Kjetil Klakegg Bergheim www.minblogg.net

17nov/091

Israel 2009, dag 11 – Hjemreisen

10 dager i Israel og det er kun hjemreisen som gjensto. En kjapp tur innom flyplassen for å sjekke inn bagasjen, gå gjennom sikkerhetskontrollen og vente litt på gaten før man stille og rolig spaserer inn på flyet. Sånn ville det vært i Norge. I Spania er det kanskje noen selgere å avslå og på Sri Lanka i sommer var det bare noen skjema som skulle fylles ut. I Israel skulle jeg undersøkes litt grundigere. Derfor måtte jeg møte en god del timer for flyet gikk. Og da snakker vi om lag 5 timer. Og vi fikk god brukt for tiden, selv om vi aldri måtte stå bak noen andre i kø, bortsett fra mitt eget reisefølge da. Første timen ble uansett brukt på å vente på at køen skulle åpne.

Vi var nemlig først. Først i køen for å sjekke inn bagasjen. Men først, et kryssavhør av to tilfeldig valgte i reisefølget. Heldigvis ikke meg. Når dette ble godkjent fikk vi scannet bagasjen vi skulle sjekke inn. Av de 10 som var i mitt reisefølge på flyplassen ble 9 av oss undersøkt grundigere enn bare scanningen. Vi måtte åpne baggene, fortelle hva vi hadde oppi, om vi hadde fått noe fra noen palestinere, undersøke noen fat vi hadde med oss (at det ikke var sprengstoff eller noe i den dur), osv... Dette tok enda lengre tid og etter om lag 2 timer var vi ferdig med det. Da hadde noen blitt sendt gjennom scanningen mer enn en gang og en israelsk vakt hadde kjeftet litt på oss fordi vi sto og ventet på at alle skulle komme gjennom. Vi kunne ikke stå og se på kontrollen. Sikkert av sikkerhetsgrunner. Som vanlig.

Etter mye om og men hadde vi kommet oss til sikkerhetskontrollen som heldigvis tok mye kortere tid. Knapt et spørsmål ble stilt og jeg var klar for flyturen hjem... Egentlig var det veldig deilig.

Kategoriset under: Israel 2009, Reise 1 kommentar
9nov/090

Israel 2009, dag 10 – Siste dag…

Siste dag i Israel var selvsagt en opplevelse på lik linje med alle de andre dagene i Israel. Dagen startet tidlig og dagen startet med å besøke Klippemoskeen. Det var iallefall planen, men den gikk rett i dass, for som vanlig var moskeen stengt. Siste dag i Israel og jeg fikk ikke sett Klippemoskeen. Jeg ble litt irritert, så jeg valgte å ta et flott bilde av sperringene som israelske vakter hadde satt opp. Jeg tror de observerte det, for litt lengre oppe i gaten sto en vakt som tok bilde av noe (meg?) da jeg gikk forbi han. Men pytt, pytt, kunne sikkert vært verre. Da jeg kom tilbake til hotellet brukte jeg litt tid på å ta bilder av ortodokse jøder, noe som selvsagt var underholdende. De hadde nok en gang en ny helligdag av et eller annet slag, så de bærte på noen blomster som de tok med til klagemuren. Ble uansett mange noen bilder, og svært mange dårlige...

Denne dagen gjorde vi også et nytt forsøk på å dra til Holocaust-museet, og i dag var det åpent. Det var gratis å gå inn, noe som ikke var så rart; man pleier jo ikke å betale for å bli hjernevasket. Ryktene der nede skulle ha det til at alle skolebarn i Israel måtte besøke det museet en gang hvert eneste semester mens de gikk på skolen. Dyrke sin egen forhistorie og dermed legitimere overgrep mot palestinere. Smart. Uansett, det var en stor skuffelse. Jeg har lært en noe anerledes helhet i andre verdenskrig enn det israelerne lærer. Jeg lærte ikke versjonen som sier "jødene reddet verden". Men noe annet var vel egentlig ikke å vente når jeg tenker på det i ettertid. Da vi kom ut av museet så vi en flott skog, noe som gjorde alt mye verre, for palestinerne i området hadde lite vann, mens museet hadde nok til å anlegge en stor skog, nesten uten mål og mening.

