Kjetil Klakegg Bergheim www.minblogg.net

9sept/120

San Marino 2.-4. juli

Vært i Italia uten å besøkt San Marino? Bortkastet tur! San Marino er fantastisk. Mye bedre enn Italia! Så var det sagt.

Turen til San Marino startet med å komme seg til Rimini fra Roma hvor det går buss videre til San Marino. Jeg innrømmer at jeg var veldig spent på hva et knøttlite land, fullstendig omringet av Italia, hadde å tilby meg. Jeg fikk vite før jeg dro at levestandarden var omtrent den samme som i Italia og gjorde meg ikke altfor store forhåpninger.

Etter en del venting i Rimini kom omsider bussen som skulle ta meg til San Marino. Dette var en vanlig buss, men det var usedvanlig trangt mellom setene. Her har de definitivt tatt høyde for at svært mange ønsker å besøke San Marino. På internett står det at man må forvente at bussen blir full og at man gjerne må vente på neste. Det slapp jeg ettersom bussen var så godt som helt tom. Vi var toppen 10 passasjerer og de fleste forlot bussen før vi kom til San Marino.

Jeg kom sent på kvelden til San Marino og ante ingenting om hvor plassen jeg skulle sove befant seg. Derfor trengte jeg en taxi. Dette var på alle måter lettere sagt enn gjort. Jeg fant en taxi, men den manglet sjåfør. Etter en halvtimes tid med litt spørring her og der var jeg like langt. Jeg begynte å forberede meg på å finne en alternativ overnattingsplass da en person kom og spurte om jeg trengt taxi, det så nemlig slik ut. Og jeg svarte selvsagt ja. Han hadde en bil og kunne kjøre meg dit. Jeg takket ja og han kjørte meg dit jeg skulle overnatte.

Plassen jeg skulle overnatte var et typisk familiested og jeg fikk min egen hytte med fire senger, bad og kjøkken. Dagen etter måtte jeg bytte hytte og fikk en ny hytte for fire personer, men denne gangen uten kjøkken. Men det var greit, for trengte det ikke uansett.

Jeg hadde bare en hel dag i San Marino, så jeg måtte være effektiv. Jeg hadde et kart som viste at det er svært mange attraksjoner i byen og jeg ville jo se mest mulig. San Marino by er i en fjellside så det er nok av bakker å gå i. Jeg besluttet at jeg gikk helt til toppen først og arbeidet meg nedover siden de kuleste tingene var på toppen. På toppen var det to borger og et tårn. Jeg besøkte borgene, men hoppet over tårnet ettersom jeg ikke la merke til det før jeg var kommet et stykke ned igjen. Borgene var kule og jeg hadde en fantastisk oversikt over hele San Marino derfra, og sikkert litt av Italia.

Jeg besøkte også et par museer og spiste en del pizza. Pizzaene i San Marino smakte faktisk bedre enn de jeg spiste i Roma. Ellers kan det jo nevnes at San Marino er en veldig fin by med mye murer og trapper. Det er nesten som å spasere inn i en tidsmaskin hadde det ikke vært for alle butikkene for turister. Men til tross for at halvparten av butikkene var typiske turistbutikker var byen fantastisk.

Det er grusomt mye å kjøpe der og volumet jeg kjøpte i løpet av denne ene dagen overstiger lett volumet jeg har kjøpt tilsammen de siste over fire ukene på reisefot. Dette har selvsagt resultert i et lite plassproblem som på en eller annen måte på løses etterhvert. Heldigvis har jeg med meg en del klær som skal kastes underveis på reisen.

San Marino var en veldig varm plass og jeg bestemte meg for å ta en liten siesta midt på dagen før jeg dro tilbake til sentrum da kvelden nærmet seg. Jeg hadde sett veldig mye av det San Marino hadde å tilby og mye var stengt da jeg dro tilbake. Men det gjorde egentlig ikke noe. Jeg gikk mot toppen igjen og jobbet meg nedover. Og tok selvsagt masse bilder. Kameraet mitt hadde jeg dessverre glemt å lade så da ble det bare mobilbilder fra dette landet.

Om kvelden da jeg skulle tilbake til hotellet møtte jeg samme problemet med taxier som dagen før. Men denne gangen var det absolutt ingen taxier å spore. Etter en halvtime startet jeg å spørre folk om de visste hvor jeg kunne finne taxier ettersom det ikke var taxier på taxiholdeplassen. Det var det ingen som kunne, bortsett fra en mann i en turistbutikk som pekte på en restaurant/bar som kunne ringe taxier. Det kunne de også og etter et kvarter til kom det en taxi og hentet meg og kjørte meg til campingplassen, for det var det plassen jeg sov på egentlig var.

Siste dag rakk jeg ikke å gjøre så mye i San Marino. Jeg tok buss til busstasjonen. Planen var å kjøpe noen småting til, men ettersom minibanken ikke ville spytte ut penger til meg og jeg var nesten tom ble det med tanken. Dessverre. Minibanken ville ha personnummeret mitt, men vi fra Norge har åpenbart ett siffer for lite å våre personnumre. Minibanken i Rimini jeg prøvde da jeg kom dit ville også ha personnummeret mitt, men denne gangen gikk det bra, selv om jeg hadde et siffer for lite. For de som lurer på om jeg dreit på draget og tenker at minibanken ville ha koden min, så måtte jeg taste den inn etter personnummeret mitt.

