi ble hentet. Men der burde noen tatt hintet tror jeg, men selv etter at foreldre fikk se hvor skrekkelig denne institusjonen var, valgte de faktisk å sende barna sine tilbake dagen etterpå. En ny dag med uregelmessig bruk av disser, sklier og klatring i trær. Kun for at det måtte gå galt igjen. Og igjen. Og igjen. Helt til vi startet på skolen.

Jeg husker dessverre ikke alt fra barnehagen, men jeg skjønner jo nå at det ikke er på grunn av alder, men fordi jeg åpenbart må ha fortrengt minnene fra denne fryktinngytende institusjonen. At jeg ikke ble innlagt med post-traumatisk stressyndrom etter endt barnehageopphold er et mysterium.

Og jeg gjentar meg selv: Dette er en helt sann historie. Ingen overdrivelser, ingen løgner. Slik var barnehagetilværelsen på starten av 1990-tallet, men heldigvis er vi i et annet årtusen nå. Et årtusen hvor vi ikke tillater skrubbsår hos barna, et årtusen hvor alt er gjennomregulert, et årtusen hvor barn ikke får lære hva smerte er ved å oppleve den, men ved å bli fortalt om det gjennom VG...

PS: Jeg digget barnehagen, forstå det den som kan.

Folk har uansett gått i tog og sagt sin mening om både ditt og datt. Noen bar paroler for sexkjøpsloven, andre mot. Noen ville forby strippeklubber, andre ikke. Noen ville boikotte Israel, men ingen nevnte noe om bilkjøring for kvinner i Saudi Arabia. Det skal med andre ord ikke være lett å bli enige om hva man er for og mot i denne verden, og når det passer best å ha hvilken mening. Selv ikke på kvinnedagen klarer kvinnene å samle seg under samme parole, men det ligger vel kanskje i deres natur å ikke gjøre seg forstått, fortelle nøyaktig hva som er galt. Slik at vi stakkars mannfolk må tolke.

Mediene har også vært dekket av typiske kvinnesaker. Det har vært mange forslag fra ulike forskere, politikere og andre skribenter for hvordan man kan gjøre kvinners posisjon bedre i samfunnet. Noen vil ha skattelette på hushjelp for karrierekvinner, men ingen har tatt til orde for skattelette for enslige karrieremenn som har ikke har en kvinne som kan rydde og lage mat etter at alt arbeidet er fullført. Og når jeg nevner karrieremenn; jeg får rød strek under ordet i OpenOffice, men det skjer ikke når jeg skriver karrierekvinner, så da anser jeg ordet som ikke-eksisterende. Det finnes bare karrierekvinner.

Noen har også fokusert på fordelene med kvinner. Det er mange fordeler, det innser jeg, men jeg har også blitt opplyst om noen fordeler jeg ikke visste om. Kvinnene holder visstnok hjulene i gang i dette landet. Det sa iallefall dronningen. Jeg ser derfor fram til en svært lang ferie fram til jeg går av med pensjon, for jeg er visst ikke med i gruppen som holder hjulene i gang. Hardt liv gitt.

Andre har fokusert på mer tradisjonelle kvinnesaker, iallefall sett i medias øyne. Vet du hvordan det gikk da Amanda skulle lese Shakespare på en vibrator? Det vet jeg, det har nemlig Dagbladet vist meg.

Det er iallefall helt klart at kvinner lever et hardt liv. De skal være karrierekvinner, føde barn, sminke seg i timesvis før de kan gå på fest og åpenbart lese bøker på en vibrator. Men de har tid, for de har fått tildelt noen ekstra leveår fra naturens side, og det fortjener de kanskje siden de tydeligvis skal være så sinnsjukt mye bedre enn oss mannfolk.

Etter å ha tilbrakt noen sommerferier, påskeferier og juleferier som ansatt i en kiosk på en ferje ønsker jeg nå å dele noen tips om hvordan du bør oppføre deg når du ankommer kiosken. Ferjekiosker er ikke som andre kiosker. I vanlige kiosker kommer kundene jevnt. Hver gang en ferje legger fra kai blir det kødannelser i kiosken, ettersom alle kommer samtidig.

Hvor er pengene?
Dette er noe av det mest irriterende. Det er irriterende for de ansatte, for alle kundene bakover i køen og sikkert også for vedkommende som ikke finner pengene sine. Med mindre du er først ombord og har spurtet til kiosken har du hatt tid til å finne fram pengene mens du ventet. Ofte kommer det kvinner som har lommeboken sin i en liten veske som ligger i en enda større veske. Først må vedkommende kvinne (skjer aldri med menn) finne den lille vesken, og når den endelig er funnet må hun finne lommeboken i den lille vesken. Ikke engang da er man sikret at pengene faktisk er funnet siden lommebøkene også er store som mursteiner og inneholder et tosifret antall kort. Ofte ender det hele med at kortet ligger i jakkelommen siden hun "tenkte at det vile være lettere å finne det der enn i dette kaoset her."