Etter dette dro vi til en av nabobyene til Jerusalem, der besøkte vi blant annet en som var i styret til Birzeit-universitetet og spiste en bedre middag. Etter dette besøkte vi Yasir Arafat sin grav, som selvsagt også var spennende. Der sto det hele tiden to vakter og voktet graven. Da vi etterhvert kom oss tilbake til Jerusalem fikk jeg gjort unna suvinir-shoppingen, noe jeg hadde utsatt til vel lenge. Etter en del pruting og snakking med folkene i butikkene, var jeg sånn circa fornøyd. Burde kjøpt mer. Det mest fascinerende jeg kjøpte var en sjokoladejulenisse. Etter dette ble jeg sittende og prate med andre i reisefølget, for vi skulle ikke sove før vi reise. Flyturen hjem begynte midt på natta og vi hadde mye spennende forran oss på flyplassen. Dag 11 kommer med andre ord snart! Turen var ikke over...

Kategoriset under: Israel 2009, Reise 0 kommentarer
24okt/090

Israel 2009, dag 9 – Ministermøte

I natt våknet jeg fordi en hund bjeffet noe forferdelig. Hvorvidt den var uten eller inne vet jeg ikke, men var den inne hadde jeg ikke hatt godt av å vite det. Derimot våknet jeg ikke av all støyen som visstnok skal ha kommet fra noe militære greier samme natten. Av og til synes jeg at jeg sover for godt om nettene, dette var jo faktisk noe jeg ikke ville gå glipp av. Uansett, jeg sto opp utpå morgenkvisen og fikk selvsagt ikke dusjet, men jeg fikk frokost og jeg fikk pussa tennene, så da var jo dagen forholdsvis bra i gang!

Først på programmet denne dagen sto omvisningen av flyktningleiren. Jeg hadde vært med på noe av runden dagen før siden vi hadde bodd i nettopp denne flyktningleiren sammen med de som i dag viste oss rundt, men det hadde jo ikke resten av reisefølget. Etter å ha fått en omvisning "fikk" vi en gave. Det vil si at vi selv måtte betale produksjonskostnadene på grunn av den dårlige økonomien, men dette gikk helt greit. Gaven er en ganske spesiell kalender/planlegger. Året begynner 15. mai, den dagen de første kom til denne flyktningleiren og de er nå kommet til år 61.

Etter dette ble det en tur i Betlehem og jeg fikk kjøpt et påfyll med sokker (som var utrolig gode å gå med) og ikke minst sett mer av denne byen. Det var ikke allverdens med tid, men fikk jo et inntrykk. Etter dette møtte vi en palestinsk minister og han fortalte oss, gjennom en tolk, hvordan situasjonen var, og da spesielt for palestinske fanger i israelske fengsler. Mye informasjon. Mye grusom informasjon. Etter dette dro vi videre til et krisesenter for kvinner. Der fikk jeg ikke sett så veldig mye, i og med at jeg ikke er ei kvinne. Men litt fikk jeg jo selvsagt se.

Ellers var dette kvelden for avkjedsmiddagen og hele reisefølge spiste en god middag. For min del kom det en dag 10, men for svenskene i reisefølget var dette siste dagen, for de måtte reise en dag før oss.

Kategoriset under: Israel 2009, Reise 0 kommentarer
15okt/090

Israel 2009, dag 8 – Overnatting i flyktningleir!

I dag våknet jeg i Jericho, fremdeles verdens eldste by. Av alle rare ting det er mulig å gå tom for her nede er kaldtvann i dusjen. Av alle rare ting man ikke går tom for selv om man er tom for kaldtvann er varmtvann i dusjen. Derfor var det helt umulig å få dusjet denne dagen. Heldigvis skulle vi bade i Dødehavet denne dagen, så det løste seg jo til slutt. Uansett, etter å ikke fått seg en dusj, så var det tid for frokost, som nok en gang, tro det eller ei, var arabisk frokost! Hipp hurra!

