Kjetil Klakegg Bergheim www.minblogg.net

30sept/100

15. september: Kina, dag 8

Siste dag i Kina er kommet. Jeg hadde mange planer for dagen, så dette ble en travel dag. For det første skulle jeg besøke så mange attraksjoner som mulig, for det andre måtte jeg gjøre ferdig shoppingen, samt pakke til Mongolia.

Dagen begynte med en liten forsovelse. Ting ble fort litt spolert. Det første jeg skulle var å besøke Mao Mausoleum. Det fikk jeg ikke gjort i går, men i dag skulle jeg det. Jeg fant etterhvert en taxi som var ledig og ble kjørt bort. Jeg stilte meg i køen en halvtime før stengetid, men etterhvert fant jeg ut av at de i dag måtte se passet mitt før jeg kunne komme meg inn. Vet ikke om dette er standard prosedyre, men i dag skulle de ha det. I utgangspunktet ikke noe problem, men passet hadde jeg for første gang glemt igjen på hotellet. Dermed ble det ikke noe besøk på Mao Mausoleum for min del denne gangen.

Litt skuffet dro jeg til nærmeste undergrunnsstasjon og tok et tog til Beijing Zoo. Jeg kan ikke være i Beijing uten å ha sett en Panda i levende live. å jeg tok meg en tur dit. Beijing Zoo var en stor park, men ikke spesielt fin. Alt var ganske forfallent og uoversiktlig. Dyrene var ikke så veldig spennende, men jeg fant pandaene. Det så ikke ut som de hadde det så veldig gøy der de bare satt helt i ro uten å gjøre noe særlig ut av seg. Men, jeg hadde sett pandaer i levende live. Deretter fant jeg løver og tigre som så ut til å kjede seg enda mer enn pandaene, bare at de var veldig rastløse i de altfor små burene sine. Etter det gadd jeg ikke mer, så begynte å lete etter utgangen. Det tok sin tid, men jeg fant den til slutt.

Etter å ha besøkt Beijing Zoo gikk turen videre til et Lama-tempel. Det var heller ikke så altfor spennende og klokka begynte å bli mye. I følge ene boka jeg har med meg så er Lama-tempelet et must, men jeg kan forsikre dere alle om at det er det ikke.

Ting gikk ikke helt etter planen i dag. Og for de som lurer, så besøkte jeg ikke muren. Dette vet jeg i ettertid at jeg burde ha gjort. Men, jeg kommer sikkert tilbake til Kina, så jeg får sikkert sett den en eller annen gang. Etter at jeg hadde besøkt Lama-tempelet dro jeg tilbake til hotellet hvor jeg pakket kofferten og la meg litt tidlig siden taxien til flyplassen går klokka 6 i morgen.

Kategoriset under: Kina 2010, Reise 0 kommentarer
27sept/100

14. september: Kina dag 7

Dag 7 i Beijing startet seint. Jeg våknet flere timer etter planen og fikk dermed ikke besøkt liket til Mao slik planen var. Bygningen det befinner seg i stengte klokka 12 og da hadde jeg ikke spist frokost engang. Dagens frokost var kjøtt med chili, eller chili med kjøtt, alt ettersom hvordan du ser på det. Tror nesten det var mer chili enn kjøtt i retten. Men det smakte godt. Jeg ble advart om at det kunne bli sterkt, men jeg er nok litt herdet etter snart 2 uker her i østen.

Dagens to hovedoppgaver var å shoppe suvenirer og hente passet mitt på den mongolske ambassaden. Begge deler var lettere sagt enn gjort. For det første er shopping noe jeg virkelig ikke kan fordra, men jeg må jo ha med meg noe hjem og noen hjemme forventer at jeg kjøper med meg noe til dem. Oppdraget løste jeg fint (føler jeg) ved å dra til Jingshan Park og shoppe suvenirer der. Jeg hadde vært der før og visste at de solgte suvenirer. Det kostet 3 yuan å komme seg inn (første gang jeg betaler for å få tilgang til butikker), men jeg fant ett og annet jeg kunne ta med meg hjem. Dessuten fant jeg noe mer ved Den himmelske fredsplass seinere på dagen.

