Uansett, det er ikke mye å fortelle om togturen. Mat og drikke var dyrt, landsbyene vi kjørte forbi var slitte og komforten var grei. Vi fikk sitte alene i en firer-gruppe nesten hele veien, og var selvsagt godt fornøyd med det.

Da vi kom til Praha gikk vi til hotellet. Det lå i gåavstand fra togstasjonen, så da gikk vi. Daniel har visst et mål om å ikke ta taxi på denne turen. Vi fant fort fram til hotellet og vi ble svært positivt overrasket over standarden. Daniel sa hele tiden at hotellet i Budapest var best, men det var det nok ikke. Da vi bestilte hotellet ble vi lovet fri minibar. Vi kunne tømme den en gang gratis, men det var ikke mer enn en øl og to flasker vann i den, og vi tømte aldri noe av det innholdet.

Førsteinntrykket av Praha var på alle måter bra. Gatene var rene, husene fine og prisnivået lavt, men dessverre litt dyrere enn Budapest. Da vi kom til Praha var det lyst, men før vi hadde kommet oss ut av hotellet, så hadde mørket falt på. Det ble ikke lange turen i Praha første dagen, men vi fikk ved en tilfeldighet med oss showet rundt den astronomiske klokken. Dessuten fikk vi spist noe mat før vi la oss.

Den første hele dagen i Praha gikk med på å se litt av byen. Først tenkte vi oss på nasjonalmuseet, men det er stengt på mandager, så det fikk vi ikke med oss første dagen. Daniel besøkte det siste dagen, men ettersom han sa det var noe dritt, ikke minst fordi hoveddelen er stengt i fem år framover, så droppet jeg det. Etter denne bomturen dro vi bort på Karlsbroa. Der var det på alle mulig måter nok folk, og jeg tørr ikke tenke på hvordan det er der i høysesongen...

Torturmuseet som ligger ved siden av Karlsbroen hadde vi også en intensjon om å besøke. Der var det utstilt, ved hjelp av kopier av torturintrumenter og bilder av dem, 60 middelalderiske torturinstrumenter. Etter dette gikk vi over Karsbroen, og dermed mistet jeg Daniel. Tilfeldighetene første meg til John Lennom-veggen og til en kjærlighetsbro.

En ting jeg ville se, men som Daniel ikke hadde noen spesiell interesse av å se var den gamle jødiske gravplassen. Den var det verdt å få med seg, slik jeg ser det. Jeg fikk en billett til seks jødiske severdigheter, men rakk bare innom tre av disse før de stengte. Riktignok gjaldt billetten også dagen etter, men det ble ikke flere jødiske severdigheter for min del på denne turen. Eneste jødiske severdigheten jeg tilfeldigvis dumpet innom var n synagoge det kostet en formue å besøke, og det gadd jeg ikke.

Den andre hele dagen i Praha gikk med på å besøke Prahaborgen. Turen opp dit var hard. Altfor mye trapper og brostein. En ulempe med Praha er all brosteinen. Jeg hater brostein. Oppe på Prahaborgen besøkte jeg en kirke, kjøpte en kortstokk og en flaske overpriset vann, men ingen tenker vel på prisen når halsen er drittørr etter alle trappene? Resten av dagen gikk med på å slappe av og bare se byen.

Siste hele dagen i Praha startet med at jeg gikk fra hotellet til det ganske berømte TV-tårnet i Praha. Og det var veldig langt. Jeg startet bare å gå, og hver gang jeg så en høyde gikk jeg opp for å orientere meg. På en høyden var det noen kirker og en borglignende sak. Der brukte jeg en del tid, ikke for å se så altfor grundig på denne severdigheten, men for å finne en vei som førte ned på andre siden. Jeg gikk ned og opp uendelig mange tapper og bakker, gikk i bakhager, på gamle bymuerer, gjennom store parker og på lange blindveier, som jeg selvsagt måtte gå tilbake for å komme videre. Da jeg omsider fant veien ned gikk jeg videre til tårnet. Og jeg gikk og gikk. Til slutt fant jeg en metro-stasjon og tenkte å kaste inn håndkleet, nemlig å ta metroen din. Jeg lette etter stasjonen jeg sto på og tårnet på kartene jeg hadde til rådighet, men fant ingen av delene, så ringte Daniel som var på vei til tårnet med en metro og spurte, og han kunne informere meg om at jeg sto på stasjonen ved siden av tårnet. Jeg gikk opp på andre enden av stasjonen, og riktig, jeg hadde funnet det, bare vært på feil side av stasjonen og noen bygninger som ødela utsikten.

Her ventet eg på Daniel, så tok vi turen ilag til tårnet. Det var høyt og ikke spesielt fint. Vi tok heis opp til utsiktspunktet og tok en del bilder. Dessverre regnet det i Praha denne dagen, så ble veldig grå bilder. Men nå var jeg lei all gåingen, så dermed stakk vi tilbake på hotellet.

