12. september: Kina, dag 5
Etter fem dager i Nord-Korea var det godt å komme til Kina igjen. Etter å ha funnet utgangen på togstasjonen (som var stappfull av folk) bestemte en del av oss i reisefølge å dra på McDonalds. Endelig skulle vi spise «skikkelig» mat igjen. Jeg tror aldri at en Big Mac har smakt bedre enn det gjorde i dag. Jeg ble sittende en god stund der før jeg dro til hotellet. Jeg var forberedt på at det ville ta evig lang tid å finne en taxi, men for en gangs skyld fant jeg en taxi-sjåfør som visste hvor hotellet mitt var på første forsøk.
Da jeg ankom hotellet fikk jeg utlevert rom med en gang, så jeg tok meg en 2-timers høneblund. Det er egentlig ikke så mye mer å skrive om dagen i dag siden jeg egentlig ikke har gjort noe spesielt. Jeg tok meg en spasertur rundt i området og så meg omkring, spiste middag på Pizza Hut og kveldsmaten på KFC. Faktisk er det ikke mer å skrive, for jeg gjorde ingenting! Jeg sov egentlig bare veldig mye og husker ikke hva jeg drømte, så kan ikke brette ut om det heller...
11. september: Nord-Korea, dag 5
Avreisedagen er kommet. Egentlig er det litt godt. Det har blitt litt for mange monumenter og maten er ikke alltid like god. Ølet derimot smaker veldig godt i Nord-Korea. Etter å ha kjøpt med meg litt nordkoreansk øl, vann og mat var jeg klar for avreise. Vi kjørte fra hotellet til togstasjonen, alt annet kunne vi bare drømme om. Vi var veldig spente på hvordan standarden på toget var og vi ble heldigvis gledelig overrasket. Vi måtte sove fire og fire sammen, og jeg havnet sammen med en svenske, en skotte og en fra Malaysia (har ingen god svenskevits her nei).
Toget var faktisk i rute (nå er det ikke akkurat store problemer med lyssignaler her siden det går svært få tog) og vi var glade og fornøyde. Det tok ikke lang tid før vi fikk oss noe å spise og vi nøt livet. Maten besto i all hovedsak av ris, men ved siden av fikk vi fisk (som ingen turte å smake), noe kjøtt og kylling (eller noe i den dur), samt grønnsaker. Alt i alt smakte det helt greit.
Togturen var på nesten 24 timer. Første stopp var i nærheten av grensen til Kina. Da kom det en kvinnelig soldat inn til oss for å gå gjennom bagasje, kameraer og pass. Passkontrollen var ikke noe problem og det var heller ikke bagasjekontrollen. Kamerakontrollen var det som tok lengst tid, selv om hun ikke så gjennom alle bildene våre. De fleste måtte slette noen av bildene sine, men det slapp heldigvis jeg. Da hun skulle se gjennom mitt kamera var det åpenbart mer interessant å se på bildene fra Kina. Etter å ha bladd gjennom de 150 bildene jeg hadde fra Kina gadd hun ikke mer og jeg fikk det tilbake. Verre gikk det for en av de andre jeg sov med – han fikk formatert sin eksterne harddisk.
Etter et opphold på to timer bar turen videre over grensen til Kina. Endelig! Frihetens land (alt er relativt). Der samlet de inn passene, stemplet dem og leverte dem tilbake til oss. Etter en stund på stasjonen bar det videre inn i Kina mot Beijing.
Vi trodde at vi omsider hadde nådd frihetens land, men vi oppdaget fort at vognen vår nå var låst med noen skikkelig store hengelåser, så nå kunne vi ikke besøke restaurantene på toget lengre. Vi begynte å bli sulte og var snart tom for både mat, vann og øl. Å si at det oppsto panikk er å overdrive litt, men hva skulle vi gjøre? Heldigvis åpnet de snart vognene igjen slik at vi kunne kjøpe litt mat.
Det ble for det meste bare snakking på toget mot Beijing, samt litt soving. Vi mimret over Nord-Korea og diskuterte videre reiserute. De fleste av oss skulle reise videre til andre land før hjemreise og vi utvekslet erfaringer om land det er verdt å besøke og land man egentlig bare burde holde seg langt unna. Etter en natts søvn var vi i Beijing og vi var klare for en ny dag!
