Det er denne båtturen denne posten skal handle om. En pansret båt forlater en øy der en mann har gått amok med skytevåpen. Båten kunne rommet mange mennesker, spesielt i en slik situasjon. Det er det ingen tvil om. Men den forlot øya nesten tom. En styrmann, en leder og noen få andre.

Var dette en feig handling?

Nei.

Denne båtturen har blitt gjenstand for mye oppmerksomhet blant mange på internett. Mange mener at det var feigt av de som dro at de dro. Tenk på alle oss som ble igjen på øya i livsfare. Noen sammenligner denne flukten med en kaptein som forlater et synkende skip.

Kan det sammenlignes?

Nei.

En kaptein blir opplært til hva han skal gjøre dersom skipet går ned. Det er drillet inn. Kapteinen har øvd og øver jevnlig. Selv tilbringer jeg mye av feriene mine ombord på en ferje og selger mat og drikke til folk. Til og med jeg er kurset i tilfelle noe skulle skje. Jeg vet hva jeg skal gjøre om det skulle skje noe med ferjen. Og jeg må jevnlig være med på øvelser.

En ungdomspartileder får ikke opplæring i hva vedkommende skal gjøre dersom organisasjonen blir satt under angrep av en kaldblodig terrorist. En ungdomspartileder har ingen utdannelse i hvordan man håndterer terrorangrep. Det er det svært få i dette landet som har.

Hva med oss andre?

Ja, hva med oss?

Det var over 500 igjen på øya. Det var en person som skøyt. Riktignok hadde vi ikke våpen, men 500 mennesker burde jo kunne sette terroristen ut av spill? Selvsagt kunne vi det. 50 hadde sikkert holdt. Kanskje til og med 5 hadde vært nok om vi gjorde det riktig. Under 1 prosent med andre ord.

Hvorfor gjorde vi ikke noe?

Vi gjemte oss jo bare.

Som en gjeng feige egoister løp vi i alle retninger. Gjemte oss i busker, trær, langs strandkanten, i klipper. Overalt. Imens hørte vi skuddene. Alle skjønte at dette bar galt avsted. At folk ble skutt. Drept.

Jeg kan bare snakke for meg selv, men jeg ville ikke dø. Instinktene styrte meg. Som en mus som løper fra en sulten katt. Musen ønsker ikke å dø. Jeg ønsket ikke å dø. Jeg ville ikke ofre meg, men jeg håpte likevel fullt ut at noen andre gjorde det.

Feigt? Egoistisk?

Kanskje.

Men til alle dere som i dag sitter og kritiserer Eskil Pedersen, og oss andre som var på Utøya, hva ville dere gjort? Tror dere virkelig at dere ville gjort noe annerledes? En styrmann hadde nettopp sett sin kone bli skutt og drept. En annen ble også skutt, rett foran øynene hans. Han ringte til Eskil og sa han måtte løpe ned til båten og han gjorde som han fikk beskjed om. Og båten kjørte.

Ville jeg gjort det samme?

Ja. Uten tvil.

Ville du?

Garantert.

Folk hadde panikk. Skjønte ikke hva som var i ferd med å skje. Heller ikke jeg skjønte omfanget. Men jeg var igjen på øya. Jeg kunne funnet en liten gjeng. Ofret meg for fellesskapet. Men jeg gjorde det ikke.

Er jeg da en feig egoist?

Nei.

I skrivende stund har dere to diskusjoner om bloggen min gående. Det handler selvsagt om mine opplevelser på Utøya og hvordan jeg tilbakeviser det dere har klart å trekke ut av historien min. Jeg må si at det er svært imponerende. Og spennende lesning.

Det mange av leserne deres for øyeblikket lurer på er om hvordan jeg kunne vite at dere diskuterer meg. Er PST inne i bildet? Sender de meg fortløpende oppdateringer? Nei, de gjør nok ikke det. Jeg har nok heller ingen chip inne i hodet mitt styrt av myndighetene som gjorde at jeg skrev bloggposten som tilbakeviste deres påstander. Så hvorfor skrev jeg bloggposten som tilbakeviste deres påstander? Fordi dere tolket så mye inn i innholdet som overhodet ikke stemte.

Jeg innrømmer glatt at det er litt morsomt å lese konspirasjonsteoriene deres. Og ikke minst kommentarene. Det sentrale spørsmålet er som nevnt hvordan jeg vet om diskusjonene. Her er noen forslag, samt fasit.

1. PST har kontaktet meg via chippen i hodet mitt og bedt meg tilbakebevise påstandene.
2. Jeg er synsk og det vibrerer i storetåen hver gang noen skriver om meg.
3. Jeg er fra fra Mars, og alle fra Mars vet alt som skjer.
4. Jeg er fast leser av Nyhetsspeilet og får med meg alt som står der, også det om meg.
5. WordPress forteller meg at dere har linket til bloggpostene mine.
6. Jeg har et statistikkprogram som forteller hvor mine besøkende kommer fra.

Fasit: Alternativ 6 er riktig, 5 kunne også stemt, men er feil. Ble dere fra Nyhetsspeilet litt mer paranoide nå? Tenk at det finnes et slik program. Herregud så skummelt!

Jeg står forresten for det jeg skrev tidligere i dag: Gratis kake og brus til den som klarer å søke opp Utøya-historien min i en annen versjon enn den som ligger ute nå.

Dagen for Utøya-forklaringen var i dag. I går skrev jeg at gårsdagen var jævlig, men i forhold til dagen i dag var dagen i går en tur i parken.

Så hvor starter man? De første skuddene? Hjernemassen som kom ut av hodet på ene offeret? Dag fem i retten hadde alt i seg. Grusomhetene. Panikken. Sorgen.

Breivik forklarte seg veldig detaljert om hva som hendte på Utøya 22. juli i fjor. Han advarte på forhånd at dette ville bli sterkt. At kanskje ikke alle ville takle det. At vi burde vurdere om vi ville bli i retten å høre på.

Mannen som forårsaket 69 dødsfall på Utøya angrer ikke på det han gjorde. Men han er misfornøyd, misfornøyd med at han kun klarte å drepe 69 mennesker denne dystre dagen. Egentlig ville han drepe alle på øya. Han ville at alle skulle drukne. Men en barnemorder nekter han for å være, for han drepte ingen under 14. Dessuten var under halvparten av de drepte under 18. I hans øyne er ikke en sånn person en barnemorder. Hva skal man da kalle Breivik?

Han startet med å fortelle om hvordan han ankom Utøya og hvordan han drepte de to første personene. Hvor ufattelig lite lyst han egentlig hadde til å gjøre det. Deretter fortalte han alt han husket. Om hvordan han gikk opp til kafèbygget og drepte folk der. Hvordan han gikk rundt på øya og skøyt alle han så. Nesten alle. Han sparte noen. Noen var for unge. Derfor er han, ifølge seg selv, ikke en barnemorder.