Før vi skulle forlate Jericho, så måtte vi selvsagt opplele litt historiske plasser. I farten klarer jeg ikke helt å komme på navnene på plassene vi skulle oppleve, men en del av gamle Jericho var en av plassene. Her så vi litt på ruiner, men fikk ikke så veldig mye ut av det, egentlig. For det første var det bare ruiner, for det andre var det ikke informasjon på informasjonsplatene som var overalt. De var helt tomme, ikke skrift på arabisk engang. Men, selv om ruinene ikke var det mest fascinerende, så fikk vi oss en fascinerende tur opp på et fjell etterpå. Der skulle vi også se noe, men vi fant det aldri. Det vi derimot fant var noen smale, dårlige veier. Hadde vi kjørt ut av veien ville vi nok falt noen sekunder før vi hadde truffet bakken. Deler av veien manglet asfalt og til slutt ga vi opp og gikk ut av bilen og lot sjåføren kjøre videre opp alene for å finne en snuplass, noe han heldigvis fant. På veien nedover så vi av alle merkelige ting en bitteliten kirke på andre siden av dalen som var bygd inn i fjellveggen. Fascinerende.

Etter dette tok vi oss en tur til Dødehavet. Dødehavet har som kjent fantastisk mye salt og det er ganske gøy å bade der. Det er en underlig opplevelse jeg unner alle! På israelsk side er det bygd opp et passe stort anlegg med resturant, dusjer og alt annet man trenger for en dag på stranden. Med andre ord fikk jeg endelig dusjet meg i en dusj som ikke var for varm. Det var utrolig deilig! Etter dette dro vi til Betlehem!

I Betlehem fikk vi blant annet tid til å besøke fødselskirken, altså plassen hvor Jesus ble født. For å komme ned til det stedet man tror Jesus er født, så må man stå i en evig lang kø med ganske mange hundre personer. Om man ikke har tid til dette, slik jeg ikke hadde, så går man bare inn utgangen fra fødselsstedet. Dersom man ikke lager noe nummer ut av det, så går det helt fint. Så uten å stå mange timer i kø, så fikk jeg kommet meg ned der hvor Jesus ble født og tatt noen bilder. Vakten gadd ikke stoppe meg en gang, selv om han helt åpenbart så at jeg snek litt i køen.

Etter en tur i fødselskirken skulle vi sove hos familier i en flyktningleir. Etter mye om og men fikk vi tildelt familier og jeg, og mine to brødre, skulle sove hos tidligere politiske fanger, noe som selvsagt var spennende. Og bare sånn at det er sagt, en flyktningleir i dette området består ikke av telt lengre, men av hus. Det vil ikke si at de hadde det så veldig bra likevel. Arbeidsledigheten var høy, muren til Israel sto helt inntil leiren og de hadde svært begrenset med vann. Svært mange er traumatiserte og alle har en grufull historie å fortelle. Vi snakket stort sett ikke om det grufulle, men om det som skapte håp. Men også litt om det forferdelige. Det om å sitte i fengsel. Frykten man opplevde hver natt for at israelske soldater skulle komme og arrestere deg uten grunn. Frykten for tortur. Smertene. Det var dette vi avsluttet kvelden med, så derfor stopper denne bloggposten her!

Kategoriset under: Israel 2009, Reise 0 kommentarer
13okt/090

Israel 2009, dag 7 – Snakkende minibank

Dag 7 er ferdig i Israel og dette har vært nok en spennende dag. Jeg vil først som sist bare fortelle alle lesere at alle bloggposter om denne turen nå er skrevet etter at jeg er kommet hjem. Det ble ekstremt mangel på tid i Israel, så jeg fikk ikke blogget, men det betyr at jeg nå tar for meg en og en dag videre, men problemet er at minnene er kommet litt lengre unna.

I dag våknet jeg i Nazarth. I natt våknet jeg på et hotell og det var ganske deilig. Det var vann i dusjen, sengen var god, men frokosten var som vanlig så som så. Standard arabisk frokost er ikke det beste som finnes. Tro meg. Etter frokost dro vi til Nazareth village, en autentisk landsby fra Jesu tid. Her fikk vi en omvisning og da fikk jeg for første gang i mitt liv høre bombing...

Først kom det om lag fem fly som flydde over oss. Deretter hørte vi noen smell som kom ganske langt unna. For oss som ikke vet hvor alle mulige treningsfelt ligger i Israel, så begynte vi å lure en smule. Det ble ikke bedre av at guiden vår så litt sjokkert ut idet øyeblikket det første smellet kom. Men, vi fikk vite etterhvert av guiden at det kun var en øvelse. Det var et treningsfelt der flyene fòr, så det var heldigvis ikke noe farlig.