Etter denne lille shoppingturen måtte jeg dra til den mongolske ambassaden. Avreisen til Mongolia nærmer seg med stormskritt. Jeg kom til ambassaden ca. 30 minutter etter at de skulle ha åpnet. Men det hadde de ikke gjort enda. Køen av folk var lang og jeg fikk en litt dårlig følelse da stengningtidspunktet kom. Ingen hadde kommet og åpnet visumservicen. Jeg bestemte meg for å vente ytterligere en stund før jeg eventuelt gikk. Etter en god stund, altså nærmere to timer etter at de skulle ha åpnet og en time etter at de skulle stengt, kom det en person som kunne dele ut passene. Køen gikk kjapt unna og jeg hadde visum til Mongolia, og ikke minst passet mitt. Ikke alt man kan gjøre i Kina når man mangler passet sitt...

I morgen satser jeg på litt maraton-tilstander når jeg skal besøke en del attraksjoner som jeg ikke har fått besøkt, men som jeg har lyst til å besøke før avreise.

Kategoriset under: Kina 2010, Reise 0 kommentarer
26sept/100

13. september: Kina, dag 6

Nok en dag i Beijing og etter planen skulle dette være min siste. Men siden jeg ikke fikk skaffet meg visum til Mongolia i Beijing forrige gang jeg var her, så blir det en dag ekstra her og fly (istedenfor tog) til Mongolia på torsdag. I dag sto jeg tidlig opp, for jeg ville ikke miste ambassaden en gang til. Ikke ville jeg stole på taxi-sjåførene heller, så jeg leste meg opp på kartet og fant en undergrunnsstasjon som stanset i nærheten av ambassaden. Derfra gikk jeg en god stund før jeg fant ambassaden, men jeg fant den i tide.

Etter å ha fylt ut skjemaet måtte jeg stå i en lang kø. Folk foran meg var ikke bare blide på damen som satt i skranken og fortalte at det var umulig å få tilbake passet samme dag. Jeg trodde jeg var seint ute med å skaffe meg visum ettersom det bare er tre dager til jeg reiser, men mange i den køen skulle reise tidlig om morgenen dagen etter. Det gikk ikke, for innen den tid hadde de ikke fått passet sitt tilbake.

Jeg kunne egentlig ikke bry meg mindre om akkurat det. Å komme tilbake i morgen er ikke noe problem for meg. Men det tok ikke lang tid før jeg innså at jeg burde bry meg mer. Jeg hadde gjort ting i feil rekkefølge. Det var to ting jeg skulle denne morgenen og det var å skaffe meg visum og skaffe meg mer kinesisk valuta. Problemet var bare det at jeg trengte passet mitt for å veksle penger i banken. Og det hadde jeg jo ikke siden jeg hadde levert det til den mongolske ambassaden.

Jeg dro likevel til banken og spurte om det var mulig å veksle uten pass. Det gikk ikke, men damen i skranken sa jeg kunne spørre noen andre om de var villige til å veksle for meg. Det var bare en turist i banken da og han snakket fransk, tysk og litt engelsk. Jeg klarte å forklare han situasjonen min og spurte om han kunne hjelpe. Det kunne han. Han vekslet pengene for meg og de neste to dagene mine var reddet.

Så nå kunne jeg dra å shoppe. Jeg dro til Den himmelske fredsplass og inn i en sidegate der for å shoppe litt. Det var enklere sagt enn gjort. Utvalget var ikke stort og alle butikkene solgte det samme. Så jeg ga fort opp.

I kveld derimot klarte jeg omsider å finne ut av hvor jeg kunne se noen av bygningene fra OL de arrangerte her i Beijing for to år siden. Etter å ha tatt undergrunnen en god del stopp fordelt over tre ulike linjer kom jeg fram til en gigantisk plass med et stort stadion og The Water Cube, samt noen andre bygninger som ble brukt under OL. Etter dette var det egentlig bare å dra hjem å legge seg. I morgen skal jeg hente passet mitt, så håper jeg finner veien tilbake til ambassaden tidsnok.

Kategoriset under: Kina 2010, Reise 0 kommentarer
25sept/100

12. september: Kina, dag 5

Etter fem dager i Nord-Korea var det godt å komme til Kina igjen. Etter å ha funnet utgangen på togstasjonen (som var stappfull av folk) bestemte en del av oss i reisefølge å dra på McDonalds. Endelig skulle vi spise «skikkelig» mat igjen. Jeg tror aldri at en Big Mac har smakt bedre enn det gjorde i dag. Jeg ble sittende en god stund der før jeg dro til hotellet. Jeg var forberedt på at det ville ta evig lang tid å finne en taxi, men for en gangs skyld fant jeg en taxi-sjåfør som visste hvor hotellet mitt var på første forsøk.