Jeg har bare én ting...
Dette havner også lett på en topp tre-liste over irriterende ting for de kioskansatte, samt for alle kundene som har stilt seg sivilisert opp i køen og venter på tur. Mange tror at dersom de bare skal ha én ting er det helt legitimt å gå fremst i køen, si "jeg skal bare ha denne avisen, her er x kroner," slenge fra seg pengene og gå. For det første er det irriterende fordi vi må huske hva som ble kjøpt for pengene som ligger løst i kassaområdet. For det andre er det irriterende fordi mange gir feil summer, spesielt i starten av året da mange av avisene (og ofte andre varer) bytter pris. For det tredje må varen tross alt registreres inn på kassen før vedkommende forlater kioskområdet. For det fjerde skal svært mange folk som har stilt seg i køen også bare ha én ting. Å kjefte på de som jobber i kiosken fordi de informerer om at køen starter bakerst hjelper ingenting, de fleste kundene som står i køen smiler til den ansatte og ler av den som kjefter: Du dummer deg bare ut!

Varen smakte ikke godt
Du har kjøpt en vare og er ikke fornøyd. Dette hender fra tid til annen. Du har kanskje kjøpt en melk som ikke er utgått på dato, men som ikke smaker godt, eller en kaffe som av en eller annen grunn ikke er varm eller bare er "vann med farge." Svært ofte ligger det utenfor vår makt å sikre at varene er av forventet kvalitet. Det var ikke vi som lagde melken og kaffemaskiner er avanserte greier. Av og til går det tomt for pulver å kaffemaskinen, av og til vil den rett og slett ikke lage kaffe av ønsket kvalitet. Går den tom er det ofte en smal sak å fikse dette, er kaffemaskinen i dårlig humør kan det ta noe lengre tid. Uansett grunn er det ikke noe poeng å kjefte. Du går enkelt og greit bort og sier at melken ikke var god eller at kaffemaskinen ikke lagde produktet slik du ønsket. Å slenge kaffekoppen hardt ned i disken slik at den søles utover og starte en to-minutters monolog om hvor elendig produktet var hjelper ingenting. Da må vi tørke opp, samt høre på hva du har å si. I denne perioden får du ikke nytt produkt, for da har du laget mye arbeid som må gjøres før hovedproblemet kan løses. Å kjefte på oss fordi melken som tross alt ikke var utgått på dato ikke smakte godt hjelper enda mindre. Vi er det for å hjelpe, og til syvende og sist får du nytt produkt, eller pengene tilbake om vi ikke kan fikse problemet...

Skal bare ha...
Du har stilt deg opp i køen og venter på din tur. Køen går framover og det blir din tur. Og der står du, uten en eneste vare i hånden. Hva skal du ha? Alle bak deg har funnet varene de skal ha så langt dette er mulig, mens du står der og skal ha en sjokolade, en brus og et rundstykke. Alle tingene hadde du muligheten til å hente før du stilte deg i køen, det var også det som var meningen fra vår side at du skulle gjøre nettopp dette. Køen bak deg er lang, men du er tross alt først. Du henter sjokoladen, alle står og venter. Deretter henter du brusen, alle står og venter. Til slutt henter du rundstykket, alle står og venter. Det er ofte disse som har lommeboken i en veske i en annen vaske, mens pengene ligger i jakkelommen, alle står og venter. Mest sannsynlig hadde du kommet deg like fort ut av kiosken dersom du hadde hentet varene dine før du stilte deg i køen og funnet pengene mens du ventet. Dessuten ville alle bak deg sluppet å vente på at du skulle finne varene og deretter pengene.

Blir du ikke flau?
Kiosk er kiosk og prisene er deretter. Prisene er ikke nødvendigvis bestemt av noen av oss som er i kiosken og vi er der kun for å servere og få betaling. "Blir du ikke flau," er et spørsmål jeg av og til får av kunder som mener ting koster for mye. Nei, jeg blir ikke flau, men jeg blir flau på dine vegne når du for andre gang på to dager kjefter på meg fordi kaffen er for dyr. Du la kanskje ikke merke til prisen dagen før, men du burde huske hva den kostet dagen etter.

Klagerunden
Noen tror av en eller annen grunn at verden blir en bedre plass dersom alle i kiosken får klagen og spesielt dersom du hever stemmen. Du skal få si hva du ikke liker, men å kjefte på alle de ansatte er bortkastet. Kommer du bort og forteller på en rolig måte hva du er midfornøyd med til én av de ansatte er sjansen for positiv respons mye høyere enn dersom du høylytt kjefter på samtlige i kiosken, en etter en.