Nå går turen videre til Venezia hvor jeg skal være et par dager før det blir litt avslapning på cruise sammen med mine foreldre. Litt spent på hvordan det vil gå etter nesten fem uker på reisefot hvor jeg har gått og gått og gått og funnet ut av alt selv til å være på en båt og slippe å tenke selv...

Kategoriset under: Europa, Reise 0 kommentarer
29jul/120

Milano og Roma 29. juni – 2. juli

Forrige bloggpost sluttet med at jeg satt på et tog jeg ikke ante hvor skulle og nå er kanskje noen spente på om jeg kom meg dit jeg skulle. Det gjorde jeg, men jeg var på feil tog. Jeg havnet på feil plass og måtte finne en ny måte å komme meg til Milano på. Det klarte jeg, og etter tilsammen fem tog og en buss kom jeg meg til delmål en.

Delmål to var å komme seg til Roma samme dagen. Dette klarte jeg ikke ettersom jeg ankom feil stasjon med tanke på toget som skulle til Roma. Jeg reserverte plass på toget og det gikk 20 minutter etter at jeg hadde fått billetten med beskjed om at jeg måtte ta undergrunnen til den andre stasjonen. Etter litt leting fant jeg den, og etter litt leting fant jeg perrongen toget mitt gikk ifra var. Med andre ord mistet jeg toget og det ble en ufrivillig natt i Milano.

Det var ikke så mye jeg fikk gjort i Milano. Jeg fikk spist noe mat, sett et par kvartaler rundt togstasjonen og sovet på et hostell. Hostellet var vanskelig å finne og jeg gikk opp og ned gaten flere ganger før jeg fant det. Jeg fikk rom alene og det var like greit, for hadde ingen planer om å sosialisere.

Dagen etter dro jeg til Roma grytidlig om morgenen og jeg kom til Roma ganske tidlig. Første dag gikk i grove trekk med på å se hva Roma hadde å tilby. Jeg besøkte Colloseum, byens eldste bygning, et stort antall kirker (i en av dem fikk jeg kjeft av en dame fordi jeg tok bilde inne i den), den ukjente soldats grav, samt utsiden av Vatikanet. Dessverre var jeg for sent ute til en guidet tur og måtte utsette dette til mandag. Dessverre for min del er Vatikanet stengt på søndager.

Andre dagen i Roma gikk også med på å se hva byen hadde å tilby, men etter en svært effektiv førstedag følte jeg ikke at det var så mye mer å se. Men jeg møtte foreldrene mine i Roma så kunne henge litt med dem.

Tredje og siste dagen i Roma besøkte jeg Vatikanstaten. Først skjønte jeg ikke helt hvordan jeg skulle komme meg inn og da jeg så køen bestemte jeg meg for å kjøpe en guidet tur for å slippe køen. Denne turen tok tre timer og var ikke nevneverdig spennende. Vi så ufattelige mengder statuer, veggtepper og malerier. Det sixtinske kapell var ikke så flott som jeg håpte på og det var sikkert derfor jeg ikke fikk lov til å ta bilder der inne, slik at jeg ikke kan vise alle andre hvor lite fint det er. Etter tre timer hadde jeg fått nok av guiden som hele tiden sa «this is one of the most important room in the Vatican (gjaldt omtrent 80 prosent av alle rommene vi besøkte som var større enn ti kvadratmeter)» og «Look at this beautiful [fyll inn hva som helst i hele Vatikanet]».

Kort oppsummert forstår jeg ikke helt hvordan folk kan tilbringe uker i Roma, slik mange gjør. Byen er ikke spesielt fin, den er forferdelig dyr, altfor varm, har en grusom metro, har altfor mange innpåslitne italienere som forsøker å selge deg alt mulig tull og kjøre deg ned i gangfeltene, for mange turister som mener de eier byen og derfor kan gjøre hva de vil, ta bilder hvor de vil og forvente at ingen går mellom kameramann og motiv, som gjerne er femti meter unna. Byen kan greit gjennomføres på en dag dersom man starter med Vatikanet. To dager holder i massevis.

Nå går turen videre til San Marino og jeg håper det er færre turister der og kule ting å se og oppleve.

Kategoriset under: Europa, Reise 0 kommentarer
20jul/120

Sveits og Liechtenstein 25.-29. juni

Etter en kort flytur fra Ljubljana til Zürich var jeg klar for to nye land, men denne gangen i Vest-Europa. Etter noen byer på hosteller og på hotell var det igjen på tide å prøve litt sofasurfing. Jeg avtalte med hosten at vi skulle møtes på flyplassen, om lag tre timer etter at jeg landet slik at hun kunne vise meg hvor hun bodde. Det betydde at jeg måtte fordøye en del tid der. Terminalen var liten og det var ikke så mye å gjøre der, trodde jeg. Da hosten kom og vi gikk til toget viste det seg at det var et kjempestort shoppingsenter i kjelleren...

Første kvelden i Zürich skjedde det ikke så mye. Jeg traff hosten og dro hjem til henne. Deretter dro vi til et lokalt sentrum før vi dro til sentrum av Zürich hvor vi gikk litt rundt og spiste noe mat.