Da jeg ankom hotellet fikk jeg utlevert rom med en gang, så jeg tok meg en 2-timers høneblund. Det er egentlig ikke så mye mer å skrive om dagen i dag siden jeg egentlig ikke har gjort noe spesielt. Jeg tok meg en spasertur rundt i området og så meg omkring, spiste middag på Pizza Hut og kveldsmaten på KFC. Faktisk er det ikke mer å skrive, for jeg gjorde ingenting! Jeg sov egentlig bare veldig mye og husker ikke hva jeg drømte, så kan ikke brette ut om det heller...

Kategoriset under: Kina 2010, Reise 0 kommentarer
20sept/100

6. september: Kina, dag 4

Dagen i dag kunne startet bedre på flere måter. For det første skulle jeg ønske at jeg sov lengre enn til klokka 05. For det andre skulle jeg ønske at taxi-sjåførne hadde visst hvor den mongolske ambassaden ligger.

I dag var den store visum-dagen og jeg skulle skaffe meg visum til Mongolia. Slik gikk det ikke. Jeg begynte å lete etter en taxi en time før ambassaden åpnet. Jeg har lært at det er vanskelig å finne taxi-sjåfører som vet om andre plasser i denne byen enn sitt eget hjem og den lokale butikken. Klokka var halv åtte da jeg startet og klokka halv 11 ga jeg opp. Ambassaden stengte uansett klokka 11, så da var det ikke noe poeng å lete lengre.

Resultatet blir at jeg må være tre dager ekstra her i Kina etter Nord-Korea og får dermed ikke oppleve den transsibirske jernbanen. Nå tar jeg fly istedenfor.

Etter dette skulle jeg til Beijing Internationale Hotel for å være med på et informasjonsmøte om turen min til Nord-Korea. Med mine erfaringer med taxi-sjåfører her i byen, så startet jeg å lete tre timer i forveien. Denne gangen gikk det helt fint og jeg traff blink med en gang. Så da var jeg på Beijing Internationale Hotel over to og en halv time før møtet.

Akkurat det gjorde meg ingenting. Nå fikk jeg se en ny del av byen. I denne delen av byen var det kun enorme bygninger og enorme shoppingsentre (nesten helt uten kunder). Etter å ha travet rundt på måfå i over over halvannen time gikk jeg til hotellet og så meg omkring. Beijing Internationale Hotel er enormt og sikkert svært luksuriøst. Prisene i butikkene vitnet iallefall om at du bør ha litt penger om du skal bo der. Ting som du lett får for 20-30 yuan i vanlige butikker kostet fort 150 yuan der.

Infomøtet gikk etter planen og da jeg var ferdig dro jeg til undergrunnen for å utforske andre deler av Beijing. Jeg tok undergrunnen til en tilfeldig plass og så meg litt omkring der før jeg fortsatt til neste tilfeldige plass. Etter å ha vært innom 4 ulike linjer og 20 stopp unna utgangspunktet bestemte jeg meg for å dra tilbake til hotellet. Problemet nå var bare det at stoppestedene ikke lengre stemte overens med kartet jeg hadde. Noen stasjoner manglet på kartet, for eksempel den jeg sto på. Etter en del om og men, så fant jeg tilbake til undergrunnsstasjonen ved hotellet mitt (ca. 1 km unna).

Men dessverre var ikke anstrengelsene over enda. Jeg var trøtt og etter en lang dag med altfor mye gåing ville jeg bare tilbake til hotellet. Dessverre bommet jeg med over 3 km. Da jeg kom opp fra undergrunnen hadde jeg gått i feil retning. Egentlig burde jeg tatt hintet temmelig kjapt siden jeg bor i en del av byen med stort sett små bygninger og den plassen jeg gikk mot kun hadde enorme bygninger. Å gå tilbake gadd jeg ikke, så da måtte jeg ha en taxi. Som vanlig var det lettere sagt enn gjort.

Det er kanskje ingen bombe, men jeg kom meg tilbake til hotellet til slutt og nå gleder jeg meg kun til jeg drar til Nord-Korea i morgen! Hvor kult er ikke det?!

