Kjetil Klakegg Bergheim www.minblogg.net

21. september: Mongolia, dag 6

Siste dag i Mongolia har kommet. Det eneste jeg skal gjøre i dag er å reise hjem. Derfor måtte jeg stå tidlig opp, faktisk klokka 5 for å rekke flyet mitt. Som dere kanskje skjønner så hendte det lite denne dagen og posten er blir egentlig bare skrevet for å få en endelig avslutning på reisen min!

Klokka var 5 og jeg sto opp, dusjet meg, pakket resten og satt meg ut i stuen der jeg bor for å vente på sjåføren. Han forsov seg og bare flaks gjorde til at jeg kom meg av gårde. Vel av gårde på de humpete veiene ble vi møtt av veisperringer på grunn av veiarbeid, så etter å ha kjørt omkring i byen og brutt evig mange trafikkregler for å komme oss til flyplassen, så kom vi fram.

Flyplassen er som jeg har skrevet tidligere veldig liten. Faktisk så liten at bare passasjerene på noen få fly i slengen får lov å sjekke inn bagasjen sin. Derfor måtte jeg vente en god stund på en evig kald flyplass før jeg fikk bli kvitt den. Etter å ha sjekket inn bagasjen var det shoppingtid. Jeg hadde masse penger som måtte brukes opp. Litt suvenirer måtte kjøpes og litt vann. Deretter trasket jeg bare videre til flyet og gikk om bord.

Da jeg kom til Moskva trengte jeg overraskende nok ikke å hente bagasjen min (noe som uansett hadde vært umulig, se første post). Etter å ha ventet evig lenge i en sikkerhetskø på flyplassen kunne jeg endelig sette meg ned og vente evig mye lengre på at flyet mitt skulle gå til Oslo. Dermed satt jeg meg ned på gulvet ved en stikkontakt og plugget i datamaskinen min, hvor jeg ble sittende, mens folk snublet over meg, selv om de hadde svært god plass å gå på.

Flyet hjem til Oslo og videre til Trondheim var ikke noe spennende og derfor avslutter jeg her. Alt i alt en kanonbra reise er over!

20. september: Mongolia, dag 5

Burde jeg ikke fryse? var nok noe av det første jeg tenkte i dag da jeg sto opp. Jeg hadde lagt meg i en iskald ger om kvelden fullt påkledd i sovepose under et tykt teppe. Jeg våknet uten teppe og halvveis ute av soveposen, men var likevel varm. Grunnen var enkel dant jeg ut av etterhvert; en av de andre mente at det hadde blitt så kaldt i løpet av natten at han hadde dratt ut i skauen og funnet mer ved mens vi andre sov.

Utenfor var det bitende kaldt. Det var minusgrader og vi lurte på om det ville starte å snø snart, noe vi etter et par timer fikk svar på. Da bilen som skulle hente oss kom begynte det å snø. Vi var ikke veldig forbredt noen av oss på denne kalde natten, men de som kom etter oss skulle nok få det kaldere. Det så ut som om noen hadde reist rett fra en varm strand i Tyrkia og opp til Mongolia. Ikke hadde de kledd på seg skikkelig og i bagasjen deres var det neppe plass til noe særlig med klær. Vi som hadde vært ute i skauen en natt var glade for at dette ikke var oss.

Vi humpet oss tilbake til Ulaan Baator med samme bil som dagen før og det var litt deilig å komme seg tilbake til UB. Endelig skulle jeg få dusje og vaske meg. Jeg hadde selvsagt glemt våtservietter og det fantes absolutt ingen vaskemuligheter der vi hadde vært. Og på do måtte man jo likevel. Og spise måtte man og. De andre jeg reiste med var heller ikke nevneverdig bedre utstyrt på dette området. Men jeg tror jeg begynner å utvikle en viss imunitet ovenfor bakterier i utlandet. Heldigvis.

Dette er iallefall siste dagen jeg hadde i UB og jeg måtte selvsagt bruke resten av pengene mine. Jeg hadde vekslet til meg en del penger for mye til en elendig kurs, så ville bruke dem siden jeg først hadde dem. Etter en del tid klarte jeg å bruke noe, men ikke alt, så håper virkelig at flyplassen har butikker når jeg skal dit i morgen...