Forsinkelser, uvær og nedre bildekk
Dette er tre ting vi i kiosken aldri kan hjelpe deg med. Ferjen blir av og til forsinket på grunn av stor trafikk, dårlig vær eller andre uforutsette forhold. Blåser det full storm på fjorden og ferjen blir innstilt hjelper det mer å be en bønn til værgudene enn det hjelper å kjefte på oss. Ble du sendt ned på nedre bildekk da du kjørte ombord er ikke det vår skyld. Problemene må tas opp med de som har ansvaret, og det er ikke oss. Finner du ikke den ansvarlige er sjansen stor for at vi kan finne vedkommende for deg, men været styrer vi aldri.

Virker jeg negativ nå? Kanskje. Men 19/20 kunder gjør det man bør gjøre når man er i en ferjekisok. De har varene når de kommer til kassen (evt. vet hva de skal bestille), de har funnet fram pengene, de kommer bort og klager på produktene på en rolig måte. Til slutt vil jeg også nevne at dersom varen ikke går inn i kassen på første forsøk, er ikke varen gratis. Den vitsen hører vi så ofte at den ikke er morsom, så ikke forvent at vi ler av den hver gang...

Det kan godt hende at jeg har samtykket å motta e-post når jeg får nye brev i Digipost, noe som er helt greit siden jeg ikke undersøker Digipost hver dag, eller uke for den saks skyld. Men jeg mener alvorlig talt at når de sender ut reklame om seg selv, så burde de holde seg for god til å sende meg en ny e-post om dette hver eneste uke inntil jeg har lest reklamen. Dette er for meg utelukkende SPAM, og det har jeg ikke takket ja til å motta.

Surrogati:

Sarai, Abrams kone, fødte ham ingen barn. Men hun hadde en egyptisk slavekvinne som het Hagar. Sarai sa til Abram: «Hør på meg: Herren har hindret meg i å føde barn. Gå nå inn til slavekvinnen min! Kanskje får jeg en sønn ved henne.» Og Abram hørte på det Sarai sa. (sitat hentet fra Første Mosebok, kapittel 16)

Kunstig befruktning:

Hør! Du skal bli med barn og føde en sønn,
og du skal gi ham navnet Jesus. (sitat hentet fra Evangeliet etter Lukas, kapittel 1)

Og det skjedde, og som kjent var Maria jomfru da sønnen ble født...

2. Krøn 19,7: "La nå frykt for Herren være over dere!"
Matt 22,37: "Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte"

1 Joh 4,18: "i den som frykter, er ikke kjærligheten fullendt"

Turen til San Marino startet med å komme seg til Rimini fra Roma hvor det går buss videre til San Marino. Jeg innrømmer at jeg var veldig spent på hva et knøttlite land, fullstendig omringet av Italia, hadde å tilby meg. Jeg fikk vite før jeg dro at levestandarden var omtrent den samme som i Italia og gjorde meg ikke altfor store forhåpninger.

Etter en del venting i Rimini kom omsider bussen som skulle ta meg til San Marino. Dette var en vanlig buss, men det var usedvanlig trangt mellom setene. Her har de definitivt tatt høyde for at svært mange ønsker å besøke San Marino. På internett står det at man må forvente at bussen blir full og at man gjerne må vente på neste. Det slapp jeg ettersom bussen var så godt som helt tom. Vi var toppen 10 passasjerer og de fleste forlot bussen før vi kom til San Marino.

Jeg kom sent på kvelden til San Marino og ante ingenting om hvor plassen jeg skulle sove befant seg. Derfor trengte jeg en taxi. Dette var på alle måter lettere sagt enn gjort. Jeg fant en taxi, men den manglet sjåfør. Etter en halvtimes tid med litt spørring her og der var jeg like langt. Jeg begynte å forberede meg på å finne en alternativ overnattingsplass da en person kom og spurte om jeg trengt taxi, det så nemlig slik ut. Og jeg svarte selvsagt ja. Han hadde en bil og kunne kjøre meg dit. Jeg takket ja og han kjørte meg dit jeg skulle overnatte.

Plassen jeg skulle overnatte var et typisk familiested og jeg fikk min egen hytte med fire senger, bad og kjøkken. Dagen etter måtte jeg bytte hytte og fikk en ny hytte for fire personer, men denne gangen uten kjøkken. Men det var greit, for trengte det ikke uansett.

Jeg hadde bare en hel dag i San Marino, så jeg måtte være effektiv. Jeg hadde et kart som viste at det er svært mange attraksjoner i byen og jeg ville jo se mest mulig. San Marino by er i en fjellside så det er nok av bakker å gå i. Jeg besluttet at jeg gikk helt til toppen først og arbeidet meg nedover siden de kuleste tingene var på toppen. På toppen var det to borger og et tårn. Jeg besøkte borgene, men hoppet over tårnet ettersom jeg ikke la merke til det før jeg var kommet et stykke ned igjen. Borgene var kule og jeg hadde en fantastisk oversikt over hele San Marino derfra, og sikkert litt av Italia.