Etter noe mat bestemte jeg meg for å dra og ta taubanen opp til toppen av Praha. Det var lettere sagt enn gjort, for den var stengt, men bare en uke, og den skulle visstnok åpne dagen etter, altså den dagen vi skulle dra fra byen. Dermed måtte jeg ta beina fatt. Hva som ventet meg på toppen hadde jeg ingen anelse om. Hvor langt det var til toppen visste jeg heller ikke, men tok likevel turen. Den turen var enda hardere enn den til Prahaborgen, men kom meg til slutt opp. Da jeg kom til toppen viste det seg å vøre litt av hver der oppe, for eksempel noen tårn man kunne ta en heis opp i, så da gjorde jeg det. Da fikk jeg en god oversikt over byen, men dessverre så hadde ikke været lettet. Istedenfir å ta heisen ned bestemte jeg meg for å ta trappene ned for å telle trappetrinn. Jeg kom til 302 trappetrinn. De jeg møtte på veien opp mente, så vidt jeg kunne høre, at det skulle være akkurat 300 trinn opp. Dersom du vil ha fasiten får du dra hit selv og telle.

Kveldens måltid ble inntatt på kinesisk resturant og desserten ble inntatt på vårt stamsted C1, som alltid hadde et velfungerende wifi, god mat og veldig hyggelig betjening. Deretter ble det litt søvn før vi dro på flyplassen dagen etter med forhåndsbestilt taxi, den første taxien vi tok på denne turen...

Dagens plan i tillegg til nasjonalmuseet var å besøke toppen av Budapest, en høyde som ligger Buda. Når mørket falt på dro vi opp dit. Det ble en lang og slitsom tur for å si det enkelt. Dessuten var stiene som førte oss opp dit dårlig belyst. Men det var verdt turen. En annen plan var å finne en minibank. Jeg var noe skeptisk til den som lå på høyden, så dreit i den. Det burde jeg ikke gjort, for å finne en minibank når man virkelig trenger den er ikke lett. Vi lette i over en time før vi fant den. Da vi hadde funnet den første, så lå de neste på rekke og rad uansett hvor vi gikk rundt i byen. Senere på kvelden da vi skulle finne et supermarked fikk vi samme problemet, ingen å oppdrive når vi lette, men når vi først fant et, så lå de overalt i hele byen. Vi har en følelse av at det er en konspirasjon mot oss med andre ord.

Da siste hele dag i Budapest var kommet følte jeg for å øke tempoet litt for å få med meg mest mulig, så derfor dro jeg på nasjonalmuseet mens Daniel dro for å skaffe oss billetter til en rundtur på parlamentet. Rundtur på parlamentet fikk vi oss ikke, men en tur på nasjonalmuseet fikk jeg meg. Det var så som så, til tross for Daniel sine varme anbefalinger. Mens jeg var der stakk Daniel til helteparken. Dit skulle jeg og, så derfor ble det metro for min del, mens Daniel gikk til fots. Jeg bommet en del angående hvilket stopp jeg skulle av, men fant fram til slutt.

Men kappløpet fortsatt, for mens jeg brukte tid på å komme meg dit, så brukte Daniel tiden på å se parken, mens jeg var og så helteparken gikk Daniel ned mot terrormuseet, museet jeg iallefall skulle få med meg. Heldigvis ventet han på meg på et spisested så vi kunne gå på terrormuseet ilag. Det er, ifølge meg, et svært bra museum, og jeg kjenner flere som burde tatt turen din (et hint til mine kommunistvenner).

Å besøke synagogen i Budapest var selvsagt også en plan, samt det jødiske museet, men neida, de hadde stengt den dagen. Hvorfor vet jeg ikke, men de skulle sikkert feire ett eller annet. men jeg fikk med meg en kirkekonsert med klassisk musikk på kvelden, så får vel ikke klage. Kvelden ble brukt på Cafe Zenit som så mange ganger før på grunn av deres gratis wifi og utmerkede øl, nemlig Soproni. Mer fra Budapest er det nok ikke å fortelle så vidt jeg vet, og turen videre går nå til Praha...

I Budapest landet vi som vi skulle, fikk bagasjen vår uten problemer. Vi landet på en liten terminal uten noe særlig med liv. Etter å ha takket nei til alle taxi-sjåførene som ville ha pengene våre gikk vi til toget som lå fem minutters spasertur unna utgangen. Dette var en gammel og nedslitt stasjon, og billettautomaten på stasjonen kunne ifølge mannen som jobbet der ta våre 10.000-sedler, så da måtte vi dessverre ta fram våre VISA-kort for å betale, så blir vel svindlet en gang i framtiden nå. Mannen som jobbet på stasjonen kunne vel og merke knapt et ord på engelsk, men vi fikk kjøpt billetter. Han var også litt beskymret for at vi ikke ville klare å kjøpe billetter før toget kom, et tog vi ikke kunne se engang der vi sto og fiklet med automaten. Da vi nesten var ferdig begge to, kom toget sakte sigende inn på stasjonen.