Han fortalte hva han tenkte og følte underveis. På et tidspunkt mente han at operasjonen var fullført; tilstrekkelig mange mennesker hadde lagt på svøm. Han anså disse menneskene som døde, for alle ville jo drukne til slutt. Han ringte politiet for å overgi seg, men bestemte seg like etterpå at han bare skulle fortsette. På et annet tidspunkt vurderte han å skyte seg selv. Ønsket han å leve etter å ha fullført disse handlingene? Han var ikke redd for å dø, men han valgte å fortsette massakren, inntil han ble skutt, eller arrestert. Nå var det ingen vei tilbake.

Hvorfor gjorde han dette? Hvorfor bombet han Regjeringskvartalet og drepte ungdom på Utøya? Jo, dette skulle promotere manifestet han hadde skrevet. Han ser på seg selv som en selger av et produkt, og skal man selge noe, må man bli lagt merke til. Ellers var det bortkastet tid å skrive manifestet. Et manifest han i går innrømte å ikke være helt enig i. 77 mennesker ble drept for at han skulle promotere noe han ikke kunne stå 100 prosent inne for.

Stemningen i retten i dag var jævlig. Folk gråt. Noen klarte ikke mer og gikk sin vei. Ansatte gikk. Bistandsadvokater hadde ikke noe å si i pausen. Helsepersonell gråt. Vi overlevende fikk oppleve Utøya en gang til. De som mistet noen...jeg vet ikke. Det må ha vært ufattelig jævlig. Ufattelig jævlig å se en mann som legger mindre følelser i det han har gjort enn det jeg legger i følelser når jeg forteller om en vanlig tur på butikken.

I dagene etter 22. juli hadde jeg mine egne inntrykk. Etterhvert fikk jeg andres inntrykk. I dag åpnet en ny dimensjon seg da jeg fikk gjerningsmannens inntrykk. I kveld spør jeg meg selv, er dette noe jeg egentlig ønsket? Er alt dette noe jeg egentlig ønsket å vite? Jeg vet ikke, men jeg angrer likevel ikke på at jeg hørte hele forklaringen hans. Jeg får bare håpe at jeg gjorde det riktige og at jeg en dag vil forstå hvilket utbyttet jeg får av dette. I kveld vet jeg ikke. I kveld er jeg egentlig helt tom. Tom for tanker, tom for følelser. Helt tom.

Målet med bombingen av Regjeringskvartalet var at Høyblokken skulle rase sammen og at Regjeringen skulle utslettes. Da han forlot Regjeringskvartalet for å fortsette sin aksjon på Utøya gikk det opp for han at aksjonen i Regjeringskvartalet hadde mislyktes. Under 12 mennesker, som var hans krav for en vellykket aksjon, var drept. Minst 12 mennesker mente han at måtte dø for at manifestet hans skulle få den oppmerksomheten det fortjente.

I sitt innledningsforedrag fortalte han hvorfor han ikke så på seg selv som en barnemorder og grunnen til dette var at ingen barn under 14 var blitt drept. I dag var han mer utfyllende og kunne både fortelle at han ikke ønsket å drepe noen under 18 år, samtidig som han kunne fortelle at han ikke ønsket å drepe 69 mennesker på Utøya, men alle. Både de under, og de over 18 år.

Han håpte at da han startet å avfyre skudd skulle folk løpe til vannet å legge på svøm for deretter å drukne. Han omtalte vannet som et masseødeleggelsesvåpen. Men da han innså at dette ikke ville skje måtte han skyte selv. En etter en. Barn etter barn. Voksen etter voksen.

Det var rart å sitte å se på en person som helt rolig forteller hvorfor det var helt legitimt å drepe så mange mennesker. Og det var vanskelig å ta det innover seg. Jeg tror egentlig ikke at det har sunket helt inn hos meg enda.

Han sa også at siden han ikke ønsket å drepe folk under 18 år, så var planen hans å se an personer, men ettersom han ikke så ansiktet til folk, så måtte han bare skyte alle. Hans plan var å anslå alder da han så på ansiktet, for deretter å skyte de over 18. Dette ble selvsagt vanskelig da folk snudde ryggen til han og løp bort.

Han siktet på hodet til folk, for det var den mest effektive måten å drepe på. Aktor spurte da om hvorfor det var minst 189 skudd i de 67 menneskene han skøyt og drepte på Utøya. Da svarer Breivik at målet var å drepe og da skyter man til målet er oppnådd. Fremdeles uten følelser og uten en tanke på ofrene i denne saken.

Siden han gikk litt fram og tilbake på dette med hvem som er legitime mål, så innrømte han til slutt at også personer under 18 år kunne være legitime mål, for også de kunne jobbe for multikulturalisme og svært mange av ofrene kunne han fortelle, svært fornøyd, hadde posisjoner i AUF og derfor ble de legitime mål, uansett alder.

Han hadde mange planer som han ikke fikk fullført på Utøya denne dystre dagen i juli. Han fikk ikke halshugget Gro Harlem Brundtland og Eskil Pedersen. Han ønsker å filme dette for deretter å laste det opp på internett. Han mente at dette var en svært effektiv metode å få oppmerksomhet på og ønsket å innføre dette som en ny tradisjon blant militante nasjonalister i Europa.

Det er rart å høre en person som har drept 77 mennesker å fortelle at han forsøkte å spare sivile liv, men ikke har noe imot å drepe barn. I dag fikk vi en liten forsmak på hva morgendagen vil bringe og jeg ser ikke akkurat fram til det. Om dagen i dag var jævlig, så regner jeg med at dagen i morgen vil bli dagen som blir husket best i ettertid. Nå er det ingen grenser og intet er hellig. Det er bare å forberede seg så godt det lar seg gjøre. I morgen skal han fortelle hvordan han drepte 4 av mine venner og forårsaket døden til 65 andre.

I går ble det varslet at innlegget ville ta 30 minutter, men det passerte en god time før han var ferdig, etter en rekke avbrytelser fra dommeren, samt en fra Mette Yvonne Larsen. Jeg er, som jeg uttrykte i går, glad for at Breivik fikk holde denne forsvarstalen. Her fortalte han om sitt verdenssyn og jeg mener at det er lettere å forstå hva som førte til disse handlingene nå enn det var før innlegget. Det er viktig å forstå hans verden om man skal forstå handlingene. Det gjør ikke handlingene bedre, men det gjør dem kanskje mer forklarbare.

Det skjedde mye i retten i dag og jeg kan ikke ta med alt. Da han var ferdig med forsvarstalen sin startet aktoratet å eksaminere Breivik og han ble gitt mulighet til å forklare hvorfor han gjorde det han gjorde helt i starten, men dette er noe retten kommer tilbake til senere, men kanskje det viktigste i starten av utspørringen var hvem som hadde gitt han mandatet til å drepe? Og dette ble en mer eller mindre komisk forestilling.