Jeg besøkte også et par museer og spiste en del pizza. Pizzaene i San Marino smakte faktisk bedre enn de jeg spiste i Roma. Ellers kan det jo nevnes at San Marino er en veldig fin by med mye murer og trapper. Det er nesten som å spasere inn i en tidsmaskin hadde det ikke vært for alle butikkene for turister. Men til tross for at halvparten av butikkene var typiske turistbutikker var byen fantastisk.

Det er grusomt mye å kjøpe der og volumet jeg kjøpte i løpet av denne ene dagen overstiger lett volumet jeg har kjøpt tilsammen de siste over fire ukene på reisefot. Dette har selvsagt resultert i et lite plassproblem som på en eller annen måte på løses etterhvert. Heldigvis har jeg med meg en del klær som skal kastes underveis på reisen.

San Marino var en veldig varm plass og jeg bestemte meg for å ta en liten siesta midt på dagen før jeg dro tilbake til sentrum da kvelden nærmet seg. Jeg hadde sett veldig mye av det San Marino hadde å tilby og mye var stengt da jeg dro tilbake. Men det gjorde egentlig ikke noe. Jeg gikk mot toppen igjen og jobbet meg nedover. Og tok selvsagt masse bilder. Kameraet mitt hadde jeg dessverre glemt å lade så da ble det bare mobilbilder fra dette landet.

Om kvelden da jeg skulle tilbake til hotellet møtte jeg samme problemet med taxier som dagen før. Men denne gangen var det absolutt ingen taxier å spore. Etter en halvtime startet jeg å spørre folk om de visste hvor jeg kunne finne taxier ettersom det ikke var taxier på taxiholdeplassen. Det var det ingen som kunne, bortsett fra en mann i en turistbutikk som pekte på en restaurant/bar som kunne ringe taxier. Det kunne de også og etter et kvarter til kom det en taxi og hentet meg og kjørte meg til campingplassen, for det var det plassen jeg sov på egentlig var.

Siste dag rakk jeg ikke å gjøre så mye i San Marino. Jeg tok buss til busstasjonen. Planen var å kjøpe noen småting til, men ettersom minibanken ikke ville spytte ut penger til meg og jeg var nesten tom ble det med tanken. Dessverre. Minibanken ville ha personnummeret mitt, men vi fra Norge har åpenbart ett siffer for lite å våre personnumre. Minibanken i Rimini jeg prøvde da jeg kom dit ville også ha personnummeret mitt, men denne gangen gikk det bra, selv om jeg hadde et siffer for lite. For de som lurer på om jeg dreit på draget og tenker at minibanken ville ha koden min, så måtte jeg taste den inn etter personnummeret mitt.

Nå går turen videre til Venezia hvor jeg skal være et par dager før det blir litt avslapning på cruise sammen med mine foreldre. Litt spent på hvordan det vil gå etter nesten fem uker på reisefot hvor jeg har gått og gått og gått og funnet ut av alt selv til å være på en båt og slippe å tenke selv...

Andre religioner tar lett på fakta. De har fabler og og fantasier, men Israels Gud, som er sannheten, handler i og med virkeligheten.

Det som er interessant med denne boken er hvordan kristne personer ser på Israel og deres rett til å fordrive palestinerne i området. "For Gud er alle mennesker like," skriver Ekman, men der stopper også kjærligheten til alle andre enn kristne og jøder for denne forfatterens del.

Jeg har ofte diskutert Israel med denne type personer. Det er ikke lett og jeg har aldri helt forstått deres tankegang. Men etter å ha lest Ekman sin bok begynner jeg å forstå. Tankegangen er ikke veldig logisk og man må ha et kognitivt filter sterkt som en mur for å kunne mene en del av tingene Ekman mener. Man må også ha en blind tro på Bibelen og evnen til å overse alle motstridende tekster som finnes der.

Stéphane Hessel skriver i sin pamflett Bli Sint! at "dessverre inneholder historien få eksempler på folk som lærer noe av sin egen historie." Han sikter til Israel sine menneskerettighetsbrudd ovenfor palestinerne. Kanskje burde Ekman også lest denne og innsett at det han forkynner i denne boken ikke er et helt ufarlig innhold. Hat avler hat, og det er Ekman sin bok definitivt med på å skape.

Bør man lese Ekman sin bok? Ja, man bør egentlig det om man er interessert i å forstå hvordan en kristenfanatisk Israel-elsker organiserer sine tanker når vedkommende forsvarer Israel sine grufulle handlinger. Boken er på ingen måte bra skrevet og var tidvis nesten tortur å lese, men det var definitivt verdt det. Den var også hysterisk morsom av og til, men ikke på en positiv måte.

Karakter: 2

PS: Du kan lese boken helt gratis her!