Kategoriset under: Kina 2010, Reise 0 kommentarer
18sept/100

5. september: Kina, dag 3

Min tredje dag i Beijing er over og det er på tide å blogge litt igjen. Dagen i dag startet ikke fullt så tidlig som i går. Jeg sto opp litt før åtte og startet dagen med å ta meg en spasertur til The Bell Tower og The Drum Tower. The Bell Tower besøkte jeg faktisk, mens The Drum Tower gikk jeg egentlig bare forbi. Valg av hvilket tårn jeg skulle gå opp i var helt tilfeldig og jeg var fornøyd med valget.

Etter dette tok jeg turen nedover langs Beihal Lake, Zhounghai Lake og Nanhai Lake. Der kunne jeg ha lånt meg en båt om jeg ville, men det gadd jeg ikke. Tror det ville blitt hardt å gjøre det alene.

Dette var en lang spasertur, så etter dette dro jeg tilbake til hotellet for å finne ut av hva mer jeg ønsket å gjøre. Etter en del lesing i Lonely Planet bestemte jeg meg for å se The Oriental Plaza. Dette er et kjempestort shoppingsenter og har sikkert flere butikker enn det hele Sogn og Fjordane har tilsammen – i hver etasje. For å komme meg dit bestemte jeg meg for å prøve undergrunnen i Beijing. Det gikk strålende. Kanskje litt i overkant trangt, men det gikk kjapt og var veldig billig (2 yuan pr. tur). På The Oriental Plaza var det stort sett bare merkebutikker og prisene var høye. Jeg kunne til og med kjøpe vann fra Tyskland der. Etter å ha vandret der en stund dro jeg tilbake til hotellet, noe som var lettere sagt enn gjort. Jeg brukte en time på å finne undergrunnsstasjonen jeg kom fra. Men det gikk til slutt.

Hotellet jeg bor på har et merksnodig nøkkelsystem. Jeg har fått et nøkkelkort jeg bare legger inn til døren (lik t:kort i Trondheim) og vips; døren er åpen. Det er den enkle delen av prosessen. Den litt vanskeligere delen av prosessen er å lukke igjen døren. Her må man holde tunga rett i munnen. Det virker såre enkelt å lukke igjen en dør, men ikke denne. Lukker jeg den på feil måte så begynner den å pipe. Kluet her, og det fant jeg ut av i dag, er at jeg ikke må bruke håndtaket når jeg lukker den igjen, jeg må bare smelle den igjen. Om jeg gjør noe annet har jeg det gående med pipingen og det er skikkelig irriterende.

I går skrev jeg litt om min fascinasjon over lyskryssene. I dag skal jeg brette litt ut om offentlig urinering. Det er ikke alle her i Kina som mener at det er nødvendig å bruke et toalett når man skal urinere. Mange setter seg bare ned på huk og pisser på fortauet der de står. Må de drite også, så driter de der og. Og dopapir har de med seg og det blir også liggende igjen. Heldigvis rister de fleste kinesere på hodet når de går forbi, så det er ikke alle som tenker at fortauet er et toalett. I de fleste tilfellene er det små barn, men jeg har sett to voksne personer hittil som har gjort det på denne måten.

Men nå er det kveld og jeg har en plan om å legge meg snart. I morgen skal jeg på informasjonsmøte om turen min til Nord-Korea og om 48 timer fra nå skal jeg etter planen være der!

Kategoriset under: Kina 2010, Reise 0 kommentarer
17sept/100

4. september: Kina, dag 2

Dag to i Kina begynte unødvendig tidlig. Ettersom jeg sovna i 20-tiden i går, så var det vel ikke annet å forvente at jeg ville våkne en smule tidlig, men klokka 05.00 var unødvendig tidlig. Spesielt ettersom ingenting åpner før klokka er 08.00. Så etter å ha vimset rundt på rommet i over to timer gikk jeg for å spise frokost, men det kunne jeg ikke. Det var ikke inkludert, selv om det står klart og tydelig på kvitteringen min at det er inkludert. Det hjelper lite så lenge den er på norsk, så jeg droppet det.