Toget var gammelt og slitt. Vi skulle sitte på andre klasse, og fikk noen svært behagelige røde seter å sitte på. Nesten litt sofa-lignende seter. Toget somlet seg inn til Budapest hvor vi kom på en slitt stasjon med masse taxi-sjåfører, men vi hadde bestemt oss for å gå til hotellet, noe vi faktisk klarte uten større problemer, takket være Daniel sine utmerkede kartleser-egenskaper. Da vi kom på hotellet vikk vi et rom som var inn en dør, ned en trapp, opp en trapp, ut en dør, inn en dør, opp en trapp, og ned en trapp. Veldig lite rullestolvennlig hotell med andre ord, men rommet vårt var fint og vi fikk utsikt over en bro og en kirke, og hotellet er veldig sentralt plassert i Pest-delen av byen.

Etter å ha satt fra oss bagasjen begynte vi å utforske byen, ikke minst for å finne noe mat å spise. Vi havnet på en restaurant hvor vi kunne spise så mye vi ville for en grei sum. Før vi skulle gå i gang med maten, så fikk vi en eller annen suppe som var nesten umulig å spise, men nå vi hadde fått i oss alle tyggelige deler av suppen gikk vi løs på maten. Den smakte helt greit ifølge meg, elendig ifølge Daniel, men vi fikk i oss mat og ble mette begge to.

Da vi var ferdige stakk vi opp en en av byens mange togstasjoner for å kjøpe oss togbilletter til Praha. Først gikk vi på feil billettkontor, deretter gikk vi på et nedlagt billettkontor, før vi endelig fant billettkontoren som faktisk både kunne selge oss billetter og var åpent. Der ble vi sittende i kø en halvtimes tid oppe på noen kalde steiner som sikkert kunne gitt oss blærekatar om vi hadde sittet der noe særlig lengre. Daniel hadde undersøkt på internett i forveien hvor mye billettene kostet, og de skulle ifølge han koste om lag 800 kroner. Dette mente jeg var altfor mye, men han insisterte veldig hardt på at de var riktig. Heldigvis viste det seg at dersom du kjøpte de på stasjonen, så kostet de ikke mer ennom lag 150 kroner.

Etter dette bar det idere ut for å utforske Pest. Først besøkte vi en kirke ved navn The parish church og St Elizabeth og the House of Árpád. Det er en god del kieker i denne byen, men det er litt vanskelig å få Daniel med inn i disse. Det ble ikke så mye mer denne første dagen. Vi begynte å få litt internett-abstinenser, så vi fant en pub som hadde gratis internett-tilgang. Der ble vi sittende noen timer, men før klokka var ti på kvelden var vi lagt, det tar på å reise...

Dag to i Budapest startet mye senere enn planlagt, og vi kom oss ikke ut før klokka tolv. Førat gikk vi å spiste frokost. Jeg bestilte meg Ungarn sin nasjonalrett, nemlig Gulasj. Dette smalte betydlig bedre enn det vi hadde spist dagen før. Den store skuffelsen var selvsagt at jeg hadde spist Gulasj dagen før, men da uten å vite om det. Planen for dagen var å utforske Buda, men det tok sin tid før vi kom oss dit. Først skulle vi se parlamentet. Planen var i utgangspunktet å ta en guiden tur der, men det var dessverre ikke noen flere billetter igjen da vi kom dit, så vi bestemte oss for å gjøre det en annen dag. Deretter skulle Daniel på død og liv finne en statue av Imre Nagy. Det tok temmelig lang tid før vi fant den, ikke minst fordi vi lette etter den på feil side av Parlamentet. Men da den var funnet, så tok vi oss turen over til Buda.

Der tok vi en bane opp til en liten topp i Buda hvor det nasjonale kunstmuseet og det historiske museet ligger. Vi droppet på alle måter å besøke kunstmuseet, men vi tok oss grei tid inne på det historiske museet. En ting som må nevnes i dette avsnittet er selvsagt at vi donerte bort penger til en person som jobbet meg vegetabilsk mat og ønsket at flest mulig skulle få tilgang til det i verden. Til gjengjeld fikk vi en liten bok på litt over hundre sider som het The king og knowledge. En ganske alternativ bok. En annen ting som må nevnes er en gammel mann som spilte blokkfløyte. Han hadde åpenbart ingen trening i dette og blåste bare tilfeldige toner ut av blokkfløyten sin. Jeg har selvsagt et lydopptak av denne hærligheten.