I sin forsvarstale sa han mye om hvorfor Europa i etterkrigstiden ikke hadde skikkelige demokratier og hvordan samfunnet undertrykker meningene han, og mange andre, står for. Paradoksalt nok refererte han til menneskerettighetene, som er skapt disse udemokratiske samfunnene, da han skulle forklare hvordan han hadde fått sitt mandat. Han mente at menneskerettighetene gir han rett til preventive angrep. Han sammenlignet sine handlinger med USA sin atombombing av Japan under andre verdenskrig. USA mente da at det var bedre å drepe noen hundre tusen mennesker for å få en tidligere slutt på krigen og dermed kanskje spare millioner av menneskelig. Fører vi det over til det han gjorde, så er det bedre å drepe 77 mennesker og dermed redde sitt folk. Til slutt konkluderte uansett han med at han selv hadde gitt han mandatet til å gjøre det han gjorde, fordi hans folk ble dekonstruert.

Et ord som ble brukt svært mye av Breivik var ordet pompøst. Da aktoratet gjentatte ganger spurte hva han la i ordet kom han aldri med noe godt svar. Det kunne virke som at han ikke helt selv visste hva han selv la i ordet, eller hva det i det hele tatt betydde. Men det betyr ikke at han ikke brukte ordet videre i forklaringen sin.

Han hyllet også Japan, Sør-Korea og Kina for at de har et homogent samfunn. Merkelig når han er anti-kommunist og mener at sushi i Norge er et tegn på forfall.

Men vil noen noen gang støtte det han gjorde? Dette er et spørsmål som fikk en del tid. Breivik selv sier at han ikke regner med at handlingene hans kommer til å føre til en boost for hans meninger, men i det lange løp var dette viktige handlinger. Han sa også at han innser at det han gjorde på Utøya kanskje var for radikale for mange militante nasjonalister, men han anslo at omtrent 50 prosent støttet Utøya-aksjonen, mens alle militære nasjonalister støttet bombingen av Regjeringskvartalet. Det som er vesentlig med Utøya var at det senket terskelen for voldelige aksjoner for andre militante nasjonalister.

Et spørsmål som selvsagt kom opp var hvorfor han gråt da han så filmen sin i går. Dette gjorde han fordi han mener det var en rørende film, spesielt med tanke på at landet hans er i ferd med å forfalle. Dessuten kunne han røpe at han bruker musikken i filmen i den daglige meditasjonen.

Noe av det mer overraskende i dag var at han ikke ønsket å legge mer last på de pårørende enn nødvendig og derfor kom til å referere til AP og AUF når han snakker om ofrene. Han sa videre at han ikke kunne forestille seg den smerten han hadde påført tusenvis av mennesker i løpet av 22. juli, men han insisterte på at det var helt nødvendige handlinger, samt at han ville gjort det igjen om han fikk muligheten.

Som kjent droppet Breivik ut av den videregående skole, men det betyr ikke, i følge han selv, at han ikke har kunnskaper. Snarere tvert imot; han leste ferdig hele pensumet. Dessuten har han regnet ut at han har brukt om lag 15.000 timer på selvstudier etter videregående. Når han ble spurt om hvilke bøker han hadde lest kunne han derimot ikke komme opp med en eneste tittel.

Det ble også snakket om hva han hadde syslet med i arbeidslivet etter videregående. Han har hatt en rekke firmaer og det han selv mener å ha tjent mest penger på er å selge falske diplomer. Dette mente han at var moralsk forkastelig, men ikke ulovlig. Hvordan han da kan mene at det å drepe 77 mennesker ikke er moralsk forkastelig er for meg veldig merkelig. Han kom senere med en vits om dette, og mente at han kanskje kunne lagd noen diplomer til seg selv for all selvstudien han hadde gått gjennom. Noe annet salen også lo av var da han sa han måtte tone seg ned ved møtet med de nye sakskyndige, fordi han holdt på havne på galehus.

Så kom spørsmålene om hvorfor han ble militant nasjonalist. Han kunne da røpe at dråpen som fikk begeret til å renne over var da serberne (etniske europeere) ikke fikk deponere muslimer (som var noe som kom med det osmanske riket) ut av landet sitt og NATO grep inn og bombet landet. Men det var 9/11 som virkelig hadde hatt betydning. Ellers hater han Palestina.

Mot slutten fikk vi høre om hans negative erfaringer med muslimer. Han hadde hatt 20 konfrontasjoner med muslimer og dette hadde vært med på å danne den militante nasjonalisten han nå er. Han har derimot få/ingen vitner på disse hendelsene. Men han kunne bevise det med at han hadde fått brukket nesen sin, men dette avviste aktoratet som kanskje kommer med noe mer utfyllende angående dette i løpet av morgendagen.

Dette er noe av det som hendte i rettens andre dag og mine tanker. Til slutt vil jeg nevne at jeg reagerte litt på at aktor snakket til Breivik som om han var et lite barn. I ettertid har det imidlertid kommet fram at dette ikke var intensjonen, men at dette er en måte å snakke på for å få mer ut av tiltalte.

Om noen lurer på hvordan samarbeidsviljen er, så er den ganske god, til tross for at han ikke anerkjenner retten. Han er svært bevisst på at han er i en rettssal og oppfører seg deretter.

Ikke overraskende erkjenner ikke Breivik straffeskyld og påberoper seg nødrett. Han sa videre at han "[ikke anerkjenner] den norske rett fordi [de] har fått mandatet [sitt] fra politiske partier, som støtter multikulturalisme." Videre hadde han innvendinger mot en av dommerne siden hun er "venninne med Hanne Harlem, søsteren til Gro Harlem Brundtland." Han valgte også å irettesette dommeren da hun spurte om han var arbeidsledig og svarte at "[j]eg er skribent og jeg jobber fra fengselet."

Det skal mye til før jeg blir overrasket over noe i denne saken. Vi har med en fyr å gjøre som ikke deler samme virkelighetsoppfatning som den normale mann i gata. Han ga i dag uttrykk for, ved å påberope seg nødrett, at han måtte gjøre det han gjorde for å redde Norge fra islamisering og multikulturalisme, som han mener er verre enn drap på 77 mennesker (eller flere som han har gitt uttrykk for at han ønsket å drepe).

Etter at påtalemyndigheten hadde hatt sin innledning, som selvsagt var veldig sterkt å høre på, hadde Lippestad et innlegg hvor han blant annet informerte om at Breivik ønsket å lese opp et dokument han har skrevet i morgen før han starter på sin forklaring. Retten tok ikke stilling til om de ville tillate dette, men avventer til i morgen før de gir et svar. Så er spørsmålet, bør han få lese sitt dokument og hvorfor/hvorfor ikke?