Litt før klokka 08 gikk jeg mot Den forbudte by. Den ligger et par kvartaler unna her og det tar en god halvtime å spasere dit. Jeg kom rett før åpningstid og køen var allerede ganske lang. Jeg gikk inn på baksiden og slapp dermed unna det meste av kø. Siden jeg var tidlig ute gikk jeg tilbake til Jingshan Park og kjøpte meg en ny minnebrikke til kameraet mitt slik at jeg kunne ta bilder i det uendelige. Da jeg kom tilbake til Den forbudte by var køen nesten helt borte og jeg var inne på to minutter.

Det er egentlig ikke så mye å skrive om Den forbudte by. Den må oppleves. Dette er den største samlingen av gamle bygninger i Kina og var ganske fascinerende. Jeg gikk fram og tilbake i om lag to timer og da var jeg kommet meg inn i en gedigen blindvei. Jeg betalte litt ekstra for å se en del av Den forbudte byen, noe jeg egentlig ikke burde gjort. Ikke var det noe spesielt å se der og selgerne i butikkene var veldig aggressive. Og du måtte gjennom butikkene for å komme deg videre.

To timer i Den forbudte by var nok for meg. Jeg fikk se det viktigste og var glad og fornøyd med det. Deretter gikk jeg rundt Den forbudte by for å komme meg nærmere Beijing Underground City. Men den var stengt ifølge taxisjåføren jeg prøvde å snakke med, så det var ikke noe poeng. Da fant jeg ut av at det var på tide å innta dagens første måltid og gikk på restaurant. Jeg fant meg en passende rett med noe jeg ikke aner hva var for noe og bestilte. Den kostet 38 yuan og vannet 5 yuan. Da regningen kom kostet det 72 yuan. Skjulte gebyrer finnes åpenbart i bøtter og spann her i Kina, men det opplyses det bare om på kinesisk.

Det var nå på tide å utforske mer av Beijing, så jeg dro til Den himmelske fredsplass. Det var veldig varmt og store mengder vann måtte til enhver tid inntas. Etter å ha gått rundt plassen en gang gikk jeg og besøkte The Great Hall of the People. Deretter bar turen videre til de andre bygningene som ligger rundt Den himmelske fredsplass. Det er ikke så mye å si om disse bygningene sånn egentlig og derfor lar jeg være.

Da jeg var litt lei av å se altfor store bygninger skulle jeg praie en taxi. Det var lettere sagt enn gjort. Jeg fant ingen logisk plass å gjøre det på området, så jeg begynte å gå langs veien for å se om jeg fant en. Etter å ha gått i kanskje 45 minutter kom jeg til et gedigent område stappfullt av shoppingsentre og kontorer. Så jeg benyttet anledningen til å se meg rundt. Dette var åpenbart ikke et turistområde for det var ingen turister der (bortsett fra meg da). Etter en stund fikk jeg meg en taxi.

Denne taxituren, og spesielt taxisjåføren, var noe for seg selv. Vi peiste avgårde som om jeg var forfulgt av noen skumle karer som skulle drepe meg. Full fart gjennom et område med enormt med mennesker, tutende på alle syklister og sjåføren tok det veldig ille opp da to jenter gikk litt sakte over veien. Han lagde en stygg grimase og lagde lyder som en gris da han etter hele 3 sekunder klarte å presse seg forbi. Deretter bar det videre mot hotellet. Han snakket ikke engelsk, men det var kanskje like greit. Han satt meg av et godt stykke unna hotellet og taksameteret viste 15 yuan. Jeg betalte han den summen, men det var ikke nok. Han skulle ha 16 og han hadde allerede re-startet taksameteret. Jeg betalte han den ene yuanen (1 kroner) og så stygt på han. Da jeg fikk kvitteringen sa den 15 yuan. I de fleste taxier er det et oppslag om ekstrabetaling dersom bensinprisen er høy. Det gjorde det ikke i denne. Tulling! (I ettertid skal det nevnes at dette er ganske standard, men KUN i taxiene hvor det er opplyst)

Det er mange ting som fascinerer meg veldig her i Beijing. Spesielt er det lyskryssene. De er enorme. Det er gjerne 4-6 felt i hver retning og da er man avhengig av at alt går riktig for seg. I tillegg kommer et eget felt for syklister, samt gående personer som skal over veien. Ikke langt unna hotellet har jeg et slikt lyskryss. Det tar 30 sekunder bare å gå over veien og selv om du har grønn mann, så er det ganske mange biler som har grønt lys samtidig. Og de har ikke vikeplikt for fotgjengere. Så plutselig står du der, midt i veien og grønn mann blir til rød mann og du har biler på alle kanter av deg selv, mens du står helt fortapt med 20-30 andre personer, midt i veien. Skal du bli matros på en ferje burde man dratt til Beijing for å trene seg. Ingen tvil om det.