Grubbegata var ikke stengt av for biltrafikk 22. juli i fjor. Hadde gaten vært stengt for biltrafikk hadde ikke Breivik kunne kjørt bilen med bomben opptil Høyblokka. Regjeringskvartalet ville vært operativt i dag og ingen ville omkommet i Regjeringskvartalet. Det er jo helt åpenbart. Men Breivik ville drepe for å skape oppmerksomhet rundt manifestet han hadde skrevet ved å drepe mennesker, så dette hadde neppe stoppen han.

Han hadde ikke bombet Regjeringskvartalet, men kanskje Stortinget istedenfor. Da ville regjeringen fått samme knusende kritikk ettersom gatene rundt Stortinget ikke hadde vært stengt. Men tenk om begge plasser var stengt. Da ville kanskje Breivik bombet et kjøpesenter istedenfor. Ville regjeringen da fått samme knusende kritikk? Flere mennesker ville kanskje omkommet, oppmerksomheten, om mulig, ville blitt større. Bør man ikke ha lov til å kjøre bil til kjøpesenterene rundt omkring i kongeriket da, siden man potensielt kan ha med seg en bombe? Vel, jeg tror ikke Breivik ville latt seg stoppe. Kanskje han ville tatt en barneskole istedenfor. Stilt bilen utenfor, dratt sin vei og deretter latt bomben drepe barna på skolen der. Bør foreldrene hindres i å kjøre til skolen fordi noen kan ha en bombe i bilen sin?

Bør man forby bruk av biler i dette landet? Alle biler kan potensielt sett ha en bombe!

Og er det slik et demokrati bør fungere? At dersom noen fyrer av en bombe, så må regjeringen gå av? Jeg kan ikke si at jeg ser fram til en slik utvikling der en persons misnøye med sittende regjering fører til at sittende regjering går av dersom vedkommende dreper noen mennesker.

Politiet får mye kritikk for sin beredskap. De brukte for lang tid på å komme seg til Utøya. Heldigvis ligger ikke Utøya i Finnmark. Da ville beredskapstroppen brukt enda lengre tid. Beredskapstroppen ville ha måttet fly opp dit. Det er ikke gjort på en time. Skal man etter denne terroraksjonen opprette flere beredskapstropper av samme type overalt i dette landet? Skal samtlige små vann bli utstyrt med hver sin politibåt? Skal hver lille bygd få sin egen lille politistasjon? Landet er stort, mulighetene for å skade uendelig. Skal man undersøke alle bilene som kjører ombord på ferjer? Alle disse bilene kan jo ha en bombe ombord som kan sprenges på overfarten.

Jeg ønsker ikke et slikt Norge, og jeg tror ikke et slikt Norge vil kunne forhindre noe som helst. I USA er det jaenlige skyteepisoder på universitetene. De lærer åpenbart aldri. Men de bruker millioner, om ikke milliarder, av dollar på sikkerhet på universitetene. Likevel klarer man å skyte. På JFK-flyplassen klarte en mann å komme seg gjennom all sikkerheten i går. Han gikk over rullebanene og inn i terminalen. De klarte ikke stoppe han. Han var ikke farlig, men han kunne vært det.

Bør vi mennesker bare holde oss hjemme? Aldri gå ut? Helst bo så langt fra hverandre at dersom en bombe som går av i et hus ikke rammer naboen? Man kan alltids sikre seg bedre. Det er mulig. Man kan stenge grensene, forby folk å handle over internett, forhindre kommunikasjon mellom mennesker, forby internett og telefoner. Plassere en vakt på hvert menneske. Eller to, slik at sannsynligheten for at noen svikter reduseres. Man kan lage et overvåkningssamfunn uten sidestykke i historien. Alt er mulig, men vil dette forhindre alle som ønsker å bombe noen?

Er det ønskelig med et slikt samfunn dersom man garanterer at det blir umulig å drepe noen? Er det et slikt samfunn VG vil ha ettersom de mener Jens Stoltenberg bør trekke seg som statsminister? Så lenge man ikke har et slikt samfunn vil det være mulig å bombe, skyte og drepe andre mennesker. Regjeringer kan ikke gå av hver gang noen blir drept. Og hvem vinner? Ikke du. Ikke jeg. Ikke vi. Men Beivik.

Inntil i fjor hatet jeg agurknyheter. Nå elsker jeg dem. Det er bedre å lese gladsaker enn medienes og opposisjonens jakt på syndebukker blant enkeltmennesker som gjorde så godt de kunne. Ingen, absolutt ingen, vil noen gang få meg til å tro at politiet, forsvaret og helsepersonellet ikke gjorde så godt de kunne. De ble bare overrasket. De ble overrasket over en aksjon som ingen hadde forestilt seg at kunne skje. Men media fortsetter med sin kritikk. Opposisjonen fortsetter med sin kritikk. Kritikk mot systemet. Kritikk mot enkeltpersoner. Kritikk mot beslutninger. Alt kommenteres selvsagt i etterpåklokskapens ånd.