Andre dagen i Zürich dro jeg ut på egenhånd. Dette var eneste dagen jeg hadde til å utforske Zürich ettersom jeg hadde andre planer de neste dagene. Etter å ha sett gamlebyen så jeg øst- og deler av vest-kanten. Å se Zürich på en dag er slitsomt, men ikke umulig. Man får riktignok ikke veldig mye til til museer og den slags ting, men for å være ærlig er jeg litt lei av det etterhvert. Da kvelden kom fant jeg meg et tog som tok meg til en taubane, som igjen ville ta meg til toppen av Zürich. Der spiste jeg en bedre, og dyr, middag, før jeg tok turen ned igjen. Selvsagt mistet jeg akkurat taubanen og måtte vente i 20 ekstra minutter. Deretter mistet jeg akkurat toget tilbake og måtte vente der i 25 minutter, før jeg, selvsagt mistet trikken, og måtte vente i 10 minutter til der. Men jeg kom meg tilbake til slutt.

Tredje dagen i Sveits dro jeg til Alpene. Guiden fortalte oss alt mulig rart om landet på veien, for eksempel om den politiske inndelingen, hvorfor man gir ut gratis heroin til narkomane og når samtlige tunneler og broer på veien ble bygd, sist pusset opp og hvorfor de i det hele tatt bygde den. Spennende nok. Vi besøkte en rekke utsiktspunkt og naturen er ikke helt ulik den vi har i Norge. Mye fjell, men ingen fjorder selvsagt. Vi besøkte kraftverk og en ishule. Ishulen var 100 meter lang og gikk rett inn i en isbre. Det var en kald opplevelse på en tur som hittil har vært veldig varm. Det ble ikke mye tid i Zürich om kvelden, og siden butikkene stenger klokka 20 fikk jeg ikke kjøpt det jeg hadde tenkt til.

Fjerde dagen i Sveits var jeg ikke i Sveits, men i Liechtenstein. Å komme seg dit tar om lag 1,5 timer og man må benytte både tog og buss, ettersom de ikke har tog i Liechtenstein. Liechtenstein er et lite land og hovedstaden mikroskopisk med sine 5000 innbyggere. Går man i fem minutter fra sentrum risikerer man å ikke være i byen lengre, noe jeg selvsagt presterte å gjøre siden kartet jeg hadde var elendig (ja, skylder alltid på kartet når retningssansen min svikter).

Det er klart at folk i Liechtenstein har mye penger. Alle bilene var nye, og de bilene som var gamle var skikkelige veteranbiler. Husene var fine og det var ikke unormalt at de hadde 3-4 garasjer, samt et par biler som sto utenfor. Prisnivået var verre enn i Zürich, som var ille nok. Pengene fikk vinger og uansett hva jeg kjøpte var det forferdelig dyrt. Etter en dag i Liechtenstein var det på tide å dra tilbake til Zürich.

Dette var siste dagen jeg hadde i Sveits og dagen etter var planen å ta tog til Roma. Nå sitter jeg på et tog, men akkurat hvor det går får gudene vite. Etter tre tog- og bussbytter aner jeg ikke hvor jeg er på vei. Jeg vet er at skoleklassen som sitter i samme vogn som meg heller ikke er helt sikre på hvor toget går. Jeg vet at jeg sitter på et tog som går en eller annen plass, samt at jeg sitter i feil vogn, for denne er åpenbart reservert skoleklassen og at jeg håper at jeg kommer meg til Roma i løpet av dagen. I første omgang Milano, for må bytte tog igjen der. Om dette er riktig tog eller ikke får dere vite i neste bloggpost...

Kategoriset under: Europa, Reise 0 kommentarer
18jul/120

Ljubljana 23.- 25. juni

Etter om lag 2,5 timer på toget fra Zagreb var jeg klar for å oppleve Ljubljana. Skal innrømme at jeg ikke visste noe som helst om denne byen før jeg kom hit. Nå er jeg blitt litt lei av å lese i guideboken min før jeg ankommer landene, spesielt ettersom jeg finner ut av det meste på egenhånd på et eller annet tidspunkt.

I Ljubljana sov jeg på et hotell. Fant ut at det kanskje var best slik. Jeg skal forlate byen med fly og hele bagasjen min må pakkes om. Dette vil ta mye plass og en del tid.

Ljubljana er en flott by, selv om det ikke var så altfor mye å finne på der. Sentrum av byen er veldig fin og har masse fine bygninger og torg. Dessverre ankom jeg på en lørdag og svært mange butikker var allerede stengt da jeg ankom midt på ettermiddagen denne lørdagen. Kun i selve sentrum var butikkene fremdeles åpne. I nærheten av hotellet mitt var alle butikker, bortsett fra matvarebutikker, stengte.

Andre dagen var selvsagt en søndag og da var så godt som alt stengt, inkludert i sentrum. Museer var også stengt. Derfor fikk jeg ikke gjort veldig mye denne dagen, bortsett fra å pakke om bagasjen min slik at ikke alt knuser når den blir sendt avgårde med flyet.