19. september: Mongolia, dag 4

Tiden for å utforske nye deler av Mongolia er kommet. Det neste døgnet skal jeg tilbringe ute i en nasjonalpark og jeg skal sove i en ger. Reisefølget er meg, tre amerikanere og en fra Canada. Alle disse fire bor i Seoul og underviser på skoler der. Men de kjente ikke hverandre fra før av. Det var et stykke å kjøre og på halvveien stoppet vi på en butikk hvor vi gjorde de mest nødvendige innkjøp; krisemat (i tilfelle det vi får servert ikke smaker bra), vann (siden vi ikke kan drikke vannet der) og litt alkohol (hvorfor ikke?).

Etter å ha kjørt resten av veien kom vi til nasjonalparken. Vi måtte betale noen kroner for å kunne kjøre inn, men det var en helt overkommelig pris. Deretter var det en del kjøring til i selve parken før vi ble sluppet av i et sted langt utenfor sivilisasjonen. Der skulle vi tilbringe de neste 24 timene. Det første jeg oppdaget var at det var mer enn "en liten hund" der, slik hun som solgte meg reisen hadde lovet meg. Faktisk var det dem stykk bare i den leiren jeg skulle være i.

Det andre jeg la merke til var hvor utrolig flott denne plassen var. Fjellene rundt var fine og naturen fantastisk. Etter å ha installert oss gikk vi ut og utforsket området før vi skulle på en to timer lang ridetur.

Rideturen fortjener minst et egen avsnitt. Jeg har aldri ridd mer enn 10 meter på hest før så dette ble en helt ny opplevelse. Hestene var ikke de største man kunne oppdrive (mongolske hester er små) og sikkerhetsutstyret var ikke på topp. Jeg hadde ikke hjelm en gang, men jeg skulle prøve dette ut likevel. Hesten jeg skulle ha var i starten lydig, men en hest som fort valgte å ta ledelsen. Den skulle på død og liv gå/løpe foran de andre hestene. Etterhvert gikk det opp for meg hvorfor. Da den hadde løpt et stykke i forveien kunne han ta seg en spisepause til de andre hadde tatt oss igjen før den løp videre, stoppet og spiste, ble tatt igjen, løp, stoppet osv... Morsomt.

Etter rideturen var jeg ganske sliten i alle ledd i hele kroppen og det var godt å sette seg nedpå litt og hvile før vi tok oss en fjelltur. Jeg tenkte at det skulle bli deilig å forlate leiren og alle hundene, men to av hundene valgte å følge etter oss/vise vei. Dessverre. Da vi kom ned igjen fra fjellet fikk vi mat og det kvelden nærmet seg. programmet for turen var også ferdig, bortsett fra selve sovingen.

Vi hadde hele kvelden for oss selv og kunne gjøre det vi ville, så midt ute i ødemarken satt vi oss ned og lærte hverandre ulike drikkeleker fra de ulike landene mens vi praktiserte. Etter en stund (sånn i 9-tiden på kvelden) kom en gutt inn i geren vår og tente opp ovnen vår. Det ble veldig kjapt veldig varmt og vi måtte lufte. Deretter ble det veldig kaldt og gutten kom aldri tilbake. Det var uansett sovetid og vi krøp inn i våre soveposer med tepper over oss. Det var fryktelig kaldt og vi kunne ikke fatte hvorfor gutten måtte bruke all veden vår mens det faktisk var varmt ute enda. En kaldt natt ville det uansett bli...

18. september: Mongolia, dag 3

Tiden her i Mongolia flyr ikke akkurat av gårde. Det skal jeg innrømme. Det er, som sagt tidligere, ikke så altfor mye å se her i hovedstaden. Men det er jo litt. Museene i går f.eks var jo greie nok, men jeg kan ikke besøke de en gang til. Byen er heller ikke så altfor stor og jeg har gått i de fleste gatene i sentrum etterhvert. Derfor startet dagen i dag med en lang stund på internett. Lese nyheter, oppdatere blogg og sitte på Facebook. Det er mange av dere som har lyst til å vite hvordan det gikk i Nord-Korea. (I den sammenheng skal det også nevnes at blogginnleggene derfra ikke var publisert da jeg var i Mongolia.)