Nå uttaler alle mulige "eksperter" seg på noe de ikke har greie på nok en gang. Uansett hvor mange spaltemetre som skrives i avisene og i kommentarfelt eller ord som blir ytret på Stortinget, debattprogrammer, partikontorer og over lunsjbord, så vil ingen som ikke var på Utøya fatte hvordan situasjonen var. Det var en ubeskrivelig situasjon. I en slik situasjon skjer det feil. Det er menneskelig å feile. Det er vel nettopp det som gjør oss til mennesker?

Knut Arild Hareide var i dag ute før kommisjonen la fram sin rapport og sa at han mente at noen burde vurdere å gå. At han kanskje mente at mistillit var tingen. Per Sandberg har også vært ute og sagt at regjeringen burde vurdere å trekke seg. Konstitusjonelt ansvar må taes av noen mener disse to. Valgkampen er med andre ord i gang. KrF beveger seg rundt sperregrensen, FrP er bare halvparten så store som Høyre. To partier i krise. Selvsagt bruker de anledningen til få litt ekstra oppslutning. Men er dette riktig måte å gjøe det på?

Enkeltmennesker sine handlinger 22. juli må få konsekvenser. Hoder må rulle, som det så fint heter. Alle problemer løser seg med en gang en person må forlate sin stilling. Mediene kan juble, for da har de fått avsatt enda en person. Kryss i taket. Opposisjonen kan juble, for da har man bevist udugeligheten til dagens regjering.

Men ingen av de døde kommer tilbake. Ingen traumer forsvinner. Regjeringskvartalet står ikke innflytningsklart i morgen. Utøya vil ikke bare forbindes med glede. Breivik blir ikke en ukjent person. Manifestet forsvinner ikke. Ingenting vil forandre seg, bortsett fra at personene som forsvinner ut av sine stillinger må finne seg en ny jobb, mens noen andre overtar de gamle.

Etterpåklokskapen er en veldig nøyaktig vitenskap. Man vet hva som har skjedd. Man har hatt tid til å analysere. Dette var noe man ikke hadde timene 22. juli i fjor. Det er bra rapporten kommer, men la oss lære av den, ikke la oss finne nye syndebukker. Det er ikke regjeringen, politiet, PST eller forsvaret sin skyld at det finnes galne mennesker i dette landet. Slik situasjonen er, og alltid vil være, så finnes det bare en syndebukk og han sitter i fengsel.

Delmål to var å komme seg til Roma samme dagen. Dette klarte jeg ikke ettersom jeg ankom feil stasjon med tanke på toget som skulle til Roma. Jeg reserverte plass på toget og det gikk 20 minutter etter at jeg hadde fått billetten med beskjed om at jeg måtte ta undergrunnen til den andre stasjonen. Etter litt leting fant jeg den, og etter litt leting fant jeg perrongen toget mitt gikk ifra var. Med andre ord mistet jeg toget og det ble en ufrivillig natt i Milano.

Det var ikke så mye jeg fikk gjort i Milano. Jeg fikk spist noe mat, sett et par kvartaler rundt togstasjonen og sovet på et hostell. Hostellet var vanskelig å finne og jeg gikk opp og ned gaten flere ganger før jeg fant det. Jeg fikk rom alene og det var like greit, for hadde ingen planer om å sosialisere.

Dagen etter dro jeg til Roma grytidlig om morgenen og jeg kom til Roma ganske tidlig. Første dag gikk i grove trekk med på å se hva Roma hadde å tilby. Jeg besøkte Colloseum, byens eldste bygning, et stort antall kirker (i en av dem fikk jeg kjeft av en dame fordi jeg tok bilde inne i den), den ukjente soldats grav, samt utsiden av Vatikanet. Dessverre var jeg for sent ute til en guidet tur og måtte utsette dette til mandag. Dessverre for min del er Vatikanet stengt på søndager.

Andre dagen i Roma gikk også med på å se hva byen hadde å tilby, men etter en svært effektiv førstedag følte jeg ikke at det var så mye mer å se. Men jeg møtte foreldrene mine i Roma så kunne henge litt med dem.

Tredje og siste dagen i Roma besøkte jeg Vatikanstaten. Først skjønte jeg ikke helt hvordan jeg skulle komme meg inn og da jeg så køen bestemte jeg meg for å kjøpe en guidet tur for å slippe køen. Denne turen tok tre timer og var ikke nevneverdig spennende. Vi så ufattelige mengder statuer, veggtepper og malerier. Det sixtinske kapell var ikke så flott som jeg håpte på og det var sikkert derfor jeg ikke fikk lov til å ta bilder der inne, slik at jeg ikke kan vise alle andre hvor lite fint det er. Etter tre timer hadde jeg fått nok av guiden som hele tiden sa «this is one of the most important room in the Vatican (gjaldt omtrent 80 prosent av alle rommene vi besøkte som var større enn ti kvadratmeter)» og «Look at this beautiful [fyll inn hva som helst i hele Vatikanet]».