Etter dette dro vi og besøkte Mathias-kirken. Den var i ferd med å stenge, men vi kunne likevel kjøpe oss en billett. Vi kom ut 10 minutter før den stengte... Etter dette vurderte vi å dra til toppen av Budapest, men ettersom det regbet, var mørkt og vi slitne, så droppet vi det. Internett-abstinensene våre var også kommet tilbake, så vi dro tilbake på baren vi hadde vært dagen før og satt og ned og surfet som galne over noen pils. Deretter dro vi videre til en annen plass og drakk videre. Der møtte vi noen andre nordmenn som vi ble sittende og prate med til langt på natt. Klokka halv fire var jeg tilbake på hotellet, en god stund etter Daniel. Og med min retningssans tok det litt tid før jeg fant fram.

Sikkerheten var ikke noe bedre i området hvor vi skulle hente bagasjen. Til tross for gjentatte meldinger over høyttaleranlegget om at vi til en hver tid måtte se til bagasjen vår, så satte folk fra seg bagasjen utenfor Tax Free-butikken før de gikk inn og handlet. Litt deilig egentlig at det finnes slike plasser enda.

Deretter ble det buss inn til Reykjavik. Flybussen gikk dessverre ikke til hotellet mitt, så måtte ta taxi fra busstasjonen til hotellet. Jeg kom dit ca. Klokka 8 om morgenen og var veldig trøtt. Jeg håpte jeg kunne sette fra meg bagasjen der før jeg skulle utforske byen, men fikk faktisk rommet mitt med en gang, så da ble det litt soving før jeg dro ut i Reykjavik. Faktisk sov jeg til klokka var fem på ettermiddagen, og jeg sovna ganske tidlig på kvelden, så fikk ikke sett så altfor mye. Men jeg fikk bestilt meg en tur til dagen etter.

Dag to på Island startet tidlig. Jeg ble hentet på hotellet mitt og fraktet ned til sentrum. Egentlig var det bare 5-10 minutter å gå nedover, men ny i byen som jeg var, så var det like greit å bli hentet. I dag skulle jeg på «The Golden Circle Classic». Dette var en tur som tok meg til Þingvellir National Park, Gullfoss waterfall, Geysir hot spring area, Skálholt church og Hveragerði town.

Først kjørte vi til Þingvellir National Park hvor vi så området hvor parlamentet til Island ble til. Dette var et fint naturområde, men ikke noe mer enn det. Deretter dro vi til Gullfoss waterfall som var en veldig stor og flott foss som vi så på før vi spise noe mat. Deretter gikk turen til turens høydepunkt, nemlig Geysir hot spring area hvor Islands aktive geysirer holder sted. Faktisk er det bare en som er nevneverdig aktiv. Den som er mest berømt er ikke aktiv og guiden sa at det kunne gå dager og uker mellom hvert utbrudd. Men det var selvsagt en som var aktiv og den hadde utbrudd hvert 4.-5. minutt. Vi var der i 50 minutter og fikk se en god del utbrudd. Guiden sa også at dersom vi var heldige fikk vi se et dobbelt utbrudd og det fikk vi faktisk se. Vi fikk også se noe så sjelden som et trippelt utbrudd. Fascinerende. Skálholt church og Hveragerði town er det ikke så mye å skrive om. Kirken var fin og Hveragerði town var fin.

Deretter gikk turen tilbake til Reykjavik. Jeg brukte et par timer på å se byen før jeg bestilte meg en tur for å dra ut av byen om kvelden for å se nordlyset. Jeg har ikke sett så veldig mye nordlys i løpet av mitt liv, så gledet meg. Guiden sa at vi ville reise 1-2 timer ut av byen før vi skulle stoppe, men vi kjørte ikke mer enn 10 minutter før vi fikk sett nordlys. Ikke så veldig mye, men vi fikk se det. Da vi skulle kjøre litt videre på den smale, humpete veien vi hadde dratt ut på, så kjørte bussen seg nesten fast og vi brukte en god del tid på å snu. Deretter dro vi til et nytt område hvor vi håpte vi skulle se mer nordlys, men der var det dessverre enda mindre, så etter en times tid dro vi tilbake til Reykjavik hvor jeg dro til hotellet for å sove.

Dag tre i Reykjavik var en regn- og vindfull dag. Jeg tenkte egentlig å dra ut av Reykjavik for å oppleve mer, men ettersom jeg ikke hadde tatt med meg bra nok klær så ble det med tanken. Jeg sov heller ut og dro ut og så enda mer av byen før jeg dro tilbake til hotellet. Dette var på en lørdag, så det meste stengte tidlig. Jeg la meg ikke ned for å sove den natten, for måtte opp klokka fire om natta for å rekke flyet. Det blåste veldig mye da vi nærmet oss flyplassen og kapteinen på flyet informerte oss om at det kunne bli en humpete tur de første 15 minuttene. Det ble det ikke, for vinden avtok da vi skulle lette. Heldigvis. Deretter bar det til Norge og tilbake til Trondheim og hybelen min etter en vellykket tur til New York og Island.