Jeg mener at han bør få lov til å lese dette dokumentet, så lenge det som står i dokumentet ikke er en sikkerhetsrisiko. Dette er en uvanlig prosedyre, men dette er også en uvanlig sak. Jo mer vi får vite om Breivik og hans virkelighetsoppfatning og meninger, jo bedre er det. Det er kun slik vi kan knuse hans argumenter.

Underveis i rettssaken ble det spilt av en propagandavideo han selv hadde laget. Da viste han for første gang følelser i offentligheten; han gråt. Hvorfor vites selvsagt ikke, men han er nok fremdeles veldig fornøyd med det han har gjort, og svært fornøyd med det han har klart å lage. Det kan selvsagt også tenkes at han startet å grine av den enkle grunn at han ser på forferdelse at Europa blir ødelagt, slik han oppfatter verden.

Det som slo meg er disse "ansvarlige" mediene som valgte å ikke vise denne videoen. Begrunnelsen var i stor grad at han ikke skulle få seg talerstolen han ønsket seg. Debatten om medias opptreden i denne saken har vært svært omfattende, også i dag. Dagbladet hadde tidvis om lag 20 saker øverst på forsiden før man fikk se andre saker. Dette skapte mye debatt på Twitter i løpet av dagen. Alle medier hadde selvsagt denne saken øverst, men de fleste begrenset seg litt mer enn Dagbladet. Til en viss grad kan dette forsvares ved at Dagbladet har en alternativ forside uten saker om 22. juli.

Men det viktigste er uansett disse "ansvarlige" mediene som ikke viste propagandavideoen, for dette er de samme mediene som har lagd store saker ut av ulovlig innhentet, taushetsbelagt informasjon tidligere. Hvorfor skal de i dag være så ansvarlige? Er det fordi de vet at det er utrolig lett å søke opp videoen på nettet og de således ikke mener at folk går glipp av noe? Jeg tror ikke at mediene plutselig har blitt mer ansvarlige enn det de tidligere har vært, men at de har en egeninteresse i dette. Følger de rådene til retten om å ikke vise, så blir det kanskje lettere å vise andre deler av rettssaken på senere tidspunkt.

I morgen starter Breivik å forklare seg. Dette skal han gjøre de neste fem dagene. Dette er fem dager jeg ønsker å følge og det vil således komme flere blogginnlegg om dette. Men jeg vil ikke følge rettssaken i retten hver eneste dag i 10 uker, det vil bli for mye, selv for meg. Men det jeg mest sannsynligvis vil følge videre er Breivik sin forklaring, første dagen om Utøya, saken rundt en eller flere av de jeg kjente og som døde, ekspertvitnene i starten av juni, samt rettspsykiatene sine forklaringer i slutten av juni. Dette tror jeg holder lenge for min del.

Mange er svært fornøyde i dag. Endelig kan samfunnet straffe han slik samfunnet ønsker. Skal man tro mediene, så mener samfunnet at det viktigste i denne saken er at Breivik straffes med fengsel. Alt annet er uvesentlig. Da forrige rapport ble levert Oslo Tingrett var det et sirkus uten sidestykke i norsk media der alle mente at han ikke kunne være utilregnlig. I dag har de fått den konklusjonen de ønsket. Men løser dette noe i det hele tatt?

Nå har vi to rapporter som sier to ulike ting. Stillngen er en, en. Vil noen nå kreve en ny rapport? Eller skulle man bare kreve nye rapporter inntil man fikk det resultatet man ønsket. Jeg vil si at nå er det viktigere enn noen gang at vi får en ny vurdering. Problemet er at det blir vanskeligere og vanskeligere å bevise hvilken tilstand Breivik var i Oslo og på Utøya. Men kan vi gi oss nå, nå som det er uavgjort? Og det må være lov å spørre om de som nå har vurdert kan ha blitt påvirket av opinionen på noe vis. De er tross alt bare mennesker disse også.

Dommerne skal avgjøre, og nå står de enda friere enn det de har gjort tidligere til å mene noe om Breiviks psyke. Hvorfor skal to juridisk utdannede personer og tre lekdommere ha mer kunnskaper og bedre forutsetninger til å vurdere enn personer med riktig utdannelse? Riktignok har de faglig utdannede personene kommet med to ulike rapporter, men det betyr ikke at dommerne er bedre. Skal de kaste kron og mynt?

Det er nå tid for en debatt om rettspsykiaterne sin plass i rettssalen, mener mange. De vil at dommerne i større grad skal bestemme om en person er tilregnelig eller ikke. Mange ønsker en ny ordning det blir vanskeligere å dømme folk til psykreatisk behandling. Tilstanden må være årsaken til handlingen, og ikke som i dag. Dette mener jeg er feil vei å gå. I et sivilisert samfunn skal man behandle sjuke mennesker på en annen måte enn friske mennesker. Sjuke mennesker skal ha behandling. Og det skal ikke være opp til meg og deg å mene om noen er sjuke eller ikke. Det er det fagpersonell som skal mene noe om. Å gå i den retningen noen nå ønsker mener jeg er en skummel retning å gå i, en retning jeg ikke vil være en del av.

Det viktigste for meg er uansett at han blir dømt dit han bør. Er han utilregnelig skal han behandles, er han tilregnelig skal han i fengsel. Men jeg tror fortsatt ikke at en person som er tilregnelig kan være i stand til å gjøre noe slikt som Breivik gjorde i sommer. Men jeg skal ikke være bedreviter og overlater dette til noen andre, men håper fullt ut på en ny rapport. Vi kan ikke ende med et uavgjortresultat i denne saken. Den er for stor og grumsom for det.

I dag ble tiltalen mot Breivik offentliggjort og snart starter rettssaken mot han. Det er nå over sju måneder siden hele Norge ble snudd på hodet og 77 mennesker omkom i to grufulle terroraksjoner. Den normaliteten vi kjente til tidligere vil aldri mer eksistere. Vi får aldri de vi mistet tilbake. Vi må nå skape en ny normalitet, men jeg tror denne normaliteten kan bli vel så bra som den vi kjente før 22. juli.

Det viktigste vi kan gjøre, slik jeg ser det, er å ikke starte en form for dyrking av det som hendte i sommer. Vi skal ikke vedta politikk på utelukkende på grunn av 22. juli, eller velge hva vi spiser til frokost av samme grunn. Vi må ikke spille på 22. juli for å få gjennom saker i politikken. Det er en av de største feilene vi kan gjøre. Glemme er selvsagt den største.

Det at vi aldri skal glemme betyr ikke at vi skal dyrke det som hendte.