10. september: Nord-Korea, dag 4
Siste hele dag i Nord-Korea begynte tidlig – som alle andre dager her i Nord-Korea. I dag skulle vi besøke Kaesong. Kaesong ligger ved grensen til Sør-Korea, men før vi skulle besøke byen, så skulle vi besøke DMZ. DMZ er den demilitariserte sonen mellom Nord- og Sør-Korea. For å komme oss dit måtte vi kjøre i litt over to timer med buss. Etter å ha stått i en temmelig lang kø med busser som skulle inn ble det omsider vår tur.
Etter å ha blitt sikkerhetsklarert (dvs. spasert gjennom en dør uten vakter) kunne vi kjøre helt ned til grensen. Der besøkte vi det etterhvert så berømte blå huset som står midt på grensen mellom Nord- og Sør-Korea. Vi gikk inn i huset og når huset var fullt sto jeg på sørkoreansk side og der ble jeg stående i fem minutter før guiden vår var ferdig med å fortelle om huset.
Det skjedde for den sakt skyld på følgende måte: En nordkoreansk guide sa noe på koreansk før vår guide og de andres guide begynte å snakke i munnen på hverandre på to ulike språk (engelsk og kinesisk). Dette gjentok seg også senere på dagen, men da brøt alle sammen ut i latter, for det var umulig å høre hva som ble sagt når de ropte i munnen på hverandre.
Et bilde som selvsagt måtte taes der var sittende på en stol på grensen med ene armen i Sør-Korea og den andre armen i Nord-Korea. Ellers så må jeg nevne at det faktisk var en nordkoreansk vakt som passet på døren på sørkoreansk side. Hvem ville vel trodd det? Etter dette så vi bygningen hvor landene en gang i tiden skrev under våpenhvileavtalen. Deretter dro vi videre til Kaesong (vi så forresten også et par monumenter også her).
I Kaesong spiste vi mat før vi dro tilbake til Pyongyang for å hvile før avreise imorgen. Det ble en tidlig kveld for min del, men betraktelig lengre for en del andre i reisefølget. Så nå håper jeg bare på at det ikke blir noen problemer på grensen mellom Nord-Korea og Kina. Der skal de visstnok gå ganske grundig gjennom både bagasje og kameraer. I dag fikk vi også igjen passet vårt, så nå er vi et skritt nærmere avreise.
9. september: Nord-korea, dag 3
Nord-Korea feirer i dag sin nasjonaldag. Det betyr at vi skal ta del i feiringen. Dessverre får vi ikke lov til å se militærparader og slike ting, men vi skal besøke Kumsusan Memorial Palace. Der ligger liket av Kim Il-sung. Dagen startet tidlig. I dag er det dresskode, så jeg måtte ta på meg fin-bukser og en fin langarmet skjorte. Så gikk turen til Kumsusan Memorial Palace.
Kumsusan Memorial Palace er en vanvittig stor bygning til ære for Kim Il-sung. Først måtte vi levere fra oss kameraene våre også måtte vi gjennom en sikkerhetskontroll. Deretter startet en heller lang ferd i rulletrapper som både gikk opp, ned og bare rett fram. Rulletrappene gikk forferdelig sakte og var utrolig lange. Og antallet var enormt. Vi fikk ikke lov til å gå i rulletrappene, for nå var vi på hellig grunn.
Når vi omsider var ferdig med å gå i rulletrapper var det godt å få gå litt. Men først måtte vi bukke høflig for nok en statue av Kim Il-sung. Etterhvert fikk vi utlevert små dingser med høyttalere. Der hørte vi en stemme som fortalte oss hvor forferdelig det var at The great leader var død, om hvordan folk sørget over tapet og hvor mye energi han hadde lagt ned i folks beste.
Deretter skulle vi inn i rommet med liket av Kim Il-sung. Men før vi kom så langt måtte vi inn i en lufttunnel. Faktisk måtte vi rense skoene våre før vi gikk inn i bygningen. Nå var vi reine nok til å se liket. Og der lå han, fint påkledd i et kaldt rom, inne i et glassmonter. Vi sto litt i kø før vi fikk lov å gå rundt. På veien rundt måtte vi bukke høflig fire ganger.