På kvelden dro vi ut for å spise og dro på Planet Hollywood. Det var Aleksander sitt valg, men det regner jeg med at de fleste forsto. Deretter dro vi ut for å se litt på utelivet. Og da skjedde det jeg ikke hadde regnet med at ville skje; vi havnet på en strippeklubb. Vi hadde fått noen lapper som gjorde det slik at vi slapp inn gratis. Da vi kom inn virket lokalet helt tomt, men gikk vi et stykke lengre inn kom vi til et rom fylt med mannfolk og lettkledde damer.

Det var litt morsomt. Jeg har aldri vært på strippeklubb før, og vi fant fort ut at dersom vi gjorde noe feil der, så ville det bli en svært dyr feil. Derfor brukte vi penger utelukkende kun på øl. Det likte ikke hun i baren, så hun informerte meg etterhvert om at «service er ikke inkludert», så måtte ut med 5 dollar i «frivillig tips». Deretter stakk vi til en pub med litt bedre påkledde damer.

Siste dagen i New York brukte vi ikke på å gjøre noe konstruktivt. Etter å ha sjekket ut av hotellet dro vi til Rockefeller Center og satt oss på MSNBC Cafè. Der var det gratis internett og jeg hadde med meg datamaskin. Etter noen timer der dro vi videre til flyplassen for å ta flyen østover. Det ble ikke mye soving på veien over. På Island skilte jeg og Aleksander lag. Han dro til Norge, jeg dro til Reykjavik hvor jeg skal være noen dager...

Det er ikke mye mer å si om Times Square, men Aleksander ville ha med seg noe kulturelt, og det ville ikke jeg. Dermed skilte vi lag og jeg dro ned til Whitehall Street igjen, men denne gangen for å ta ferjen over til Staten Island. Det var jo en grei tur, men jeg var ikke på Staten Island i mer enn en halvtime før jeg dro tilbake. Deretter startet jeg å gå nordover, helt til jeg kom til hotellet som ligger i 28. gate. Det var med andre ord et godt stykke å gå.

Ut på kvelden møttes vi igjen og spise et bedre måltid på Times Square, og noen øl. Deretter bar det tilbake til hotellet for å sove.

Aleksander sa på veien opp at han syntes synd på hunder og unger som vokser opp på Manhattan med bare betong overalt. Halvveis inne i parken var ikke medlidenheten like stor, de har jo tross alt Central Park. På veien gjennom parken hadde vi et mål om å stå på skøyter (Aleksander sitt mål), samt å besøke Rose Center for Earth and Space. Det ble ikke noe skøytegåing etter å ha sett prisene og etter at jeg drepte all entusiasme ved å ikke ha entusiasme for det i det hele tatt.

Rose Center for Earth and Space fant vi etter en del leting. Vi gikk ut av parken etter å ha funnet et kart som viste hvor det lå. Men å finne det var enklere sagt enn gjort. Etter å ha gått opp 10-15 gater snudde vi og gikk nedover igjen 10-15 gater og fant senteret omtrent hvor vi hadde startet letingen. Problemet var bare at Rose Center for Earth and Space og American Museum of Natural History var det samme.

Etter å ha brukt en del tid inne på Rose Center for Earth and Space og American Museum of Natural History, så dro vi tilbake til parken for å gjennomføre neste, og siste etappe av parkgåingen. Det var en kald fornøyelse, men etter et par dager sengeliggende hadde jeg til en forandring skaffet meg både lue og skjerf, slik at jeg kanskje kunne overleve. Deretter gikk turen tilbake til hotellet med undergrunnen.

Femte dagen i New York var nok en dag kastet bort på sjukdom. Iallefall mesteparten av dagen. Dagen startet ved at vi dro til Times Square. Noe av det første som møtte oss var en rekrutteringsstasjon for den amerikanske hæren. Og selvsagt en masse reklameskilt. Etter å ha gått en god stund, så gikk jeg tilbake på hotellet og sjukmeldte meg selv for resten av dagen. Aleksander ble sendt på apotek for å finne noen medisiner som kanskje kunne hjelpe, og det fant han faktisk, så ble ganske frisk i løpet av kvelden.

Men selv om jeg har hatt et par sjukedager, så betyr ikke det at jeg ikke kan skrive om ting som jeg har tenkt på, og som ikke har kommet med i tidligere bloggposter.

For det er noen ting jeg har registrert på turen, men som jeg ikke har skrevet om tidligere. Det første er pengene, eller rettere sagt myntene. Det er et sant helvette. Hva skal vi gjøre med alle myntene våre? Uansett hva vi kjøper så får vi et lass med illeluktende mynter. Etterhvert har det blitt en del dollar. Og det er ganske tungt, så jeg gidder ikke gå rundt med dem i lomma, og dermed får jeg ikke brukt dem. En umulig situasjon og en ond sirkel.