Men jeg kom meg etterhvert ut i gatene i dag også. Mat ble inntatt og nye inntrykk fordøyd. I dag gikk jeg litt mer aktivt til verks og besøkte områder i byen som ikke er så veldig fine. Områder hvor fattigdommen i større grad slår deg i ansiktet. Falleferdige bygninger og barn i dårlige klær. Derfor ble jeg litt sjokkert da jeg var ferdig med denne turen at ingen hadde tigget. Ingen hadde spurt om penger. Men akkurat det er egentlig ganske greit.

Da jeg dro tilbake til guesthouset gikk jeg innom plassen foran parlamentsbygningen. Der holdt de på med en eller annen form for dans og de hadde en eller annen aksjon for eller mot noe. Jeg kan ikke språket og mest sannsynlig kunne ikke de engelsk heller. Det er faktisk et stort problem i dette landet og. Men dansen de danset samsvarte ikke på noen måte til musikken som ble spilt. Etterpå besøkte jeg ambassadestrøket. Det er ikke overdrevent mange ambassader i denne byen og ambassadene var i grove trekk helt like. Og det var ikke antydning til vakthold rundt noen av ambassadene.

Men dette er uansett siste hele dag her i Ulaan Baator. I morgen skal jeg besøke en nasjonalpark og overnatte der. Hun som solgte meg reisen lovte meg at det bare er en hund der, og den var liten, så da skal jeg nok overleve.

17. september: Mongolia, dag 2

Jeg overlevde første natt her på guesthouset i Mongolia. Selv om lakenet er for lite og dynen for kort, så sov jeg godt. Det kan også nevnes at det var ganske kaldt på rommet. Men som sagt; jeg overlevde.

I dag brukte jeg dagen på å utforske Ulaan Baatar (UB). Først gikk jeg til National Museum of Mongolia. Dette skal visstnok være det beste museet som er å oppdrive i denne byen. Jeg brukte kanskje en time der inne og jeg skal innrømme at den mest interessante delen var den etter at Mongolia var blitt kommunistisk og delen etter kommunismen og fram til i dag. Resten var ikke så veldig interessant for min del. Den besto i hovedsak av gamle redskaper som for meg så ut som tilfeldige steiner funnet på stranden.

Neste museum jeg besøkte var Memorial Museum og Victims of Political Persecution. Dette befant seg i et lite rødt og fullstendig nedslitt hus. En gammel mann viste meg veien inn og opp en trapp som knirket utrolig mye. Gulvet i andre etasje var ikke noe bedre og jeg lurte på om når noen ville falle gjennom gulvet og havne i etasjen under. Midt under museumsbesøket kom det en dame og krevde inngangspengene som jeg måtte betale. Museet var ikke noe særlig. Det var for det meste bare gamle avisutklipp og bilder av døde mennesker. Høydepunktene var en liten haug med hodeskaller og kontoret til en statsminister (som jeg ikke husker navnet på lengre).

Like i nærheten fant jeg et museum til jeg besøkte. Det var The Temple Museum of Choijin Lama. Fra utsiden så det skikkelig utslitt og falleferdig ut. Men jeg tok sjansen og gikk inn. Her slapp jeg unna med studentpris, så ble nesten gratis. Inne i de ulike bygningene på området var det store mengder av statuser og andre ting som hører hjemme i et tempel. Det var kanskje ikke like fint som det jeg besøkte i Kina, men det var greit nok.

Etter dette gadd jeg ikke flere museer, så jeg tok meg en heller lang spasertur omkring i UB. Jeg gikk lenge kun på måfå og fikk et inntrykk av byen. Det er ikke så veldig fint her og trafikken er et evig kaos. Å trakke på kumlokk er noe jeg vil fraråde alle, for svært mange er helt løse. Akkurat hva som er grunnen til dette vet jeg ikke, men det skal visstnok bo en del mennesker nede i kloakksystemet her i UB, så kanskje de ikke legger lokkene skikkelig på plass når de går opp eller ned? Jeg vet ikke, men trygt er det iallefall ikke.

Middagen, eller rettere sagt kveldsmaten, ble inntatt på City Cafe. Maten var god, men porsjonen evig for stor. Dette er et gjennomgående problem i de landene jeg har besøkt i denne omgang (Kina, Nord-Korea og Mongolia). Jeg klarer stort sett aldri å spise opp maten...