Men selv om ting var stengt og byen ikke hadde så mye å tilby var det en kjekk by å oppholde seg i, av en eller annen grunn. Og som de fleste andre byer hadde Ljubljana selvsagt en topp. På toppen av Ljubljana var det en borg. Jeg gikk selvsagt opp dit, og da jeg kom opp så jeg selvsagt at det var helt unødvendig ettersom det var en bane som også kunne tatt meg opp dit. Den startet midt i sentrum. Fordelen var selvsagt at jeg slapp å gå ned igjen.

En annen ting som bør nevnes er de svært nærgående spurvene som er i byen. Sitter du og spiser utendørs kan du være helt sikker på at du får selskap av disse små skapningene. Og de er på ingen måte beskjedne. Den første dagen bestilte jeg meg en nachos-rett på en kafe. Denne fikk jeg ikke ha i fred. I alle andre byer jeg har vært i kan jeg kaste noen smuler bortover bordet så kommer de og snapper det opp flyr sin vei. I Ljubljana kom spurvene og forsynte seg direkte fra tallerkenen min og gikk forholdsvis rolig bort fra den og spiste det mens de satt på bordet. Jeg forsøkte å ta bilde av dette og i det øyeblikket jeg tok bilde tok en spurv en hel nachos-chips fra tallerkenen. Andre plasser i byen så jeg, for den saks skyld, spurver som tok seg en dusj i byens fontener. Ganske siviliserte spurver med andre ord.

Nå går turen videre til Zürich med fly. Dette blir første flytur etter at jeg forlot Norge for om lag tre uker siden. Nå er jeg spent på hva mer vestlige deler av Europa har å tilby. Øst-Europa har iallefall vært fantastisk...

Kategoriset under: Europa, Reise 0 kommentarer
15jul/120

Zagreb 21.-23. juni 2012

Etter en så godt som søvnløs natt på toget fra Sarajevo til Zagreb hadde jeg et stort håp om at hostellet jeg skulle bo på hadde en ledig seng med en gang jeg ankom, men først måtte jeg finne meg en taxi - som vanlig. Jeg hadde helt glemt å undersøke valutakursen - som vanlig, og da taxisjåføren sa at det ville koste 100, så jeg ingen grunn til å prute noe. Det burde jeg gjort, for det skulle egentlig kostet 35-40. Uansett pris, jeg kom fram til hostellet og de hadde en ledig seng og jeg sovnet noen timer.

Da jeg hadde sovet noen timer dro jeg til sentrum. Sentrum lå 15 minutter med trikk unna hostellet, men trikkene gikk stort sett hele tiden og var fine. Jeg fant aldri ut av hvordan jeg validerte billettene jeg kjøpte, men det var ingen kontroller de gangene jeg tok den. Kunne sikkert brukt samme billett hver gang, men ikke vet jeg.

Zagreb er ikke en stor by, og det var lett å komme seg fra plass til plass, ikke minst på grunn av den fantastiske skiltingen som er i byen. Overalt var det brune skilt som viste veien til de ulike turistattraksjonene. Etter noen timer på byen hvor jeg besøkte kirker, museer (et som omhandlet ulike kriger og et for brutte kjærlighetsforhold (jeg trodde det var noe annet på grunn av navnet)), parker og plasser hvor jeg kunne spise dro jeg tilbake til hostellet.

Andre dagen i Zagreb fikk jeg ikke gjort så mye. 22. juni feirer de anti-fascisme-dagen og siden dette er en offentlig helligdag, var de aller fleste tingene stengt. Det var til og med litt vanskelig å oppdrive vann på flaske. Jeg dro uansett til sentrum, men dro relativt fort tilbake for det var temmelig kjedelig når alt var stengt.

På veien tilbake spurte jeg en person på en bar om hun visste hvor det var en åpen butikk i nærheten, men kart var ikke hennes sterkeste side. Derimot kunne noen andre som feiret bursdag kunne hjelpe meg, trodde de. Det tok ganske lang tid og resultatet var at jeg tok del i bursdagsfeiringen en halvtimes tid og fikk dermed smakt på nasjonal-drikken til landet. Det hele endte med en tur tilbake til sentrum for å finne vann og mat før jeg atter en gang dro til hostellet og satt meg ned og slappet av. Det var kanskje like greit, for den høyre foten min begynner å verke på grunn av all gåingen de siste ukene.

Den siste dagen jeg hadde i Zagreb var kort. Toget gikk 12.30 og det eneste jeg rakk var å pakke, drikke noe vann, reise til togstasjonen og ta toget videre. Nå går turen videre til Ljubljana, og denne gangen er heldigvis ikke togturen så veldig lang. Om toget er i rute (som de hittil ikke har vært), vil turen ta ca 2,5 timer.

Kategoriset under: Europa, Reise 0 kommentarer
10jul/120

Sarajevo 16.-20. juni 2012

Sarajevo, Sarajevo. Hvor skal man starte? Det er nesten litt synd å starte med de negative opplevelsene jeg hadde der, men ettersom samtlige skjedde den første timen jeg var det, så får jeg heller starte med dem.