Men det er ikke selv lysreguleringen som er det mest fascinerende. Det er antallet mennesker som er sysselsatt i hvert lyskryss. På hvert hjørne står det 1 person som passer på syklistene. I tillegg til dette står det 2-4 politifolk tilfeldig rundt omkring. Dette blir ganske mange personer når man tenker på antallet slike kryss det finnes her i Beijing. De er jo lysregulert, men likevel trenger man minst 6 personer i hvert lyskryss.

Uansett, jeg var kommet tilbake til hotellet fullstendig utslitt. Jeg fant ut at en høneblund var på sin plass. Klokka var nesten 17 og jeg la meg nedpå. Da jeg våknet var klokka 02.00 og her sitter jeg nå temmelig opplagt og ikke aner hva jeg skal finne på å gjøre. Heldigvis fant jeg ut av at jeg har internett på hotellrommet mitt. Jeg måtte bare ha en kabel.

Kategoriset under: Kina 2010, Reise 0 kommentarer
16sept/100

3. september: Kina, dag 1

Reisen til østen startet 1. september ved at jeg tok fly fra Trondheim til Oslo og sjekket inn på et hotell nær Gardermoen. Ikke nevneverdig spennende, men like fullt ut en del av reisen min. Dagen etter dro jeg på Gardermoen for å starte den virkelige reisen; reisen til Kina. Og allerede her møtte jeg på små problemer. For det første kunne jeg ikke sjekke inn uten å registrere meg først. Jeg som sto fremst i køen da den åpnet havnet plutselig bakerst i en lang kø. Registreringen var heller ikke gjort uten videre, for de mente at jeg hadde byttet om på for- og etternavn da jeg hadde bestilt reisen og dette kunne skape problemer. Men det gikk denne gangen. Ikke neste.

Jeg kunne heller ikke sende bagasjen min direkte til Kina, så den måtte jeg hente på flyplassen i Moskva og sende videre derfra. Greit nok, men glem det. Jeg hadde ikke visum til Russland og for å hente bagasjen måtte jeg ut av den internasjonale sonen. Ergo måtte jeg ha visum. Uten å ha så mange valg så sendte jeg bagasjen videre og håpet på det beste.

Da jeg kom til Russland kunne jeg selvsagt ikke gå ut av internasjonal sone. Vedkommende som satt i skranken da jeg fortalte om problemet mitt ristet oppgitt på hodet og lurte på hvorfor i all verden de i Norge mente at jeg måtte sjekke inn på nytt i Russland, og ikke minst på hvordan jeg eventuelt skulle få tid til det prosjektet. Akkurat da følte jeg meg litt lost, men etter en del arbeid, så fikk jeg beskjed om at de skulle spore opp bagasjen og sende den til Kina. Med ikke altfor stor optimisme gikk jeg til gaten min.

Det skulle heldigvis vise seg å gå bra. Bagasjen var på båndet da jeg omsider hadde gått gjennom passkontrollen. Jeg satt bakerst i flyet, så jeg var også sistemann som kom til passkontrollen. Men det tok ikke så lang tid som fryktet. En hyggelig kineser slapp meg rett gjennom uten videre spørsmål og jeg var klar for å utforske Kina.

Det neste store problemet var å finne en taxi som visste hvor hotellet mitt var. Jeg hadde et navn og en adresse. På engelsk. Etter å ha spurt om lag 20 taxisjåfører ga jeg opp og gikk inn på flyplassen igjen for å finne noen som kunne hjelpe meg. Uten videre kom det en taxisjåfør bort til meg og lurte på hvor jeg skulle. Jeg viste henne adressen og vips, jeg hadde taxi. Eller pirat-taxi om du vil. Vi diskuterte pris på passe bra engelsk og kom fram til 150 yuan (ca. 150 norske kroner). Da vi etter ca. 45 minutter kom fram til hotellet var prisen plutselig 450 yuan. Det var 3 ganger så mye som avtalt og jeg nektet å betale. Vi diskuterte heftig prisen og det er liten tvil om at jeg ble lurt. Måtte til slutt ut med 300 yuan, men må man så må man (normal pris skal visstnok ligge på ca. 100 yuan). Taxi-sjåføren truet med å kjøre videre om jeg ikke betalte og jeg var ny i Kina. (En del av problemet er at adressen som står på kvitteringen min jeg fikk av hotels.com ikke eksisterer. Det heter noe annet, men likevel veldig likt.)