Kort oppsummert forstår jeg ikke helt hvordan folk kan tilbringe uker i Roma, slik mange gjør. Byen er ikke spesielt fin, den er forferdelig dyr, altfor varm, har en grusom metro, har altfor mange innpåslitne italienere som forsøker å selge deg alt mulig tull og kjøre deg ned i gangfeltene, for mange turister som mener de eier byen og derfor kan gjøre hva de vil, ta bilder hvor de vil og forvente at ingen går mellom kameramann og motiv, som gjerne er femti meter unna. Byen kan greit gjennomføres på en dag dersom man starter med Vatikanet. To dager holder i massevis.

Nå går turen videre til San Marino og jeg håper det er færre turister der og kule ting å se og oppleve.

Første kvelden i Zürich skjedde det ikke så mye. Jeg traff hosten og dro hjem til henne. Deretter dro vi til et lokalt sentrum før vi dro til sentrum av Zürich hvor vi gikk litt rundt og spiste noe mat.

Andre dagen i Zürich dro jeg ut på egenhånd. Dette var eneste dagen jeg hadde til å utforske Zürich ettersom jeg hadde andre planer de neste dagene. Etter å ha sett gamlebyen så jeg øst- og deler av vest-kanten. Å se Zürich på en dag er slitsomt, men ikke umulig. Man får riktignok ikke veldig mye til til museer og den slags ting, men for å være ærlig er jeg litt lei av det etterhvert. Da kvelden kom fant jeg meg et tog som tok meg til en taubane, som igjen ville ta meg til toppen av Zürich. Der spiste jeg en bedre, og dyr, middag, før jeg tok turen ned igjen. Selvsagt mistet jeg akkurat taubanen og måtte vente i 20 ekstra minutter. Deretter mistet jeg akkurat toget tilbake og måtte vente der i 25 minutter, før jeg, selvsagt mistet trikken, og måtte vente i 10 minutter til der. Men jeg kom meg tilbake til slutt.

Tredje dagen i Sveits dro jeg til Alpene. Guiden fortalte oss alt mulig rart om landet på veien, for eksempel om den politiske inndelingen, hvorfor man gir ut gratis heroin til narkomane og når samtlige tunneler og broer på veien ble bygd, sist pusset opp og hvorfor de i det hele tatt bygde den. Spennende nok. Vi besøkte en rekke utsiktspunkt og naturen er ikke helt ulik den vi har i Norge. Mye fjell, men ingen fjorder selvsagt. Vi besøkte kraftverk og en ishule. Ishulen var 100 meter lang og gikk rett inn i en isbre. Det var en kald opplevelse på en tur som hittil har vært veldig varm. Det ble ikke mye tid i Zürich om kvelden, og siden butikkene stenger klokka 20 fikk jeg ikke kjøpt det jeg hadde tenkt til.

Fjerde dagen i Sveits var jeg ikke i Sveits, men i Liechtenstein. Å komme seg dit tar om lag 1,5 timer og man må benytte både tog og buss, ettersom de ikke har tog i Liechtenstein. Liechtenstein er et lite land og hovedstaden mikroskopisk med sine 5000 innbyggere. Går man i fem minutter fra sentrum risikerer man å ikke være i byen lengre, noe jeg selvsagt presterte å gjøre siden kartet jeg hadde var elendig (ja, skylder alltid på kartet når retningssansen min svikter).

Det er klart at folk i Liechtenstein har mye penger. Alle bilene var nye, og de bilene som var gamle var skikkelige veteranbiler. Husene var fine og det var ikke unormalt at de hadde 3-4 garasjer, samt et par biler som sto utenfor. Prisnivået var verre enn i Zürich, som var ille nok. Pengene fikk vinger og uansett hva jeg kjøpte var det forferdelig dyrt. Etter en dag i Liechtenstein var det på tide å dra tilbake til Zürich.

Dette var siste dagen jeg hadde i Sveits og dagen etter var planen å ta tog til Roma. Nå sitter jeg på et tog, men akkurat hvor det går får gudene vite. Etter tre tog- og bussbytter aner jeg ikke hvor jeg er på vei. Jeg vet er at skoleklassen som sitter i samme vogn som meg heller ikke er helt sikre på hvor toget går. Jeg vet at jeg sitter på et tog som går en eller annen plass, samt at jeg sitter i feil vogn, for denne er åpenbart reservert skoleklassen og at jeg håper at jeg kommer meg til Roma i løpet av dagen. I første omgang Milano, for må bytte tog igjen der. Om dette er riktig tog eller ikke får dere vite i neste bloggpost...

I Ljubljana sov jeg på et hotell. Fant ut at det kanskje var best slik. Jeg skal forlate byen med fly og hele bagasjen min må pakkes om. Dette vil ta mye plass og en del tid.