Når vi omsider var ferdig med bukkingen gikk vi videre og fikk se alle utmerkelsene Kim Il-sung hadde fått av ulike land. Det var en enorm samling. Litt nervøs for at det kunne ligge en utmerkelse fra Norge der studerte jeg alle nøye, men det lå ingen der. Derimot lå det utmerkelser der fra om lag 100 land. Etter dette måtte vi ta alle rulletrappene tilbake - i samme tempo.
Utenfor bygningen fikk vi lov å ta bilder, noe vi selvsagt gjorde. Så dro vi videre med bussen til en stor samling av små statuer av folk som har ofret livet sitt i krig for Nord-Korea. Også her måtte vi bukke så høflig vi bare kunne før vi fikk se selve statuene på nært hold.
Deretter bar det videre til The Juche Tower. Juche er ideologien som Kim Il-sung innførte i Nord-Korea. Det guidene våre ikke fortalte oss er at den er erstattet med en ny ideolog som heter Songun, som betyr «militæret først». Vi tok en heis til toppet av tårnet og fikk nyte en fantastisk utsikt over byen. Dette kostet 5 EURO, men var definitivt verd det. Vi fikk lov å ta bilder fra 3 av 4 sider av tårnet. Den fjerde siden holdt de på å fikse, så ingen bilder der...
Pyongyang Metro skulle også besøkes. Vi fikk opplyst at det var 600.000 mennesker som brukte metroen hver dag, men jeg har en følelse av at det er sterkt overdrevet. Når vi gikk ned kom det en haug med folk ned. Da vi gikk opp igjen på neste stasjon kom det en haug mennesker ned. Men da vi kom opp var det ingen mennesker der. Så hvorfor var det bare folk i rulletrappene når vi var der? Uansett var det en fascinerende tur.
I dag spise vi lunsj på en båt på Taedong River. Båten ville aldri fått legge fra havn i Norge og sikkerhetsutstyret var ikke bedre. Jeg har mine tvil om at livbåtene ville flyte nevneverdig lenge på elven om vi måtte ta de i bruk. Heldigvis slapp vi det. Middagen spise vi på en restaurant hvor vi måtte steke kjøttet vårt selv på grillen som var den del av bordet.Det gikk så som så. Først startet betjeningen å lage maten, deretter overlot de alt til oss. Vi tenkte ikke noe mer på det før kjøttet omtrent var forkullet. Så der satt vi, fem personer, å så på at kjøttet ble brent. Som vanlig fikk vi rikelig med mat, slik resten av befolkningen får...
Vi besøkte også USS Pueblo, et amerikansk spionskip som de hadde kapret under Korea-krigen. Det var nå et lite museum og vi fikk nok en gang høre deres versjon av hvordan krigen var.
Så, om kvelden var det omsider klart for Mass Games. Høydepunktet på turen. Og det var absolutt ingen skuffelse. Vi kom til stadionen hvor showet skulle holdes. Tusenvis av mennesker som skulle opptre sto utenfor. Det var flott musikk, masse lys og en stor fontene. Stemningen var satt. Deretter gikk vi inn.
Det synet som møtte oss der var absolutt fantastisk. Det kan vanskelig beskrives med ord. Dette må absolutt oppleves. På andre siden av stadionen satt det 20.000 studenter som holdt hver sin plakat med en farge, slik at et gigantisk bilde kom til syne. I begynnelsen var det kun skrift og guiden vår sa at det var navn på de ulike regionene i landet. Så skjedde det utrolige. En region forsvant og ble grå samtidig som studentene skrek ut, kjapt! Så kom den til syne igjen i det øyeblikket neste region forsvant og de studentene skrek. Slik holdt de på en stund og dette var bare oppvarmingen til showet. Men kanskje noe av det mer fascinerende. Det trøkket de lagde var fantastisk.
Da showet startet gikk det mest i dans hos de 80.000 andre deltagerne (alle var aldri på scenen samtidig), samtidig som de 20.000 i bakgrunnen lagde nye bilder. Etter en og en halv time var showet over og vi gikk fornøyde derfra. Det var ikke helt gått opp for oss hva vi nettopp hadde opplevd, og det kommer nok til å ta noen dager...