En annen ting som irriterer en del, og som er med på å bygge opp lasset med mynter er prissystemet de praktiserer her. De fleste prisene er fine og runde, men det er før skatten. Og skatten er det ingen som informerer om. Og etter at skatten er lagt til, så er ikke summen rund og fin lengre. Jeg kan forstå hvorfor amerikanere ikke liker skatter. Hver gang de kjøper noe, så øker prisen i kassen. Heldigvis er det ikke slik i Norge.

Den siste tingen jeg vil nevne er sikkerhetskontrollene. USA er kjent for å ha sikkerhetskontroller overalt. Og det er egentlig ingen løgn. Det er kontroller for å komme seg inn på turistattraksjoner og det vil selvsagt bli en kontroll på flyplassen når jeg skal reise tilbake. Men ryktene sier også at sikkerhetsvaktene er oppblåste idioter som elsker den autoriteten de nyter. Det er ikke helt sant. Faktisk er de ganske hyggelige og hjelpsomme. Hun som slapp meg inn i USA ble ikke synlig irritert av at jeg ikke klarte å få registrert alle fingeravtrykkene mine på første eller endre forsøk. De som har undersøkt oss på Frihetsgudinnen og Empire State Building var også hyggelige mennesker som ikke vil oss noe vondt. Så nå er den myten lagt død. Iallefall for min del.

At to B-mennesker som meg og Aleksander sto i fare for å rekke første båten over til Frihetsgudinnen kan være hardt å tro, men vi fant etterhvert ut av at vi kunne rekke den. Om køen hadde gått litt fortere da. Vi kom dessverre to minutter for seint gjennom sikkerhetskontrollen, så vi måtte vente i 38 minutter til neste båt kom. Heldigvis fant jeg meg en benk som jeg kunne sitte på, slik at jeg ikke slet meg helt ut.

Etter 38 minutter kom vi oss av gårde. Turistene samlet seg på ene siden av båten slik at den krengen en del mot den siden. Men båten tålte såpass. Bilder ble tatt av Frihetsgudinnen og klaging på temperaturen pågikk. Omsider kom vi fram. Etter en liten rundtur rundt Frihetsgudinnen var turen kommet for å gå inn i den. Eller, rettere sagt; inn i steinen den står på. Vi hadde selvsagt ikke billett for å komme til topps (den må som oftest skaffes et år i forveien). Men vi gikk opp de om lag 150 trappetrinnene vi fikk lov til, nøt utsikten og gikk ned igjen. Nå var det tid for frokost. Deretter gikk turen videre til Ellis Island.

Dessverre kom vi ikke med den båten vi ville siden den var full, så måtte vente i 40 minutter. Etter å ha ankommet Ellis Island gikk vi litt rundt. Jeg var temmelig sliten, ettersom jeg fortsatt var sjuk. Og det ble ikke bedre av at vi ikke fikk komme oss med første båten tilbake til Manhattan, og måtte derfor vente i 40 minutter ekstra også her.

Da vi kom i land startet turen nordover igjen, men denne gangen på beina. Vi gikk opp til Wall Street, til World Trade Center og videre opp til The Trinity Church. Vi tok oss en pause i den kirka, noe som var fantastisk. Jeg var sliten og ja, fremdeles sjuk. Etter å ha sittet der en god stund gikk vi videre for å finne en undergrunn tilbake til hotellet, noe som tok litt i overkant lang tid, men vi fant heldigvis en til slutt.

Etter dette skjedde det ikke noe mer for min del denne dagen. Jeg fant ut av at jeg skulle slappe av mens Aleksander dro videre ut i New York for å se seg omkring.

Først gikk vi bare rundt og så. Den første severdigheten vi besøkte var New York Public Library. Egentlig burde vi testet ut dette biblioteket litt bedre. Kanskje lest litt i pensumet vårt? Det hadde vært litt kult. Men i dag gikk turen bare videre til Grand Central Terminal. Det var ikke så veldig spennende der, men vi fikk sett den plassen og. Etter litt lesing av kart fant vi ut av at Chrystler Building lå like i nærheten, så vi tok turen dit. I vår naive lille verden trodde vi at vi kunne ta heisen opp til toppen og se på utsikten, men nei. Ikke her. De obligatoriske bildene ble tatt før vi gikk videre til FN-bygningen.

På veien til FN-bygningen kom vi over Ford Fundation Builing som hadde en fin innendørs park. Men nok om den. FN-bygningen var målet og vi ville se oss omkring der. Etter en sikkerhetskontroll kom vi oss inn og kjøpte oss en guidet tur. Dessverre var det en time til neste gikk, så vi måtte traske rundt i butikker for å få tiden til å gå. Vi fikk se salene til både Generalforsamlingen og Sikkerhetsrådet og var veldig fornøyd med det. Salen til Sikkerhetsrådet er normalt sett ikke åpen, men i dag var den det.