Etter dette var det klart for bading i Gallileasjøen. For de med litt bibelkunnskaper vet at det var her Jesus gikk på vannet - eller isen som jeg er overbevist om. Det var en forfriskende tur, selv om vannet var en smule varmt. Jeg hadde håpet at vannet skulle være litt kaldere, men, men... Uansett, det som var hakket kjekkere var å gå i en t-skjorte med påskriften "Free Palestine", spesielt med tanke på at det var amerikanere på stranden som hadde helt andre sympatier i denne konflikten enn det jeg har. Men selv om amerikanerne og den israelske vakten sikkert ikke likte budskapet jeg bar på meg i dag, så likte kelneren i resturanten det hakket mye bedre. Faktisk fikk jeg god service på grunn av denne t-skjorten, og maten på resturanten, den var god!

Da badingen var ferdig dro vi videre til Jericho, verdens eldste by. Nok en natt skulle vi sove på hotell. Etter noe om og men på hotellet hadde hele reisefølget fått rom som fungerte, med både håndklær, laken og fungerende TV for de som trengte det. Før vi skulle spise middag fikk vi tid til en tur til sentrum og av alle ting det var mangel på ved hotellet var taxier. De første kjørte rett forbi oss for de var fulle. Den første tomme taxien kjørte også rett forbi oss, fordi han var mer opptatt av å se på de palestinske sikkerhetsstyrkene som trente enn å se etter kunder. Jeg var også opptatt av sikkerhetsstyrkene, men også av å få en taxi. Etter å ha gått et stykke mot sentrum fikk vi oss en taxi og fikk omsider kommet oss til sentrum.

I sentrum fikk vi gått og sett litt, kjøpt vann, litt snop og snakket med en minibank. Ja, du leste rett; snakket med en minibank, og jeg forstår at dette trenger en forklaring. Vi stoppet opp for å snakke med noen politifolk, men de kunne ikke så godt engelsk. Derfor brukte de walkie-talkiene sine til å kalle opp en som snakket engelsk. Da vi hadde stått og pratet litt, så gikk vi til minibanken ved siden av politistasjonen. Den ville ikke gi oss den valutaen vi ønsket og derfor gikk vi tilbake til politimannen som nettopp hadde lovet oss å hjelpe oss med hva som helst. Etter å ha vist han hva som var problemet ropte han til minibanken - og fikk svar! Og etter en liten samtale med minibanken var problemene løst; vi kunne ut feil valuta og veksle til riktig litt borte i gata. Dette var mildt sagt morsomt å se på!

Da turen i sentrum var over stakk vi tilbake til hotellet. På hotellet fikk vi servert en god middag fra et reint kjøkken. Alle mine erfaringer fra Midtøsten tilsier at nesten alle kjøkken er skitne, men i Israel var de fleste reine, også de palestinske! Det var veldig bra for magen min. Etter at vi hadde snakket lenge med familien som eide hotellet gikk jeg og la meg, for å lade opp til dagen etter!

Kategoriset under: Israel 2009, Reise 0 kommentarer
10okt/090

Israel 2009, dag 5 og 6 – Fader Yousef

Nok en gang må jeg bare si at dagene her nede går veldig fort og programmet er veldig tett, men spennende. Så også i dag kommer det to dager i en bloggpost! Dette mener jeg er et knall tilbud! Denne turen blir egentlig bare bedre og bedre og jeg håper virkelig at bloggpostene gjenspeiler det. Og jeg har skjønt at det er mye igjen å oppleve. Så mye at jeg bare må bli flinkere til å blogge hver dag videre slik at jeg får ut at jeg har opplevd. Jeg vil aldri kunne klare å fortelle alle mine opplevelser på en bedre måte enn gjennom denne bloggen. Og det er ikke bare programmet vårt som er spennende, selve landet er jo også spennende sånn nyhetsmessig. Gaza blir jo bombet en gang i blant, norske turister blir lagt inn på sjukehuset med matforgiftning og det er opptøyer og demonstrasjoner. Kan det bli bedre?