Det første jeg skjønte var at jeg måtte klare meg uten mobilen, for den ville ikke fungere. Deretter skulle jeg finne en minibank for å ta ut noe lokal valuta. Jeg brukte nesten en halvtime på å finne en. Jeg hadde selvsagt ikke undersøkt vekslingskursen før jeg dro så tok bare ut en haug penger og satset på at det ikke var for mye, eller for lite. Deretter skulle jeg finne hostellet mitt. Det viste seg å ligge in the middle of nowhere, samt at det var stengt. Det var ikke antydning til liv og taxisjåføren hadde selvsagt dratt sin vei da jeg oppdaget dette. Så der sto jeg utenfor et stengt hostell med en haug svære løshunder som vandret rundt og en bonde i nærheten som skøyt dyrene sine (eller noe i den dur). Og selvsagt kom det ikke flere taxier til denne nesten gudsforlatte plassen. Eneste plusset var selvsagt supermarkedet som lå ved siden av det stengte hostellet jeg skulle sove på. Jeg innrømmer lett at jeg var lettere forbannet på hele byen og sverget at jeg skulle dra dagen etter. Heldigvis gjorde jeg ikke det.

Heldigvis kom det en skranglete lokalbuss etterhvert og den viste seg å kjøre til sentrum. Busser har en tendens til å gjøre nettopp dette. Planen nå var å finne en ny plass å sove. Først gikk jeg innom et hotell som selvsagt kun ville ha EURO, og jeg hadde brukt opp alle jeg hadde med meg, selv om jeg ikke har besøkt et eneste land enda som faktisk bruker EURO. Deretter gikk jeg videre og møtte et par hyggelige karer som kunne hjelpe meg. De ringte en venn som eide et hostell og der var det en ledig seng til meg. Eneste minuset var selvsagt at det lå 10 minutter unna. Og disse ti minuttene besto utelukkende av en oppoverbakke som ikke lignet grisen. En av disse personene ble heldigvis med meg og mens svetten rant nedover ansiktet, ryggen, beina og samtlige andre plasser på kroppen tilbød han seg å hjelpe meg med bagasjen.

Da jeg kom til hostellet ble jeg vist rundt og jeg sa jeg skulle være der en natt. En natt ble til fire. Fyren som eide hostellet var en svært hyggelig fyr på 24 år. Han kunne hjelpe meg med absolutt alt jeg behøvde og lurte på. I tillegg til dette var det svært mange hyggelige mennesker som bodde der som jeg etterhvert ble kjent med. Vi satt ute på terrassen hver kveld og koste oss med spill, øl, sosialt samvær og god mat. For å være ærlig var det trist å forlate dette fantastiske hostellet og jeg anbefaler alle som er innom Sarajevo å bo på Haris Youth Hostel. Det er en opplevelse av de sjeldne og dette er uten tvil det beste hostellet jeg noen gang har bodd på.

På søndagen disket eieren opp med BBQ-party og han hadde turer rundt i byen nesten hver dag (jeg forsov meg til samtlige så fikk ikke deltatt på disse, men alle som deltok sa at det var en fantastisk tur). Han tok oss også med ut på byen en kveld, som forøvrig var kvelden før bursdagen min, så dermed ble det litt bursdagsfeiring også. Det var vel og merke ikke bare jeg som hadde bursdag denne dagen; en annen som bodde på hostellet hadde også bursdag samme dag som meg. Dobbel bursdag betyr selvsagt dobbel feiring, så vi stakk ut kvelden etter også. Det ble noe til bomtur, for plassen vi var kvelden før var stengt og vi brukte en time på å finne en ny plass vi kunne være, men da var folk begynt å bli trøtte og leie, så vi ble ikke der så lenge.

Selve Sarajevo, for de som vil lese om det og ikke bare hostellet jeg bodde på, er en fin by. Den er liten og det er gåavstand til det aller meste. Jeg brukte ikke veldig mange timer hver dag på å gå i den ettersom det var minst like gøy på hostellet, men jeg fikk sett gamlebyen, vært innom nasjonalmuseet (som hadde lite å tilby), sett byen fra 35. etasje og gått bakken opp til hostellet mitt tilsammen fem ganger. Hver gang kom jeg like svett og jævlig til hostellet, men jeg kan trøste meg med at alle andre også gjorde dette og vi lo bare av hverandre. Det var tross alt 35-40 grader ute og en luftfuktighet som var helt jævlig.

Etter fire netter i Sarajevo var det trist å forlate byen og hostellet, men de fleste andre jeg ble kjent med dro samme kvelden som meg, så sånn sett var det kanskje like greit. Nå går turen videre til Zagreb, og jeg håper denne byen også er kul. Men det skal mye til for at den blir kjekkere enn Sarajevo.

Kategoriset under: Europa, Reise 0 kommentarer
3jul/120

Serbia 13.-16. juni 2012

Fra Sofia gikk turen videre til Beograd med buss. På godt og vondt går det ingen tog mellom landene. Synd fordi tog i Øst-Europa stort sett er bedre enn buss, godt fordi forandringer fryder. Turen var estimert til å vare i åtte timer, men allerede etter litt over seks timer var jeg framme i Beograd. Denne tidlige ankomsten skyldes nok i all hovedsak at det ikke var kø på grensen. Ikke en eneste person som skulle inn eller ut av Serbia utenom oss på bussen og vi var ikke mer enn om lag 15 personer.