I dag er det mange som er skuffet over å ikke stå nevnt i tiltalen mot Breivik. Påtalemyndigheten mener at tiltalen ville bli for omfattende om alle som overlevde Utøya og alle som var i nærheten av Regjeringskvartalet skulle nevnes. Det er fullt forståelig. Ingen verken tjener eller taper noe som helst ved å ikke stå der. Jeg ser ingen grunn til at jeg skal stå nevnt med navn i tiltalen. Ville det gjort noe bedre for meg? Nei.

Selv om tiltalen «kun» nevner de som ble drept og hardt fysisk skadd, så betyr ikke det at Breivik på noen måter vil få en mildere straff. Det betyr ikke at han ikke blir dømt for drapsforsøk mot alle som var i nærheten. Det betyr ikke at vi er glemt. Det betyr bare at saken blir mer håndterlig for rettssystemet. Dette er en omfattende sak og skal selvsagt behandles grundig, men en plass må grensen gå, og jeg mener at den grensen som i dag ble trukket opp er en fin grense.

En annen ting er hvordan vi skal reagere på hvordan andre reagerer på det som har hendt. Noen velger å snu på aviser dersom det er bilde av Breivik på forsiden. Noen mener at det aldri bør lages film om 22. juli. Mange mener at 22. juli aldri kan egne seg som humor. Det finnes protestgrupper mot det meste av dette på Facebook, om ikke alt. Jeg mener at det nå er på tide å gå i seg selv.

Terroren 22. juli rammet oss nærmere og sterkere enn det vi var vant til. Men dette var ikke den første terroraksjonen verden har sett. Snarere tvert imot går denne hendelsen inn i en dyster statistikk over menneskelige lidelser. Men betyr dette at vi aldri skal lage filmer, kunne se bilder gjerningsmannen igjen eller at vi aldri skal kunne le dersom datoen blir nevnt i samme setning som noe morsomt? Nei.

Etter 11. september 2001 er det lagd en rekke filmer om hva som hendte den dagen i USA. Jeg har aldri hørt noen si at dette var respektløst ovenfor ofrene. Jeg har hørt mange vitser om 11. september og sett enda flere le av vitsene. Er dette respektløst? I dag finnes det filmer som tar for seg terroraksjoner, naturkatastrofer, kriger, massakre og alle andre tenkelige menneskelige lidelser og folk går mann av huse for å se de. Det betyr ikke at vi ikke synes synd i de som ble rammet.

I dagens samfunn blir det også vitset om alle tenkelige ting. Vi vitser om andre verdenskrig, terroraksjoner, naturkatastrofer, diktatorer som massakrerer egen befolkning, drapsmenn som dreper egne familier, folk som kidnapper små barn og uendelig mye mer. Du har garantert hørt noen av vitsene, og jeg er ganske sikker på at alle en eller annen gang har ledd av en slik vits. Humor er noe av det beste mennesket har. Den gjør hverdagen enklere, også etter katastrofer.

Det finnes en tid for alt, men vi må snart nærme oss det punktet hvor det må være mulig å lage filmer om det som hendte. Det må snart være mulig å komme med ordspill og små vittigheter basert på 22. juli. Vi kan ikke fortelle verden at det ikke er lov å spøke med våre lidelser dersom vi skal kunne spøke med deres lidelser.

Vi må slutte å fortelle andre hva de skal gjøre i denne situasjonen dersom vi mener at vi har rett til å gjøre det samme med andre situasjoner...

Hvordan løser NRK dette? Jo, de viser kommentatorene og vindforhold i bakken og når konkurransen endelig kan starte, langt utenfor sendeskjema, så kutter de bare ut andre programmer, og da gjerne på NRK2. Disse programmene er det mange tusen nordmenn som ønsker å benke seg foran fjernsynet for å se. Dette irriterer meg veldig når det går ut over program som jeg har lyst å se. Dette skjedde heldigvis ikke i dag, men det har hendt mange ganger tidligere.

Spørsmålet er om dette er mulig å løse på et vis? Nå vil sikkert mange si at jeg bare kan skru på NRK sitt fabilaktige Nett-TV og se programmet der, men det er ikke alltid så enkelt. Mitt forslag i denne forbindelse er at NRK oppretter en TV-kanal dedikert til sport. På denne kanalen kan man sende sport som går ut av sitt sendeskjema, eventuelt hele sendingen. Kall gjerne kanalen NRK Sport (eller NRK Overtid som alle typer direktesendinger som går ut av sitt sendeskjema kan sendes videre på). Da går det ikke ut over andre programmer og alle blir glade og fornøyde, sportsidioter eller ikke.

Før fengslingsmøtet startet i dag ble det klart at Breivik ville la seg avbilde. Vi visste alle at han hadde noe på hjertet. Han ble avbildet og han snakket. Han poserte foran kameraet, viste oss en høyre-ekstrem hilsen, som han har beskrevet i manifestet sitt. Ingen overraskelser i løpet av møtet med andre ord.

Før fengslingsmøtet i dag var mange skeptiske til at han lot seg avbilde. Selvsagt ville disse bildene bli slått stort opp i media og selvsagt ville han få den oppmerksomheten han håpte han ville få. Han er sikkert fornøyd med dagens stykke arbeid der han nå sitter i fengselet og følger med på media.

Og det er nettopp dette mange er misfornøyd med, at han fikk seg en liten talerstol. Han fikk bilder av seg selv overalt i media. Men jeg synes ikke dette nødvendigvis er negativt. Etter 22. juli snakket vi varmt om mer åpenhet og demokrati. Og dette må også gjelde Breivik. Nå er det sikkert noen som undrer på om det har klikket for meg også, men det har det ikke – håper jeg.

Den eneste måten vi kan knuse hans ideologi på er å argumentere mot det han står for. Den eneste måten vi kan få vite hva han står for er å la han snakke og skrive. Å la ham snakke og skrive blir dermed den eneste måten vi kan knuse hans ideologi på. For han er ikke alene om de tankene han sitter med. Han har allerede publisert et manifest på 1500 sider. Det må leses og tolkes. Og knuses. Men manifestet er nok ikke alt han står for.

Om han skriver en bok i fengselet, la oss få lese den. La han få snakke i rettssaken, så vi får høre hva han har på hjertet. Jeg ser ikke på rettssaken som en positiv talerstol for hans del. Det verste vi kan gjøre er å gjøre et forsøk på å tie ihjel idéer vi ikke liker selv, for vi vil aldri klare det. Det er bedre at han og de som deler hans tankegods får snakke og skrive i et åpent samfunn hvor vi kan argumentere i mot det de sier, enn at de sitter på lukkede arenaer og hisser hverandre opp uten at offentligheten har innsyn. Slik løser vi absolutt ingen problemer.