I går besøkte vi først Bir Zeit-Universitetet. Dette er et stort universitet hvor vi møtte noen i ledelsen og ble fortalt universitets historie. Etter dette fikk vi møte noen studenter som ble sponset av personer i utlandet. Hadde ikke folk i utlandet sponset disse personene hadde de aldri kunnet dra på universitetet og dermed ikke fått mer utdannelse enn det obligatoriske. Denne dagen var uansett veldig spesiell fordi det var streik på universitetet. Ikke fordi de var missfornøyd med bøkene eller forelesningene, men på grunn av det som hadde hendt ved Klippe-moskeen i Jerusalem. Det skal nevnes at Bir Zeit er det mest radikale universitetet i Palestina, noe som selvsagt ikke er godt likt hos israelerne!

Etter Bir Zeit dro vi til Nablus og besøkte Fader Yousef. Fader Yousef er en prest og vi besøkte kirken hans. I kjelleren på denne kirken finner du en brønn med hellig vann. Og av den samme brønnen har Jesus drukket vann fra. I fare for at maget ikke skulle tåle dette vannet drakk jeg svært lite, og jeg kan informere om at vannet smakte helt OK, men ikke noe mer enn det. Etter å ha sett kirken, som faktisk var veldig fin, dro vi hjem til han og spiste en flott middag. Når middagen var over ble vi sittende å prate litt og se på kirken som sto i hagen hans, som også var veldig fin. Etter en stund skulle vi få kvelds, men ingen var sultne, så det ble ikke så mye.

Natt til i dag skulle vi også sove hos Fader Yousef og hos en annen familie. Jeg sov hos denne "annen familie", og det var jo en opplevelse. De hadde ikke plass i sitt hjem, så vi fikk lov til å sove i en nedlagt kirke. I denne kirken lå det seks madrasser på gulvet som vi skulle sove på. Vasken var utenfor under åpen himmel og toalettet så ut som en dass. Men det var en opplevelse å pusse tennene sine under åpen himmel midt i Nablus. Og det var ikke noe ille å sove i kirken selv om viduene var tatt ut, korset sto litt på halv stang og dørene var ødelagte etter at israelske soldater hadde gjort sitt med dem.

I dag når jeg sto opp fikk jeg selvsagt ikke dusjet i denne kirken, men det finnes folk her nede som har det verre enn meg. Noen plasser her nede stenger Israel vannet for palestinerne i 6 - seks - dager, hver eneste uke, hele året, år etter år. Andre plasser får hver familie 10 liter per person per uke. Israelerne i de samme områdene får 100 liter. I går besøkte jeg også en flykningleir hvor det bodde 25.000 mennesker på en kvadratkilometer. Planen var at de skulle bo der i en måned eller to og at de skulle være maks 5-6000 mennesker. Nå har de levd der siden 1948.

Uansett, jeg sto opp og fikk den beste frokosten jeg har fått servert så langt her nede. Den var rett og slett nydelig. Etter dette besøkte vi et nytt universitet, men vi var bare på uteområdet der. Men vi snakket med et par studenter der og. Etter universitetet besøkte vi en institusjon som tok vare på folk som trengte hjelp. Dette var en plass hvor gamle og unge mennsker med ekstra behov ble tatt hånd om. I norsk standard var dette en grusom plass, i palestinsk standard var dette omtrent paradis.

På veien mot Nazarth besøkte vi en kibbutz. En kibbutz er et samfunn som lever opp til sosialismen i praksis sånn circa. Her jobbet de etter evne og fikk etter behov. Lønnen var ikke basert arbeid, men antall familiemedlemmer. For mange er dette helt sikkert et paradis, men for de som lurte, så er ikke dette helt noen plass for meg, men det virket veldig idyllisk. I kveld sitter jeg i Nazareth og koser meg. Jeg har vært nede i gamlebyen og sett litt. En i reisefølget vårt har fortalt en fantastisk historie om når vedkommende bestilte seg en hule for natten i Jordan i fjor. Lenge siden jeg har ledd så godt!

Kategoriset under: Israel 2009, Reise 0 kommentarer
8okt/090

Israel 2009, dag 3 og 4 – Jom kippúr

Dag 3 og dag 4 her i Israel er nå overstått. Som dere kanskje skjønner går det veldig i ett her nede og jeg henger allerede etter litt med bloggingen. Selvsagt kunne jeg jukset og skrevet to ulike blogginnlegg i dag, men jeg lar være. Derfor slår jeg sammen to av dagene og lager en bloggpost. I natt er også siste natten her i Jerusalem før vi skal ut og reise mer omkring i landet.