Hostellet jeg skulle bo på skulle ligge 200 meter unna busstasjonen og det viste seg å stemme. Problemet var bare at jeg ikke var sikker på om jeg hadde tatt buss til riktig by og det var få hint på stasjonen om hvor jeg var. Derfor kjøpte jeg meg et kart og da det viste seg å være over Beograd var jeg sikker i min sak: Jeg hadde kommet til riktig plass.

På hostellet fikk jeg en egen leilighet med fullt utstyrt kjøkken, stue og bad for bare 140 kroner. Dette var noe jeg hadde bestilt på impuls siden jeg ankom Beograd to dager tidligere enn planlagt. Natten etter måtte jeg sove på et rom med 7 andre personer og siste natten på et annet hostell med like mange på rommet. Det var det sistnevnte hostellet jeg egentlig skulle sove på hele tiden, men siden jeg kom to dager for tidlig måtte jeg finne en annen plass i mellomtiden. Jeg forlot også landet to dager før jeg etter planen skulle og de på hostellet var så snille at jeg slapp å betale for alle nettene jeg hadde bestilt. Herlig!

Beograd er egentlig en veldig liten by med tanke på areal. Det er mulig å gå til alt mulig på kort tid. Derfor ble det minimalt med taxier. De to eneste gangene jeg tok taxi var til det siste hostellet siden jeg ikke ante hvor det var og da jeg skulle til togstasjonen siste dagen, ettersom det var så forferdelig tidlig. Begge gangene ble jeg nok svindlet, men, men. En annen ting som bør nevnes i denne sammenheng er taxisjåførenes generelle oppførsel. Da jeg ankom Beograd sto sjåførene på rekke og rad og spurte om jeg skulle ha taxi. At den 10. personen ikke skjønte at jeg fremdeles ikke trengte en taxi var egentlig bare tragisk. Det som var enda mer tragisk var det faktum at ene sjåføren sikkert spurte meg ti ganger og ble sur da jeg sa nei. Og han ble det hver eneste gang.

Første dagen i Beograd gikk jeg mest langs vannet og prøvde å finne meg en plass å spise. Det var nesten kveld før jeg kom meg ut av hostellet. Jeg fant etterhvert en pizza-restaurant. Der prøvde jeg å få meg mat, men det var enklere sagt enn gjort. Det virket egentlig ikke som om de ville selge meg mat, men jeg var sulten og desperat så de slapp ikke unna. Etterhvert fikk jeg meg en pizza og jeg var glad og fornøyd og gikk mett tilbake til hostellet.

Andre dagen i Beograd utforsket jeg alle severdighetene jeg kom over. Gamle festninger, museer, rare bygninger også videre. Jeg var innom nasjonalmuseet som kun hadde en eneste utstilling, nemlig om hvordan det var i Serbia rundt år 0. Er dette fordi de ikke har noen stolt historie å vise fram etter at de fikk kontakt med andre sivilisasjoner? Det må nesten være lov å spørre...

Å finne veien tilbake til hostellet var ikke lett. Jeg gikk meg helt vill og det var få som var nevneverdig behjelpelige. Etterhvert satt jeg meg ned på en utekafe og tok en øl og da jeg var ferdig spurte jeg servitøren om veien. Han kunne heldigvis forklare meg det slik at jeg skjønte det. Han var den andre som prøvde seg av om lag ti spurte. Den første var en hyggelig sikkerhetsvakt utenfor en eller annen bygning, men han prøvde bare å vise meg hvilken buss jeg skulle ta, og det ville ikke jeg.

Tredje dagen i Serbia dro jeg til Smederevo. Der møtte jeg han jeg egentlig skulle sove hos, men ettersom det viste seg at han hadde en hund ble dette veldig uaktuelt for min del. Men vi hadde en hyggelig dag sammen og han viste meg det som var å se i byen før jeg dro tilbake til Beograd på kvelden. Deretter ble det tog videre til Sarajevo hvor jeg har planer om å være en del dager.

Kategoriset under: Europa, Reise 0 kommentarer
15jun/120

Sofia 11.-13. juni 2012

Utifra datoene i tittelen kan det virke som at jeg var i Sofia i tre dager. Det stemmer ikke. Jeg ankom med tog sent om kvelden 11. juni og forlot Sofia grytidlig 13. juni. Med andre ord tilbrakte jeg bare en hel dag i Sofia. Dette var et par dager mindre enn det jeg i utgangspunktet planla, men Sofia var dessverre en kjedelig by, så derfor bestemte jeg meg for å dra videre så fort som mulig.

Også i Sofia sofasurfet jeg. Denne gangen bodde jeg hos en familie som bestod av et par foreldre og en gutt på 13 år. Det var faren i huset jeg hadde snakket med i forveien og jeg skjønte fort at det ville oppstå en del språklige problemer ettersom han ikke snakket nevneverdig mye engelsk. Men til tross for språkbarrierene var det et kjekt opphold. Han prøvde å forklare meg hva jeg kunne gjøre i Sofia og jeg fikk servert frokost på sofaen. Han prøvde til og med å finne norske kanaler på fjernsynet, men det ble med forsøket.