Det vil bli mange tunge stunder framover. Hver dag i månedsvis vil media bli en påminner for det som hendte i Oslo og på Utøya. Men det er vi alle nødt til å lære oss å takle. Og det er både viktig og riktig av media å referere det som blir sagt, og vise bilder. Jeg vil se bilder. Men selvsagt må media vurdere i hvilken grad de bruker bildene og hvor synlige de må være. Jeg tror ikke en forside med et bilde av Breivik alltid vil selge mer enn en forside med et bilde av Utøya, Regjeringskvartalet, ofre eller advokater. Folk vet hva saken handler om, og kjøper deretter om de har en interesse av det.

Det er dette som betyr mer åpenhet og demokrati. Men en plass skal grensen gå. Taushetsbelagt informasjon skal ikke flomme ut fra bistandsadvokater. Politihuset i Oslo skal ikke fungere som en vandrende megafon som forteller alt. Det må det bli en slutt på. Mange avhør har kommer på avveie og ting som skjer i fengselet med Breivik blir referert i media, selv om det er informasjon media ikke skal ha tilgang på.

Jeg vil ikke at mine avhør skal komme på avveie. Jeg ga avhørene fordi jeg stolte på at politiet ikke ville lekke det til media. Enn så lenge har ikke det skjedd, men andre har opplevd at deres avhør har blitt førstesideoppslag. Det er forkastelig. Ikke av media, men av politiet. Media gjør bare jobben sin og når de refererer taushetsbelagte avhør sier det mer om politiets håndtering av disse enn om media sine arbeidsmetoder.

I dag kunne folk lese Thorgeir S. Kolshus sin kommentar i Dagens Næringsliv om hvor forferdelig same- og jødevitsene i programmet Briller var. Disse vekket ubehag, mente forfatteren av kommentaren. Jeg så det nevnte program og lo godt av vitsene. Helt uskyldig humor som ingen burde ta seg nær av. Mener jeg.

I dagens Norge er det snart ikke mulig å vitse med noen ting. Alt skal være politisk korrekt, for ingen skal bli såret. Dersom noen kan tolke en kommentar dithen at den kan oppfattes som støtende, blir man fort hengt ut i avisene som rasist, antisemmit, samehater, eller det som verre er.

Jeg er blant dem som liker å tulle litt med alt og alle. Det er aldri vondt ment og jeg får svært sjelden negative tilbakemeldinger. Folk vet at jeg ikke mener noe vondt med kommentarene. Slik tror jeg nok det er med de fleste andre når man kommer med en litt skeiv kommentar. Og de spøken er rettet mot ser humoren. Det gjorde iallefall de under Spellemannutdelingen. Da kommentaren falt så jeg minst en person som først lo av Mokkamann-spøken, før vedkommende plutselig ble sur. Først forsto han åpenbart vitsen, deretter fikk han tenkt seg om og dermed var helvette løs.

Det var ingen grunn til at helvette skulle bryte løs i kjølvannet av denne prisutdelingen. Dette var ikke rasisme, hverdagsrasisme eller hat. Dette var humor, slik det også var i programmet Brille. Ingen grunn for noen i hele verden å bli såret. Ingen grunn til å bli sur. Humor kan være, og skal være, litt krass av og til. Humor spiller mye på fordommer og stereotyper, men ikke fordi det er noe hat ute og går, men fordi det er morsomt. Fordi folk er glade i hverandre.

Etterhvert utviklet religionene seg og man fikk Mer komplekse religioner som til stadighet grep mer inn i dagliglivet på nye måter. Noen religioner forsøkte å forklare hvor vi kom fra, hvorfor vi levde, og hvor vi skulle. De prøvde å forklare ting som evighet, start og slutt i historien. Noen religioner fikk en gud å forholde seg til, andre mange. Noen fikk en start og slutt i historien, andre så på tidsaspektet som en evig sirkel.

Jødedom, kristendom, islam, hinduisme, buddhisme, samt et utall retninger innen de ulike religionene har i dag blitt de store religionene. Milliarder av mennesker tror på en eller flere guder. Felles for de alle er at de utelukker hverandre og alle tilhengerene er fullt overbevist om at deresreligion og retning er den sanne vei, alle de andre er feil. Noen er litt feil, andre er fullstendig feil. De prøver å overbevise hverandre og sikre at deres etterkommere tar den rette vei. Man går i kirker, moskeer, templer og et utall andre gudehus for å dyrke sin religion, lære mer og overbevise andre, for eksempel sine barn, om at denne religionen er riktig. Dette lærer man fra man er små og mange har trodd på en eller flere guder lengre enn de kan huske.

Noen plasser i verden har man ingen gud, iallefall offisielt sett. I Nord-Korea for eksempel er religioner forbudt. Det nærmeste man kommer en gud er Kim il-sung og hans etterkommere. Dette er noe alle lærer før de kan krype. Befolkningen må gå på møter hvor de lærer taler utenat og forteller hvor bra de har det, fordi en eller annen Kim styrer landet (du kan lese mer om mine erfaringer i Nord-Korea her).

Også i nazi-Tyskland ble barn opplært til å elske Hitler, samt å hate jøder. Hele befolkningen ble bombardert med propaganda, og de som mente noe annet ble sendt i konsentrasjonsleirer eller henrettet.

Hva har så religion og disse to landene til felles? Propaganda og hjernevask, drap og tortur. Helt fra man blir født blir man fortalt hva som er den rette vei. Gjennom hele livet får man vite hvorfor dette er riktig. Tror man på noe annet risikerer man å bli torturert og gjerne drept. Mange mennesker blir hver eneste dag torturert og drept på grunn av religion og rablende galne ledere som har for høye tanker om seg selv.

Store deler av verden i dag er godt opplyste innen vitenskap og mennesker finner ut av stadig mer om hvordan verden henger sammen. Kanskje det eneste vitenskapen aldri kan motbevise er guds eksistens. Og så lenge man ikke kan motbevise, så vil mennesker mest sannsynlig tro på en gud.

Det blir gitt mange begrunnelser fra folk som lidenskapelig tror om hvorfor de gjør dette. Mange mener at noe som er så gammelt og som har overlevd ikke kan være feil, andre mener at noe som er så godt som religionen deres må være rett. Felles for alle er at de selv mener at de startet å tro av fri vilje. Det vil mange i Nord-Korea og nazi-Tyskland også si eller ha sagt. Deres overbevisning er frivillig, ingen påtvang de noe. Spør du når de startet å tro, så sier mange at de ikke kan huske, de har alltid trodd. Og vil alltid tro.

Det faktum at minimum 5,5 av 7,0 milliarder mennesker på denne kloden nødvendigvis må tro feil bekymrer de troende i liten grad. I den grad de bekymrer seg ringer de på dører, spammer hoteller med bibler, hjernevasker små barn, lemlester og dreper. Og alt dette skjer i guds navn. En gud de tror er god og som vil mennesket godt. Det faktum at nesten hele verdens befolkning ikke bor eller har bodd i Nord-Korea eller under nazi-Tyskland og iallefall ikke har hatt lyst å bosette seg der eller ønsket et tilsvarende regime beskymrer den hjernevaskede befolkningen lite. De tror jo på det de hører.