Som jeg skrev i forrige bloggpost er det Jom kippúr her nå. Jom kippúr er den viktigste helligdagen for jøder og skal selvsagt feires. Dette har resultert i en del endringer i planene våre. Dette skyldes det at Israel stenger deler av Jerusalem mens denne feiringen pågår. Dette er første gangen de går så langt i stengningen, men det er fordi settlerne her i Israel er blitt så aggressive. Det er nemlig ikke lov å spise, bruke elektrisitet eller jobbe i ett døgn. Men, det er lov å kaste steiner på bilene som kjører. Jeg har i hele dag gått rundt og håpet at jeg skulle se en steinkastende jøde, men har dessverre ikke fått se det. Noen vil kanskje si det at det å kaste en stein faller under arbeid, men de selv mener det at dette er guds vilje. De er noen hellige krigere som skal tvinge alle andre til å be og lese i toraen.

Men la oss begynne med gårsdagen. Først dro vi til Holocaustmuseet med taxi. Dit kom vi aldri, for veien var stengt. Museet var visstnok ikke stengt, men vi kom oss likevel ikke dit. Derfor måtte vi bare kjøre tilbake til hotellet. Mens vi kjørte tilbake til hotellet hørte vi at det var litt bråk på Tempelhøyden. En jødisk familie hadde gått inn i moskeområdet. Dette provoserte de som var der, så de hadde begynt å kaste stein mot familien. Dette hadde resultert i at politiet hadde brukt sjokkgranater og en del personer ble skadet. Norske medier meldte om 2 skadde politimenn og 2 skadde palestinere, mens mediene her nede meldte om opptil 14 skadede palestinere, minst to alvorlig. Dette resulterte selvsagt i at vi ikke dro til klagemuren og klippemoskeen akkurat da.

Deretter gikk vi på en tur rundt omkring i byen for å se hellige plasser for kristne. Vi gikk litt av ruten Jesus vissnok gikk med korset og vi så gravplassen hans (selv om jeg mener bestemt at han føk opp til himmelen uten å bli gravlagt etter at han sto opp igjen fra de døde). I tillegg til dette en del andre hellige plasser og kirker og jeg skal si som sant er at det er vanskelig å komme på alt sammen i ettertid, men jeg har bilder og opplevelsene. Vi endte til slutt opp ved klagemuren. Fra klagemuren sitt område går det en egen vei opp til Klippemoskeen for jøder og utlendinger. Men da var moskèen stengt og ingen fikk komme inn, heller ikke vi, så vi ble stående en stund å se på jøder som klaget.

Og i den forbindelse skal jeg fortelle noe om noen morsomme jøder som er her nede. De går med svart dress med hatt og har et veldig morsomt hår. Ved ørene lar de håret gro slik at de har litt langt hår som går nedover skinnene på de. De ser veldig morsomme ut. Og det kryr av dem som maur i en maurtue. De har ulike hatter på seg, noe som deler dem inn i ulike grupper, men det som kjennetegner dem alle sammen er at de verken jobber eller går i militæret. De får penger av staten og rike jøder i utlandet for å studere den hellige boka si. Veldig morsomt og veldig tragisk, men opp til dem hva de bruker livet sitt til.

På kvelden møtte vi en representant fra en israelsk organisasjon som jobber mot husødeleggelse og -overtakelse av palestinske hus. Hun fortalte oss om noen palestinere som hadde blitt kastet ut av huset sitt fordi israelere skulle flytte inn. Derfor bor de nå på andre siden av veien i et telt, mens i huset deres bor det ingen og derfor må to vakter passe på at familien ikke flytter tilbake. Dette teltet besøkte vi i dag, og det var egentlig helt grusomt. Der satt den stakkars familien og så på at israelerne okkuperte deres hus som alltid har vært deres eiendom.