Sofia var som nevnt en kjedelig by. Dagen jeg tilbrakte der startet med at jeg prøvde å finne en taxi som kunne ta meg til sentrum. Sjåføren kunne selvsagt ikke engelsk og kjørte meg til et shoppingsenter som het City Center. Godt forsøk, men nei. Ettersom engelskkunnskapene ikke var helt på topp måtte jeg bare betale for turen og forsøke å finne sentrum på egenhånd. Uten kart (eller kompass) fant jeg faktisk sentrum relativt fort og der jeg fikk etterhvert anskaffet meg et kart.

I Sofia spaserte jeg for det meste bare rundt og så på tilfeldige ting. Etterhvert som jeg ble bedre kjent med byen og sett mer på kartet viste det seg at jeg stort sett hadde sett det som var å se: En kirke, en moske, en synagoge, et par statuer og en handlegate. I tillegg til dette kommer noen offisielle bygninger som jeg ikke fikk gå inn i. For den saks skyld var både moskeen og synagogen også stengt for oss turister.

Nå er planen å dra til Serbia. Etter noe om og men fant jeg ut at det ikke går tog dit, bare busser, så da blir det en busstur på meg dit...

Kategoriset under: Europa, Reise 0 kommentarer
13jun/122

Bucuresti 8.-11. juni 2012

Turen til Bucuresti gikk via et eldre tog fra Budapest. Etter en hard natt med lite søvn på dette toget kom jeg omsider til målet. Dette var mitt andre stopp på en lengre tur jeg skal ha rundt i Europa dette året.

Før jeg ankom Bucuresti ble jeg advart mot både løse hunder og barn som ville forsøke å stjele alt jeg hadde med meg. Egentlig en dårlig beskjed å få ettersom jeg hater hunder. Heldigvis var det ikke så mange løshunder i Bucuresti og de som var der var ekstremt late. Stort sett lå de bare rundt omkring i parker og fortau og sov. Barn som prøvde å stjele alt jeg hadde med meg så jeg heller ikke noe til.

En annen ting jeg ble advart mot før jeg dro til Bucuresti var at det er lite å se i byen og at en dag holder i bøtter og spann. Jeg var der i tre dager. Og det stemmer at det ikke er så altfor mye å se i Bucuresti.

Første dagen så jeg Parlamentet som er verdens nest største bygning etter Pentagon. Det tok sin tid å få omvisningen i en så svær bygning. Da omvisningen startet fikk vi streng beskjed om å holde oss til gruppen og ikke miste den. Dette var svært viktig. Guiden talte oss og gruppen var på 41 personer. Første gangen vi manglet folk var etter en pause hvor folk gikk på do. Guiden talte oss ikke, men måtte to ganger hente folk som ikke hadde blitt ferdig med ærendet sitt før resten hadde forlatt området. Den andre gangen vi manglet folk manglet vi 17 personer. Guiden skjønte ingenting, men etterhvert ble det klart at damen i heisen hadde sendt den delen av gruppen til feil etasje, samt at noen brukte litt lang tid på taket av bygningen. Bortsett fra dette fikk jeg ikke sett så mye av byen denne første dagen.

De to andre dagene gikk i stor grad med til å se andre deler av byen. Et problem i denne sammenhengen var temperaturen. Det var veldig varmt disse to dagene. Faktisk var det så varmt at vann begynte å bli mangelvare i sentrum av Bucuresti siste dagen jeg var der og det hjalp heller ikke at veldig mange butikker var stengt ettersom det var søndag. Men jeg fikk sett kirker, parker, statuer, shoppingsentre og lange gater uten noe spennende. I en kirke jeg var i holdt de på med barnedåper og en annen ble det avholdt et bryllup. Kanskje ikke akkurat de riktige tidspunktene å besøke kirkene på...

Det som derimot var mer spennende i Bucuresti var det faktum at jeg for første gang i mitt liv skulle forsøke meg på sofasurfing. Og det kan jeg love dere at var gøy. Jeg møtte hosten min som var en tyrker som bodde og jobbet i Bucuresti. Han hadde en liten leilighet som han delte med en annen person. Der fikk jeg beskjed om å føle meg som hjemme. Første natten delte jeg stuen med en annen person som var på besøk. Den tredje, og siste, natten delte jeg stuen med to kvinnelige sofasurfere fra California.

I tillegg til alle disse møtte vi en annen host og en annen sofasurfer på en belgisk restaurant første kvelden, mens vi andre kvelden besøkte den andre hosten og spilte spill og pratet om stort og smått. Deretter stakk vil til sentrum for å undersøke om det var noe liv der, men ettersom alle var trøtte ble det med det. Den tredje kvelden dro jeg, mine to verter, de to andre surferne og hosten vi besøkte kvelden før ut og tok noen pils og spilte spill. Med andre ord møtte jeg ganske mange personer gjennom å sofasurfe. Så selv om ikke byen i seg selv var spesielt spennende hadde jeg noen veldig artige dager der. Kan i tillegg nevne at jeg tilfeldigvis møtte en kar fra Qatar som jobbet i København som jeg pratet med i en halvtime-time.

Nå går turen videre til Sofia i Bulgaria. Denne gangen blir det en hel dag på tog siden nattoget ville ha inkludert et stopp på fire timer midt på natta på en eller annen øde togstasjon. Nå er jeg spent på hvordan det blir å sofasurfe videre, for jeg har skjønt det dithen at hosten min ikke snakker så veldig mye engelsk, men jeg har troen.