Propaganda og hjernevask, drap og tortur. Dette er virkemidlene som er felles for dem begge. Med andre ord har langt ifra alle troende tatt et aktivt valg. Mange som ikke tror må leve i en konstant frykt for hva de troende er kapable til å gjøre.

Jeg avviser ikke at en eller flere guder kan eksistere eller en makt eller energi som er utenfor vår fatteevne, men slik det er i dag, så bør religionen bli historie. Det finnes ingen gode grunner til å tro på noen av de religionene som i dag eksisterer. Og så lenge mennesker hjernevasker sine barn, bedriver propaganda, lemlester og dreper hverandre for å få andre over på rett vei, så er det kun forkastelig, alt sammen.

Konspirasjonene som nå ligger ute på internett som siterer mine blogginnlegg og intervjuer med ulike aviser går i all enkelhet ut på at det var flere gjerningsmenn på Utøya og at terroraksjonene var bestilt fra øverste politiske hold: Jens Stoltenberg. Grunnen til at Breivik ble arrestert skyldes kun et arbeidsuhell. Resten kom seg selvsagt unna og dette prøver man nå å skjule best mulig med alle tilgjengelige metoder, først og fremst å fjerne alle intervjuer som nevner flere gjerningsmenn fra internett, slik at de ikke er søkbare lengre.

Først ute var en organisasjon som kaller seg Solkorset. Dette er en organisasjon som hører til på ytterste høyrefløy og kan nok kategoriseres som en nynazistisk organisasjon av et eller annet slag. De skriver følgende om meg:

Den første tiden etter skytemassakren på Utøya kunne overlevende ungdommer fritt uttale seg til media og avgi sine vitnemål. Alle var enige om at det hadde vært to gjerningsmenn der på øya. Noen av dem kunne til og med beskrive den andre mannens utseende. Men plutselig forsvant disse vitnemålene fra mediabildet, samtidig i alle media som på kommando ovenfra. Det er nå meget vanskelig å oppdrive dem på nettet. Historien til Kjetil Klakegg Bergheim ble publisert av Bergens Tidende men er nå fjernet og utilgjengelig. Heldigvis fant jeg siden bufret hos Google. Jeg greide også å grave opp følgende: (...)

Jeg vil gjerne nevne noen ting angående dette avsnittet i konspirasjonen de har lagt ut. For det første stammer det nevnte intervjuet fra en av dagene rett etter at jeg kom hjem fra Utøya. Jeg var fremdeles litt i sjokk og inntrykkene fra Utøya var fremdeles sterke. Jeg fortalte journalisten at jeg var helt sikker på at det var flere som skjøt på Utøya. På daværende tidspunkt kunne jeg ikke skjønne noe annet. I dag vet jeg mye mer om hendelsesforløpet. Jeg vet i dag hvorfor jeg trodde at det var flere som skjøt på Utøya og har slått meg til ro med at det med nesten all sannsynlighet i verden kun var en som skjøt. For det andre, så er det ganske normalt at nettaviser fjerner saker fra sin nettutgave etter kort tid. Dette har jeg opplevd tidligere i langt mindre skremmende saker. Jeg tviler på at det var på kommando fra ovenfra. For det tredje, så står vi som var på Utøya fremdeles fritt til å uttale oss om det vi ønsker.

Neste konspirasjon ut kommer fra det noe obskøne partiet Norgespartiet. De har bitt seg merke i at jeg har skrevet noe om noen som skyter fra landsiden. I min Utøya-historie har jeg skrevet at
"[p]lutselig skytes det [igjen]. Denne gangen er smellene veldig høye. Tre-fem skudd blir avfyrt og noen av de som gikk ned mot vannet kommer løpende opp igjen og skriker at det skytes fra landsiden." Her er Norgespartiet sin kommentar til dette:

Det er i tillegg oppsiktsvekkende at det også er rapportert om skyting fra landsiden mot Utøya. Hvor kom så disse skytterne fra, og hvilken rømningsvei tok de når området ble sikret med politi? Klikk her og les Kjetil Klakegg sin blogg hvor han forteller om denne skytingen fra landsiden

Jeg rapporterer ikke om skyting fra landsiden. Jeg rapporterer om at noen der og da opplevde det slik at skytingen kom fra landsiden. Jeg innrømmer glatt at også jeg trodde det der jeg satt, for hvorfor skulle de som kom løpende opp fra vannet igjen lyve? I ettertid, når mer informasjon er tilgjengelig, så tror ikke jeg at det faktisk var noen på landsiden som skjøt. Som jeg skrev så var skuddlydene veldig høye. Mye høyere enn noen andre skudd. Ergo var nok Breivik som var mye nærmere meg enn det han tidligere hadde vært. Dette stemmer godt overens med det folk har fortalt meg i ettertid. På et tidspunkt skal han ha stått en plass langs strandkanten ikke langt unna der jeg gjemte og skøyte mot svømmende ungdommer. At de som gikk ned i vannet oppfattet det som skudd fra landsiden er ikke rart, situasjonen tatt i betraktning.

En annen som kaller seg Monica Waade skriver i kommentarfeltet til Nyhetsspeilet at hun mener at de bør skrive mer om påstandene om at det var flere gjerningsmenn på Utøya: "Jeg har i flere kommentarer, bl.a. denne nevnt at det var minst to skyttere med politiuniform på Utøya (...) I den forbindelse er opplysningene i denne bloggen meget interessante (...)"

Bloggen hun nevner er selvsagt denne. Akkurat hva hun vil med sitatet hun bruker fra bloggen min er ikke lett å vite, men jeg har mine mistanker. Men først, her er sitatet hun bruker fra bloggen:

Vi ble alle liggende helt stille. Etter en stund kom det tre politifolk. De var bevæpnet og sto rett ovenfor der vi lå. De så rett ned på oss. Jeg visste at det ble sagt at det var en i politiuniform som skjøt, så hvorfor skulle ikke disse også kunne skyte oss. Jeg ga tegn til de to andre i busken at de måtte ligge helt stille og ikke gi en eneste lyd fra seg. De gjorde som jeg sa og politifolkene gikk videre. De hadde nok ikke sett oss selv om vi så dem.

Vi ble liggende videre. Noen minutter etter hørte jeg at det kom en del båter som nærmet seg øya. Noen meter framfor meg hørte jeg at personer ble satt i land. De ble ropt ut masse kommandoer. Vi hørte at de delte seg.