I dag er det selve Jom kippúr og mye er stengt, men ikke alt. Dette ble mer som en fridag og derfor har jeg vært på Oljeberget og sett hagen der Jesus ba til Gud. Øverst på Oljeberget hadde vi en fantastisk utsikt over Jerusalem. Derfra så vi også Golden Gate. Rundt gamlebyen i Jerusalem er det åtte porter, men en av portene er murt igjen i påvente av Messias sin tilbakekomst. Dette er Golden Gate. Det vil med andre ord si at dersom du går opp til Golden Gate og den åpner seg, så er du Messias. På oljeberget så vi også at det ikke bare er jøder som kan bygge murer, men også de kristne kan bygge murer. Her gikk vi langs en mur som var halvannen meter høy, men på toppen var det murt inn glasskår slik at du ikke kunne gå på muren også var det et høyt gjerde som du eventuelt måtte ha klatrer over dersom du klarte å stå på glasskårene. Til slutt på denne Oljeberget-turen vil jeg også nevne at jeg var innom en kirke der det kom ut 5 prester og holdt sang og snakket til oss om lag 15 personene var i kirken - i all hovedsak for å ta bilder.

Da vi var kommet ned fra Oljeberget satt vi oss på en lokal pizza-resturant som visstnok hadde Jerusalems beste pizza. Der traff vi en norsk-talende palestiner. Mens vi satt der kom det store grupper med svært kristne mennesker forbi oss i ny og ne. De bærte på et kors mens de hadde bibelen i hånden og ba en bønn. Dette tok jeg selvsagt film av.

Kategoriset under: Israel 2009, Reise 0 kommentarer
7okt/090

Israel 2009, dag 2 – The wall of shame

Dag to her i Israel er overstått og i dag har jeg hatt mye å fordøye. Dagen startet med en frokost jeg har mine helt klare meninger om, og jeg kan si det så enkelt som om at jeg ikke spiser mer enn det som er høyst nødvendig for å sikre overlevelse og en mage som ikke bråker.

Det første som skjedde etter frokosten var et besøk til Dar el Tifl her i Jerusalem. Dar el Tifl er et barnehjem, en skole, et museum. Det hele her med Deir Yassin-massakren mellom 9. og 11. april 1948 rett før opprettelsen av staten Israel, hvor mellom 107 og 120 palestinere ble drept. Men mange barn i denne landsbyen overlevde og de flyktet og fikk til slutt søke tilflukt i huset "Husseini House". Dette huset ble etterhvert hetende Dar el Tifl og ble etterhvert utvidet til å være et velutviklet barnehjem som etterhvert kunne tilby skolegang for de som bodde der. Nå driver de en jenteskole som vi var og besøkte.

Først fikk vi en del informasjon om stedet samtidig som vi fikk servert både kake og kaffe. I tillegg til dette fikk vi et hefte med mange tegninger tegnet av palestinske barn og her var det mange sterke bilder som både symboliserte håp, hat og sorg. Disse bildene sa veldig mye. Skal se om jeg kanskje publiserer noen av dem seinere om jeg får lov. Etter infoen ble vi guidet rundt på skolen. Først fikk vi en oppvisning i dans før vi besøkte barnehagen og en tiendeklasse. I barnehagen hadde de ballonglek og slemme som vi var lærte vi dem hvordan man sprengte ballongene. Men det likte de veldig godt. De 5 minuttene vi var det lekte vi også litt med ballongene og tok litt bilder. I klasserommet gikk vi inn og snakket litt med de som var der. Vi var også inne i et klasserom med barneskoleelever som lærte seg engelsk.

Etter en lunsj der, så bar det videre til en ny lunsj. Vi fikk også se hvordan muren slynger seg gjennom landskapet og sikrer at trær og vann blir på israelsk side. Alt av ressurser blir overtatt av Israel.

Etter dette skulle vi tilbake til hotellet og se litt på markedet. Og da kom vi inn i den minst systematiske trafikkorken jeg noen sinne har sett. Først la vi oss i venstre kjørefelt, før vi ble guidet av politiet til å kjøre feil vei gjennom rundtkjøringen, samtidig som de andre bildene kjørte riktig vei gjennom den. Etter noe om og men kom vi oss ut på en øde vei, som viste seg å være en snarvei forbi all køen, men det hele så ganske komisk ut da vi holdt på.