Da kvelden nærmet seg bestemte vi oss for å betale 21 dollar for å komme oss opp i Empire State Building. Køen var heldigvis ikke altfor lang, og vi kom oss relativt fort opp, etter en sikkerhetskontroll. Og det var først da jeg forsto hvor høye skyskraperne er her i New York. Fra bakkenivå ser de ikke så altfor høye ut, men sett fra toppen virker de faktisk ganske høye. Heldigvis, ellers ville jeg blitt skuffet.

Om kvelden gikk turen litt sørover på Manhattan, men vi var trøtt i beina, jeg ikke helt frisk, så turen ble ikke så veldig lang...

Deretter var det en natt på toget til Gardermoen. Planen var å lese litt pensum, men slik gikk det ikke. Jeg kjøpte meg heller en ny bok på Kindlen min og leste heller i den. Og da jeg skulle sove, så gikk ikke det, så ble sittende våken hele natten. Og det var jo litt underholdende, for med oss på toget hadde vi en dame som snorket mens hun pustet, i våken tilstand. Og bare tenk på hvor ille det ble i sovende tilstand. Dessverre var hun i samme vogn som meg, så jeg ble sittende i kiosk-vognen, og det ble hun og, av og til. Hun brukte hele togturen på å gå fram og tilbake, mens hun ventet på neste mulighet til å ta seg en røykepause.

Uansett, seks minutter forsinket ankom vi Gardermoen og da var det bare sju timer til flyet gikk. Og jeg var veldig trøtt. Etter en del timer fikk vi sjekket inn bagasjen og gå gjennom sikkerhetskontrollen. Så var det en flytur til Island, som jeg sov bort. Deretter kom flyturen til New York, som jeg ikke sovna på. Trøtt og jævlig ankom jeg JFK-flyplassen.

På flyet hadde vi fått et skjema vi skulle fylle inn, men ettersom verken jeg eller Aleksander hadde penn, så ble det litt vanskelig å fylle inn, og flyplassen var heller ikke særlig godt utstyrt med penner, så vi måtte låne en av en politidame. Deretter gjensto siste kontrollen. Og det gikk faktisk bra. Begge slapp inn og vi kunne hente bagasjen vår, som faktisk hadde kommet fram. Deretter gikk turen inn til Manhattan.

Vi bor ganske sentralt på Manhattan, bare fem minutter Empire State Building, men vi var ikke akkurat så opplagt etter turen, så ble ikke noen lang spasertur første kvelden. Vi sovna ganske fort, og jeg hadde begynt å bli noe syk etter turen.

Klokka var 5 og jeg sto opp, dusjet meg, pakket resten og satt meg ut i stuen der jeg bor for å vente på sjåføren. Han forsov seg og bare flaks gjorde til at jeg kom meg av gårde. Vel av gårde på de humpete veiene ble vi møtt av veisperringer på grunn av veiarbeid, så etter å ha kjørt omkring i byen og brutt evig mange trafikkregler for å komme oss til flyplassen, så kom vi fram.

Flyplassen er som jeg har skrevet tidligere veldig liten. Faktisk så liten at bare passasjerene på noen få fly i slengen får lov å sjekke inn bagasjen sin. Derfor måtte jeg vente en god stund på en evig kald flyplass før jeg fikk bli kvitt den. Etter å ha sjekket inn bagasjen var det shoppingtid. Jeg hadde masse penger som måtte brukes opp. Litt suvenirer måtte kjøpes og litt vann. Deretter trasket jeg bare videre til flyet og gikk om bord.

Da jeg kom til Moskva trengte jeg overraskende nok ikke å hente bagasjen min (noe som uansett hadde vært umulig, se første post). Etter å ha ventet evig lenge i en sikkerhetskø på flyplassen kunne jeg endelig sette meg ned og vente evig mye lengre på at flyet mitt skulle gå til Oslo. Dermed satt jeg meg ned på gulvet ved en stikkontakt og plugget i datamaskinen min, hvor jeg ble sittende, mens folk snublet over meg, selv om de hadde svært god plass å gå på.

Flyet hjem til Oslo og videre til Trondheim var ikke noe spennende og derfor avslutter jeg her. Alt i alt en kanonbra reise er over!

Utenfor var det bitende kaldt. Det var minusgrader og vi lurte på om det ville starte å snø snart, noe vi etter et par timer fikk svar på. Da bilen som skulle hente oss kom begynte det å snø. Vi var ikke veldig forbredt noen av oss på denne kalde natten, men de som kom etter oss skulle nok få det kaldere. Det så ut som om noen hadde reist rett fra en varm strand i Tyrkia og opp til Mongolia. Ikke hadde de kledd på seg skikkelig og i bagasjen deres var det neppe plass til noe særlig med klær. Vi som hadde vært ute i skauen en natt var glade for at dette ikke var oss.