Så sto jeg der, midt i Beijing ved siden av hotellet. Hun hadde om ikke annet kjørt meg til rett hotell, noe ingen av de andre taxi-sjåførene klarte. Jeg sto og så på hotellet. Men det holder ikke. Jeg skulle jo også inn på hotellet. Det var enklere sagt enn gjort. Først gikk jeg inn feil og en kinesisk mann stoppet meg og sa at her kunne jeg ikke gå. Han pekte bortover veien og jeg gikk. Og gikk. Også gikk jeg tilbake og spurte hva han egentlig mente. Han kunne ikke engelsk, men dette var åpenbart en vanlig feil hotellgjestene gjorde, så han viste meg veien bort ved å stå i ro å peke mens jeg gikk bortover.

Hotellet ligger i hjertet av Beijing. To kvartal unna ligger Den forbudte by. Hotellet er fint, og billig, og har det et hotell trenger, bortsett fra trådløst internett, men det var ikke noen bombe akkurat.

Etter å ha installert meg på rommet bestemte jeg meg for å ta meg en tur ut. Jeg fikk et visittkort av hotellet som de garanterte at alle ville forstå. Så nå kunne jeg gå meg bort i Beijing og ta taxi tilbake om nødvendig. Etter å ha gått på måfå i en times tid uten å finne noe spesielt, så skaffet jeg meg en taxi og fortalte at jeg skulle til Den forbudte by. På engelsk selvsagt. Taxi-sjåføren hadde ikke peiling. Det hadde ikke den andre heller, men han spurte etter en kinesisk adresse. Akkurat det hadde jeg ikke.

Å være lost i en by på størrelse med Belgia er ikke lett fant jeg fort ut av. Det vidunderlige visittkortet sa ikke taxi-sjåførene noe heller, så jeg begynte å gå tilbake, men etter en halvtimes tid, så visste jeg iallefall ikke hvor jeg var. Så da måtte jeg igjen prøve lykken hos taxi-sjåførene. En etter en stoppet jeg de og viste fram visittkortet. Ingen kunne engelsk og mange hadde problemer med å forklare meg at de ikke visste der de satt å nikket og ristet på hodet. Etter om lag 15 taxier fant jeg en som visste og jeg var berget. Da jeg kom tilbake spurte jeg de i resepsjonen om de hadde en bedre adresse. Det hadde de, og nå er problemet løst.

Så fikk jeg tak i et bykart og hun i resepsjonen tegnet inn hotellet mitt. Det var først da jeg skjønte hvor jeg var. Så nå var jeg klar for Den forbudte by. Med kartet i hånden og med nytt mot begynte jeg å gå. Og jeg gikk. Og gikk. Og gikk. To kvartaler i Beijing er langt. Veldig langt. Det tok en halvtime å komme seg forbi det første kvartalet. Og da så jeg plutselig Jingshan Park. Den ligger bare et kvartal unna hotellet. Jeg betalte 2 yuan og kom meg inn, så det som var å se (tror jeg) og gikk igjen. Fra toppen av Jingshan Park så jeg den Forbudte by. Den var vesentlig mye større enn jeg trodde, så jeg bestemte meg for å ta det dagen etter.

Deretter dro jeg tilbake til hotellet og sov litt (hadde ikke sovet noe siden natt til 2. september og nå var det tross alt 3. september). Etter litt sov gikk jeg på restaurant for å innta mitt første måltid i Kina. Jeg fant en meny med bilder, pekte på det jeg ville ha og ventet. Jeg fikk grønnsaker, eggerøre og litt kjøtt. Grønnsaker og egg er ikke bra å spise i utlandet, så jeg plukket ut kjøttet og spiste det. Så gikk jeg tilbake til hotellet for å skrive denne teksten og deretter sove litt. Klokka er ikke mer enn 20, men det skal bli veldig godt med litt søvn.

Kategoriset under: Kina 2010, Reise 0 kommentarer