Og mens jeg likevel er innenfor trafikken, så skal det sies at Israel har noe til et Aparthed-system her nede. Det er ikke bare skammens mur som skiller innbyggerne, men også bilskiltene. De opererer med en rekke farger og kombinasjoner, men det viktigste er fargen på skiltene. De er enten hvite, gule eller grønne. De hvite kan ha svart eller grønn skrift. De gule skiltene og de hvite med svart skrift tilhører israelere, mens de grønne skiltene og de hvite med grønn skrift tilhører palestinere. De med hvite skilt med svart skrift og de med gule skilt kan kjøre på de svært flotte motorveiene og hvor som helst ellers i landet, mens de med de grønne skiltene og de hvite med grønn skrift ikke får lov å kjøre på motorveiene og overalt hvor de vil, men må nøye seg med dårlige, svingete veier ved siden av motorveiene.

Etter en liten tur på markedet var det tid for middag og møte med Parants Circle. Dette er en organisasjon som består av personer som har mistet noen i konflikten. Dette kan være søsken, foreldre eller barn, men som likevel har funnet ut at de vil sette seg inn i motpartens situasjon. De reiser sammen på skoler og holder foredrag. Det er meningen at det alltid skal være en palestiner og en israeler med på foredragene, men det hender at palestineren uteblir fordi vedkommende ikke kommer seg gjennom Check-Pointene tidsnok.

I morgen har vi mange planer, som kanskje går rett i dass. Jødene her nede skal ha en eller annen form for feiring og da stenger visstnok alt. Og da mener jeg alt. Til og med veiene stenger. Dette skjer ikke før på ettermiddagen/kvelden, og varer til og med mandag, så mandagens planer kan også gå i dass. Men heldigvis har vi med oss en dyktig reiseleder med planer om mye spennende vi kan gjøre. Men hvordan dette går får dere vite i morgen...

Kategoriset under: Israel 2009, Reise 0 kommentarer
6okt/090

Israel 2009, dag 1 – Israel ser meg!

Min første dag i Israel er over og som ventet har jeg opplevd en hel del. Etter en lang flytur fra Oslo til Tel Aviv, via Wien kunne jeg puste lettet ut da jeg endelig gikk av flyet. Jeg var framme i Israel og jeg har 10 dager foran meg med opplevelser. Det tok 30 sekunder før virkeligheten innhentet meg. Av om lag 300 personer på flyet var jeg den eneste som ble stoppet av israelske sikkerhetsvakter. Og jeg var ikke noe tilfeldig mål. Det merket jeg fort siden det første spørsmålet var "vet du hvorfor du ble plukket ut?" Selvsagt visste jeg det. Det er jo bare å søke etter meg i Google og vips dukker det opp en masse poster som er kritiske til Israel sin politikk. Etter å ha fått ulike spørsmål om både det ene og det andre, så fikk jeg gå etter at sikkerhetsvaktene hadde snakket både med pappa og en annen i reisefølget. Mer trøbbel fikk jeg ikke, men jeg skal innrømme at jeg nesten hadde blitt skuffet om jeg ikke hadde blitt stoppet.

Etter å ha ventet en liten stund på flyplassen kom sjåføren som skulle kjøre oss til Jerusalem. Det gikk egentlig svært smertefritt på flyplassen ellers. Da sjåføren vår kom skjønte vi at dette kunne bli en smule trangt. Det var ikke noe stor plass til bagasje og minibussen ble fullt opp med folk. Men etter litt stabling gikk det bra, og turen gikk videre til Jerusalem. Her bor jeg på New Imperial Hotel, som i bunn og grunn er et fint hotell. Riktignok har jeg ikke prøvd ut fasilitetene enda, men det virker jo veldig bra.

I kveld har vi vært ute og spist hos en kristen familie. Først fikk vi servert enorme mengder med salater før vi fikk servert enorme menger ris og kyllingkjøtt (flashback til Sri Lanka). Maten var god og jeg var fornøyd. Nå må jeg riktignok understreke nok en gang at jeg ikke har prøvd ut toalettet enda, så jeg vet ikke hvordan magen reagerte på maten. Men dette vet jeg helt sikkert i morgen tidlig. Jeg håper det går bra, kjip mage er ikke noe gøy. Så da venter senga som jeg håper er god!

Kategoriset under: Israel 2009, Reise 0 kommentarer