Vi humpet oss tilbake til Ulaan Baator med samme bil som dagen før og det var litt deilig å komme seg tilbake til UB. Endelig skulle jeg få dusje og vaske meg. Jeg hadde selvsagt glemt våtservietter og det fantes absolutt ingen vaskemuligheter der vi hadde vært. Og på do måtte man jo likevel. Og spise måtte man og. De andre jeg reiste med var heller ikke nevneverdig bedre utstyrt på dette området. Men jeg tror jeg begynner å utvikle en viss imunitet ovenfor bakterier i utlandet. Heldigvis.

Dette er iallefall siste dagen jeg hadde i UB og jeg måtte selvsagt bruke resten av pengene mine. Jeg hadde vekslet til meg en del penger for mye til en elendig kurs, så ville bruke dem siden jeg først hadde dem. Etter en del tid klarte jeg å bruke noe, men ikke alt, så håper virkelig at flyplassen har butikker når jeg skal dit i morgen...

Etter å ha kjørt resten av veien kom vi til nasjonalparken. Vi måtte betale noen kroner for å kunne kjøre inn, men det var en helt overkommelig pris. Deretter var det en del kjøring til i selve parken før vi ble sluppet av i et sted langt utenfor sivilisasjonen. Der skulle vi tilbringe de neste 24 timene. Det første jeg oppdaget var at det var mer enn "en liten hund" der, slik hun som solgte meg reisen hadde lovet meg. Faktisk var det dem stykk bare i den leiren jeg skulle være i.

Det andre jeg la merke til var hvor utrolig flott denne plassen var. Fjellene rundt var fine og naturen fantastisk. Etter å ha installert oss gikk vi ut og utforsket området før vi skulle på en to timer lang ridetur.

Rideturen fortjener minst et egen avsnitt. Jeg har aldri ridd mer enn 10 meter på hest før så dette ble en helt ny opplevelse. Hestene var ikke de største man kunne oppdrive (mongolske hester er små) og sikkerhetsutstyret var ikke på topp. Jeg hadde ikke hjelm en gang, men jeg skulle prøve dette ut likevel. Hesten jeg skulle ha var i starten lydig, men en hest som fort valgte å ta ledelsen. Den skulle på død og liv gå/løpe foran de andre hestene. Etterhvert gikk det opp for meg hvorfor. Da den hadde løpt et stykke i forveien kunne han ta seg en spisepause til de andre hadde tatt oss igjen før den løp videre, stoppet og spiste, ble tatt igjen, løp, stoppet osv... Morsomt.

Etter rideturen var jeg ganske sliten i alle ledd i hele kroppen og det var godt å sette seg nedpå litt og hvile før vi tok oss en fjelltur. Jeg tenkte at det skulle bli deilig å forlate leiren og alle hundene, men to av hundene valgte å følge etter oss/vise vei. Dessverre. Da vi kom ned igjen fra fjellet fikk vi mat og det kvelden nærmet seg. programmet for turen var også ferdig, bortsett fra selve sovingen.

Vi hadde hele kvelden for oss selv og kunne gjøre det vi ville, så midt ute i ødemarken satt vi oss ned og lærte hverandre ulike drikkeleker fra de ulike landene mens vi praktiserte. Etter en stund (sånn i 9-tiden på kvelden) kom en gutt inn i geren vår og tente opp ovnen vår. Det ble veldig kjapt veldig varmt og vi måtte lufte. Deretter ble det veldig kaldt og gutten kom aldri tilbake. Det var uansett sovetid og vi krøp inn i våre soveposer med tepper over oss. Det var fryktelig kaldt og vi kunne ikke fatte hvorfor gutten måtte bruke all veden vår mens det faktisk var varmt ute enda. En kaldt natt ville det uansett bli...

Men jeg kom meg etterhvert ut i gatene i dag også. Mat ble inntatt og nye inntrykk fordøyd. I dag gikk jeg litt mer aktivt til verks og besøkte områder i byen som ikke er så veldig fine. Områder hvor fattigdommen i større grad slår deg i ansiktet. Falleferdige bygninger og barn i dårlige klær. Derfor ble jeg litt sjokkert da jeg var ferdig med denne turen at ingen hadde tigget. Ingen hadde spurt om penger. Men akkurat det er egentlig ganske greit.

Da jeg dro tilbake til guesthouset gikk jeg innom plassen foran parlamentsbygningen. Der holdt de på med en eller annen form for dans og de hadde en eller annen aksjon for eller mot noe. Jeg kan ikke språket og mest sannsynlig kunne ikke de engelsk heller. Det er faktisk et stort problem i dette landet og. Men dansen de danset samsvarte ikke på noen måte til musikken som ble spilt. Etterpå besøkte jeg ambassadestrøket. Det er ikke overdrevent mange ambassader i denne byen og ambassadene var i grove trekk helt like. Og det var ikke antydning til vakthold rundt noen av ambassadene.

Men dette er uansett siste hele dag her i Ulaan Baator. I morgen skal jeg besøke en nasjonalpark og overnatte der. Hun som solgte meg reisen lovte meg at det bare er en hund der, og den var liten, så da skal jeg nok overleve.