Jeg tipper nok at hun tror at disse tre politifolkene jeg så også skjøt ungdommer på Utøya. Ikke minst fordi hendelsesforløpet her kanskje ikke helt stemmer overens med det som kommer fram i media. Også dette har sine helt logiske grunner: Jeg så nesten ingenting mens jeg satt og gjemte meg. Jeg aner ikke om politifolk faktisk ble satt i land, det eneste jeg vet er at det hørtes slik ut. Jeg vet det ble ropt kommandoer av politifolk utenfor den busken jeg gjemte meg, men hvor de kom fra aner jeg ikke. Det jeg vet var at jeg lå gjemt i busken ganske lenge etter at Breivik ble arrestert og disse tre politifolkene så jeg etter at jeg visste at de hadde arrestert en person på Utøya. Dermed hadde politiet god tid på seg til å spasere rundt på Utøya før jeg kom fram fra mitt gjemmested.

Det er aldri behagelig å bli brukt på denne måten. Mange tror faktisk blindt på disse konspirasjonene. Solkorset sin konspirasjon kom såpass tidlig at jeg ikke på noen måte var klar for det. De neste har kommet på et mye senere tidspunkt og jeg har fått alt litt mer på avstand. Grunnen til at jeg har skrevet denne teksten er fordi jeg ikke vil at blogginnleggene mine og intervjuer jeg har gjort skal brukes på denne måten, og de skal iallefall ikke stå uimotsagt.

I mitt hode, og slik min tankegang fungerer, så kan ikke en frisk person parkere en bombebil utenfor en bygning og deretter kjøre til en øy full av ungdommer og skyte en etter en. Han viser ingen tegn til anger. Man er helt klart ikke frisk dersom man etter å ha drept 77 mennesker ber politiet om å få et plaster til et sår på fingeren, samtidig som mange av hans ofre må ha livreddende førstehjelp noen meter unna. Slik fungerer ikke et friskt menneske. Det er rett og slett ikke mulig.

Konklusjonen til de sakskyndige i dag er ikke, slik jeg ser det, et slag i ansiktet mot oss som var der. Jeg mener ikke at man fratar han skylden for det han har gjort og pålegger skylden noen andre. Det er fremdeles bare en mann som er skyld i det som skjedde. Det som er nytt i dag er at vi fikk bekreftet at det var en veldig sjuk mann som gjorde det. Og dersom det nå viser seg at dette stemmer og blir tatt til følge og han blir idømt psykiatrisk helsevern, så viser det egentlig bare at rettssystemet fungerer.

At mange nå krever en ny vurdering skjønner jeg godt og jeg er helt enig. Dette er ikke tiden for å gjøre feil. Men jeg håper at en eventuell ny rapport viser det samme, for da får jeg bekreftet at en frisk mann ikke kan gjøre det Breivik gjorde. Og da får jeg faktisk litt tro på verden igjen.

Det som skremmer meg mest i denne saken er faktisk ikke konklusjonen og det faktum at han i prinsippet kan være ute om tre år, men det faktum at det finnes så uendelig mange bedrevitere ute i samfunnet. Personer som åpenbart tror de kan mer om slike lidelser, men som aldri har åpnet en bok eller lest en setning om faget. At de nå mener at det er dumt at "to tilfeldige" rettspsykiaterne skal få ta avgjørelsen, det skremmer meg mer.

- Jeg vil i samme slengen anbefale innlegget mitt Sofahelter og andre helter!

Hvis det er noen som prøver å spille offer etter 22. juli, så er det til de grader Arbeiderpartiet.

Disse ordene ble framført av Per Sandberg i dag på Stortinget under spontanspørretimen. Dette førte i første omgang til at en rekke Stortings-representanter fra Arbeiderpartiet valgte å forlate stortingssalen, fordi det ble for sterk kost for dem. Det forstår jeg godt, for det er ekstremt lite gjennomtenkt å si til noen som akkurat har mistet nære venner og slektninger i en terroraksjon at de spiller et offer. Mener Per Sandberg at jeg spiller et offer i denne saken? Jeg mistet faktisk så mange venner i angrepet at jeg måtte velge hvilke begravelser jeg skulle gå i, for jeg rakk ikke alle.

Det neste som skjedde i sakens utvikling var selvsagt at media valgte å skrive om det. Selvsagt, og bra er det. Mange har sikkert lagt merke til at det svært sjelden har vært mulig å kommentere i saker som omhandler 22. juli. Dette er nok et helt bevisst valg og i dag har jeg virkelig fått bekreftet mine mistanker om hvorfor: Folk er rett og slett ikke klare for det.

Etter Utøya sa AUFere over hele landet at vi skulle møte hat med kjærlighet. Dette var seriøst ment. Hundretusenvis av nordmenn har stilt opp i rosetog og vist sin kjærlighet, men dessverre vil ikke alle være med oss på dette prosjektet. Noen ønsker faktisk skape mer hat. Jeg har hele tiden visst at det er mange personer som støtter Breivik sitt syn, til og med hans metoder. Men at så mange skulle være så åpne om dette allerede nå er faktisk ganske sjokkerende. Til og med for meg. Vi snakker faktisk om hundrevis av nordmenn som enten har skrevet eller likt hatske utsagn på VG Nett i løpet av dagen.

For å ta noen små eksempler: Ole Jacob Johnsen mener at Eskil Pedersen ikke bør si noe i denne debatten fordi han stakk av med båten uten å tenke på oss andre som var igjen på øya. Jeg vet Eskil tenkte mye på oss som var igjen på øya. Per-Ove Vebenstad skriver at han begynner å skjønne Breivik sine handlinger på Utøya. Alis Eigeland, Lena Skjelvik Øye, Øyvind Strømmen Iversen, og svært mange andre mener Sandberg har helt rett i sine uttalelser og derfor ikke burde beklaget.

Jeg kunne fortsatt ganske lenge, for hatet vil ingen ende ta i kommentarfeltene. I forumet til VG Nett står det på ingen måte bedre til, men der kan de som sprer hatet gjemme seg bak anonyme brukernavn. Mange går faktisk så langt at de klandrer AUF og Arbeiderpartiet for det som har skjedd. Og argumentasjonen er at dersom det hadde vært færre innvandrere i Norge, så ville ikke Breivik ha sett det som nødvendig å gå til det skrittet han gjorde. En mer usmakelig argumentasjon skal man lete lenge etter.

Slående mange av de som kommenterer er også helt åpne om at de kommer til å stemme på FrP ved neste valg. Dette burde egentlig skremme Siv Jensen og hun bør spørre seg selv hvorfor slike mennesker tiltrekkes hennes parti. Hvorfor var Breivik med i hennes parti i en årrekke? Hva fant han der som han ikke fant i andre partier? Siv Jensen bør bruke tiden sin på å finne ut av dette. Ikke bortforklare partifellenes faktiske meninger. Jeg tror Per Sandberg mente hvert eneste ord han sa, det så iallefall veldig gjennomtenkt ut. FrP har ikke klart å møte hat med kjærlighet. Dessverre.

- Jeg vil i samme slengen anbefale innlegget mitt Sofahelter og andre helter!