Kategoriset under: Europa, Reise 2 Kommentarer
9jun/122

Budapest: 3.-7. juni 2012

Jeg har vært i Budapest før med samme reisefølge, nemlig i fjor høst, med Daniel. Derfor har jeg opplevd mye av det Budapest har å tilby tidligere. Uansett startet reisen med at vi bekymret oss for hvordan vekterstreiken ville påvirke reisen vår. Vi vurderte lenge å bestille taxi slik at vi kom oss til flyplassen før første flybuss, men det ble flybuss. Det endte ikke med noen problemer og da vi kom til Gardermoen var vi allerede sikkerhetsklarert så da slapp vi ny kontroll der.

Denne gangen landet vi på en annen terminal enn forrige gang, noe som førte til at vi måtte ta buss til toget, og ikke bare gå til toget slik vi gjorde forrige gang. Så da satt vi oss på en buss og håpte på det beste. Heldigvis fant vi stasjonen og kom oss til Budapest sentrum. Mens vi sto og ventet på toget skal det nevnes at en bil full med nynazister kjørte forbi stasjonen. Det samme gjorde et antall politibiler som oversteg antallet nynazister. En annen ting som bør nevnes er at stasjonen er så stygg at det er fascinerende. I motsetning til forrige gang var toget moderne og fint.

Da vi kom til Budapest sentrum skulle vi finne hotellet. Det var jeg som hadde bestilt denne gangen, men tanken om at jeg burde undersøke hvor det ligger, og ikke minst hva det heter hadde ikke streifet meg. Heldigvis hadde Daniel undersøkt og dette førte oss ut på en mye lengre gåtur enn nødvendig. Først gikk vi feil vei, deretter riktig vei, og da vi kom til hotellet etter altfor lang tid oppdaget vi at vi kunne se togstasjonen fra hotellet og at vi egentlig ikke hadde trengt å gå mer enn toppen 5 minutter. Vi brukte omtrent en halvtime.

Dagene i Budapest er ganske like: Vi sto opp, gikk ut av hotellet (av og til sammen og av og til hver for oss) og utforsket byen. Jeg hadde i hovedsak to mål dette gangen og det var å besøke synagogen og parlamentet. Det første oppnådde jeg, det andre ikke.

Ettersom vi hadde vært her før, så måtte jeg lete etter nye attraksjoner. Dette førte meg ut på lange spaserturer. Vi bodde oppe ved den gule broen. Forrige gang bodde vi to broer lengre nede, ved den hvite broen. Denne gangen fant jeg ut at etter den hvite broen er det en grønn, deretter en grå, så en rød bro. Det var en lang spasertur. Men jeg fikk sett en del av Budapest jeg ikke hadde sett før, selv om det ikke var så veldig mye spennende nedover der. Det eneste spennende var Grottekirken. Jeg fikk også tatt en tur i parken som ligger midt i elven oppe ved den gule broen vi bodde ved.

Vi besøkte også Menental Park. Denne parken blir anbefalt opp og ned i mente i alle guidebøker og på internettsider. Parken i seg selv, med alle gamle kommuniststatuer Ungarn har tatt vare på, var ikke særlig stor, så hvorfor de måtte plassere den 20 minutter unna sentrum skjønner jeg ikke. Det var var litt mer spennende der var en film som ble brukt i gamle kommunistdager, da man måtte rekruttere og lære opp nye agenter, slik at man kunne overvåke hele samfunnet. Dessverre fikk vi ikke sett hele før bussen gikk tilbake til sentrum, så om vedkommende de overvåket var skyldig eller ikke vites ikke.

Om kveldene endte vi opp på hotellbaren og tok noen pils før vi stakk til sengs. Daniel mente at dette var en nedtur, ettersom man ikke burde sitte i hotellbaren når man var ute å reiste. Til vårt forsvar oppdaget vi ikke dette før jeg skulle på do og dodøren førte rett inn i resepsjonen på hotellet vårt.

Et problem med hotellet vårt var at vi ikke hadde trådløst nett der. Så hvordan fikser man dette? Jo, man finner ut hvilke nettverk man har tilgjengelig på hotellrommet og drar til restauranten som eier dette nettverket, kjøper noe lite, ber om passord, spiser og drikker, betaler regningen og stikker opp på hotellrommet. Dessverre var det kun Daniel som fikk nettet til å fungere på hotellrommet. Vel anvendte penger for hans del, ikke fullt så godt anvendte penger for min del, for kaken jeg spiste var egentlig ikke god.

For min del var dette første stopp på en lengre reise som skal vare i 41 dager. Daniel derimot reiste tilbake til Norge etter Budapest. Jeg tok toget videre til Bucharesti. Dette var et gammelt tog og komforten var ikke noe å skryte av. Toget skranglet og hoppet seg avgårde gjennom landskapet. Jeg delte kupè med 4 andre ukjente personer. Det var ikke noe gale i det, men den kunne med fordel vært litt større. En annen irriterende ting var at vi passerte grensen mellom Ungarn og Romania etter sengetid og jeg måtte stå opp to ganger i løpet av en times tid for å vise passet mitt ettersom Romania ikke er med i Schengen-avtalen...

Kategoriset under: Europa, Reise 2 Kommentarer