Ljubljana er en flott by, selv om det ikke var så altfor mye å finne på der. Sentrum av byen er veldig fin og har masse fine bygninger og torg. Dessverre ankom jeg på en lørdag og svært mange butikker var allerede stengt da jeg ankom midt på ettermiddagen denne lørdagen. Kun i selve sentrum var butikkene fremdeles åpne. I nærheten av hotellet mitt var alle butikker, bortsett fra matvarebutikker, stengte.

Andre dagen var selvsagt en søndag og da var så godt som alt stengt, inkludert i sentrum. Museer var også stengt. Derfor fikk jeg ikke gjort veldig mye denne dagen, bortsett fra å pakke om bagasjen min slik at ikke alt knuser når den blir sendt avgårde med flyet.

Men selv om ting var stengt og byen ikke hadde så mye å tilby var det en kjekk by å oppholde seg i, av en eller annen grunn. Og som de fleste andre byer hadde Ljubljana selvsagt en topp. På toppen av Ljubljana var det en borg. Jeg gikk selvsagt opp dit, og da jeg kom opp så jeg selvsagt at det var helt unødvendig ettersom det var en bane som også kunne tatt meg opp dit. Den startet midt i sentrum. Fordelen var selvsagt at jeg slapp å gå ned igjen.

En annen ting som bør nevnes er de svært nærgående spurvene som er i byen. Sitter du og spiser utendørs kan du være helt sikker på at du får selskap av disse små skapningene. Og de er på ingen måte beskjedne. Den første dagen bestilte jeg meg en nachos-rett på en kafe. Denne fikk jeg ikke ha i fred. I alle andre byer jeg har vært i kan jeg kaste noen smuler bortover bordet så kommer de og snapper det opp flyr sin vei. I Ljubljana kom spurvene og forsynte seg direkte fra tallerkenen min og gikk forholdsvis rolig bort fra den og spiste det mens de satt på bordet. Jeg forsøkte å ta bilde av dette og i det øyeblikket jeg tok bilde tok en spurv en hel nachos-chips fra tallerkenen. Andre plasser i byen så jeg, for den saks skyld, spurver som tok seg en dusj i byens fontener. Ganske siviliserte spurver med andre ord.

Nå går turen videre til Zürich med fly. Dette blir første flytur etter at jeg forlot Norge for om lag tre uker siden. Nå er jeg spent på hva mer vestlige deler av Europa har å tilby. Øst-Europa har iallefall vært fantastisk...

Da jeg hadde sovet noen timer dro jeg til sentrum. Sentrum lå 15 minutter med trikk unna hostellet, men trikkene gikk stort sett hele tiden og var fine. Jeg fant aldri ut av hvordan jeg validerte billettene jeg kjøpte, men det var ingen kontroller de gangene jeg tok den. Kunne sikkert brukt samme billett hver gang, men ikke vet jeg.

Zagreb er ikke en stor by, og det var lett å komme seg fra plass til plass, ikke minst på grunn av den fantastiske skiltingen som er i byen. Overalt var det brune skilt som viste veien til de ulike turistattraksjonene. Etter noen timer på byen hvor jeg besøkte kirker, museer (et som omhandlet ulike kriger og et for brutte kjærlighetsforhold (jeg trodde det var noe annet på grunn av navnet)), parker og plasser hvor jeg kunne spise dro jeg tilbake til hostellet.

Andre dagen i Zagreb fikk jeg ikke gjort så mye. 22. juni feirer de anti-fascisme-dagen og siden dette er en offentlig helligdag, var de aller fleste tingene stengt. Det var til og med litt vanskelig å oppdrive vann på flaske. Jeg dro uansett til sentrum, men dro relativt fort tilbake for det var temmelig kjedelig når alt var stengt.

På veien tilbake spurte jeg en person på en bar om hun visste hvor det var en åpen butikk i nærheten, men kart var ikke hennes sterkeste side. Derimot kunne noen andre som feiret bursdag kunne hjelpe meg, trodde de. Det tok ganske lang tid og resultatet var at jeg tok del i bursdagsfeiringen en halvtimes tid og fikk dermed smakt på nasjonal-drikken til landet. Det hele endte med en tur tilbake til sentrum for å finne vann og mat før jeg atter en gang dro til hostellet og satt meg ned og slappet av. Det var kanskje like greit, for den høyre foten min begynner å verke på grunn av all gåingen de siste ukene.

Den siste dagen jeg hadde i Zagreb var kort. Toget gikk 12.30 og det eneste jeg rakk var å pakke, drikke noe vann, reise til togstasjonen og ta toget videre. Nå går turen videre til Ljubljana, og denne gangen er heldigvis ikke togturen så veldig lang. Om toget er i rute (som de hittil ikke har vært), vil turen ta ca 2,5 timer.