16. september: Mongolia, dag 1

Dagen for å dra til Mongolia er kommet og jeg måtte stå opp klokka 05.00 for å rekke flyet. Det er temmelig hardt for et B-menneske som meg. Men jeg klarte det. Noen ganger må man bare. I dag skulle jeg til Terminal 3 på flyplassen her i Beijing (før dette hadde jeg kun testet ut Terminal 2), og denne terminalen var stor. Altfor stor. Heldigvis hadde jeg flaks med hvor taxien satt meg av, for han satt meg av ved riktig inngang, så jeg fant innsjekkingen svært fort. Ingen problemer der og ingen problemer i noen kontroller i dag. Ingen spørsmål, ingen sure miner.

Etter litt over to timer med fly landet jeg på flyplassen utenfor Ulaanbaatar (finnes utrolig mange måter å skrive dette navnet på). Etter å ha fått bagasjen min startet en svært humpete tur inn mot Ulaanbaatar. Jeg var veldig overrasket, siden jeg trodde det stor bedre til med landet enn som så. Jeg hadde riktignok ikke studert landet så veldig nøye før jeg kom hit. Det burde jeg åpenbart ha gjort, for her er det ganske kaldt i forhold til Kina. Fra 35 grader i Kina til 15 grader i Mongolia. Overgangen var deilig, men hard. Jeg har for eksempel ikke med meg nevneverdig mye varme klær, siden jeg prøvde å spare på bagasjevekten. Og kaldere skal det visstnok bli.

Uansett, turen til Ulaanbaatar var humpete, luften var kald og vinduene åpne. Forskjølelsen jeg har klart å pådra meg i Kina ble ikke bedre på den turen. Etter å ha humpet oss gjennom en del av Ulaanbaatar kom vi til guesthouset (fornorskning av engelsk ord, jeg vet) jeg skal bo på. Dette er en del av ferien jeg skal leve litt på budsjett. 8 dollar pr. natt og standarden er deretter. Nå skal jeg dele rom med tre andre i noen netter. I tillegg til det skal jeg dele fem bad med ganske mange andre. Men jeg tror dette skal gå bra, har tross alt sovet mange andre rare plasser før (nedlagt kirke, flyktningeleir, under åpen himmel, i gapahuk osv...)

Etter å ha skjekket inn var jeg klar for å dra ut i Ulaanbaatar. Forventningene var ikke særlig store ettersom noen i reisefølget mitt i Nord-Korea mente at Ulaanbaatar var en forferdelig kjedelig by og at jeg ikke burde være her mer enn et par dager. Jeg skal være her i seks dager.

Byen er i stor grad veldig nedslitt. Bygningene er stort sett gamle, med noen hederlige unntak, veiene er humpete (noen som ble overrasket?), fortauene består i stor grad av ørkensand og det er lite å få kjøpt i butikkene. I dag utforsket jeg kun de sentrale delene av byen, men det er ikke så mye å finne på her. Jeg tror jeg etterhvert kommer til å dra på en tur utenfor Ulaanbaatar for å få litt forandringer.

Det er uansett en del ting som fascinerer meg. Først av alt er det trafikken. I reisehåndboka mi står det at det å krysse veien kanskje er det farligste man gjør her. Det tviler jeg ikke et sekund på. Når du er gående har åpenbart ingen vikeplikt for deg. Bilene peiser på og det tar en god stund før du kommer over veien. Du må gjerne ta ett og ett felt på veien over, så det tar sin tid når det kanskje er 6 felt.

Dette er noe du som gående må gjøre selv om du har grønt lys. Grønt lys for gående betyr egentlig bare at noen av bilene må stå i ro, men langt ifra alle. Dessuten kan politiet som står i alle kryssene overstyre trafikklysene slik det passer dem best. Og når jeg likevel er inne på politiet, så må jeg nevne at de er veldig flinke – til å blåse i fløyten sin. Uansett hva politiet signaliserer der de står midt i krysset, så blåser de i fløyten. Vil de at trafikken skal stoppe, så blåser de. Vil de at noen biler skal kjøre, så blåser de. Vil de at vi skal gå over veien, så blåser de. Og de blåser ikke ulikt, de blåser den samme lange tonen uansett (noen bruker korte toner).

Nå skal jeg lade opp batteriene til i morgen. Jeg må se noe spesielt i denne byen, men jeg tror det kan ta litt tid før jeg oppdager hva det er...