8. september: Nord-Korea, dag 2
I dag våknet jeg av at romkameraten min, som er fransk, sto opp. Jeg sovnet igjen og ble senere vekket av at telefonen ringte. Jeg tok en dusj og gikk ned i frokostsalen for å spise. Utvalget var ikke akkurat stort, men mye bedre enn det vanlig nordkoreanere har tilgang til. Så var tiden kommet for å utforske Pyongyang. Men ikke på egenhånd. Vi har med oss 3 guider, 1 kameramann og 1 sjåfør overalt hvor vi går.
Først besøkte vi et bibliotek. Det var en enorm bygning som ifølge guiden hadde kostet 100.000.000 dollar å bygge. I det første rommet var det en enorm statue av Kim Il-sung som vi høflig tok bilder av. Vi må ta bilde av hele statuen, alt annet er ulovlig. På dette biblioteket hadde de en utstilling over alle bøker som Kim Il-sung og Kim Jung-Il har lest. Om de faktisk har lest alle disse bøkene, så er det litt imponerende.
Inne på ene lesesalen, som var nesten helt tom, fikk vi høre om den gangen Kim Il-sung hadde besøkt biblioteket. Den gangen hadde de hatt vanlig bord der, men det var ikke bra nok mente han, så de fikk nye bord som det var mulig å regulere høyden og vinkel på. Kun det beste for befolkningen, mente han. Han om det, befolkningen hadde strengt tatt ikke tilgang til biblioteket.
Etter dette besøkte vi krigsmuseet til Nord-Korea. Der fikk vi høre deres versjon av krigen. Vi fikk også se et fascinerende panorama. Det var ikke et bilde eller en film, men en gigantisk modell de hadde bygd av en del av krigssonen, i miniatyr. Og ikke nok med det, lyset ble skudd av og vi fikk se et show om en natt med krig, slik nordkoreanerne mener det fant sted i det aktuelle fjellet.
Vi fikk i løpet av dagen selvsagt sett en rekke monumenter, men de er stort sett ganske like; altfor store, altfor dyre og altfor guddommelige. I løpet av dagen besøkte vi også en skole. Vi fikk ikke sett så veldig mye, men vi fikk se et musikalt innslag i gymsalen. Barneskoleelever som slår profesjonelle musikere ned i støvlene. Dessuten var vi å så Nord-Korea sitt svar på Hollywood.
I dag var det også tid for Arrirang, Mass Games, men det er inntil videre utsatt. Så nå håper vi virkelig at vi skal få se det... Derfor er det ikke så mye mer å skrive om dagen i dag.
7. september: Nord-Korea, dag 1
Den store dagen er endelig kommet; jeg skal dra til Nord-Korea! Etter en god natt søvn var jeg klar for å dra til flyplassen. Denne gangen kostet det bare 85 yuan, noe jeg var svært fornøyd med. Jeg tenkte at siden jeg skulle til Nord-Korea, så ville jeg ha en lang dag foran meg med mye køgåing. Det var det heldigvis ikke. På flyplassen i Beijing gikk alt bra. Jeg kom meg raskt i køen og bagasjen min ble sendt uten problemer. I køen sto jeg sammen med mange andre nordkoreanere som hadde vært i utlandet. De hadde enorme mengder med bagasje som skulle sjekkes inn. Og da snakker vi ikke om litt overvekt, men sikkert 50-100 kilo bagasje pr. person.
Etter å ha gått gjennom alle kontroller uten problemer kom jeg til gaten. Der ble jeg sittende en stund sammen med noen fra reisefølget mitt før vi kunne gå ombord på flyet. Og det var da jeg virkelig følte at jeg skulle oppleve noe stort. Å gå inn i flyet var som å gå inn i en tidsmaskin. Dette var et gammelt fly, slik du kjenner det fra gamle filmer. Og det var slitt. Faktisk er flyselskapet bannlyst over hele verden bortsett fra i Kina og Nord-Korea. Folk var fascinerte og tok sinnsykt mye bilder. Noen tok til og med film mens de gikk bakover i flyet. Alt var utrolig og flyet var ikke noe for noen med flyskrekk.
Vi ble stående en god stund på bakken før vi kunne ta av. Motorene bråkte enormt mye og jeg fikk vondt i ørene av all støyen. Da vi omsider kom oss opp i luften sluttet heldigvis motorene å bråke og vi fikk en fin tur mot Nord-Korea. Etter en stund på flyet fikk vi oss mat. Det var en god porsjon ris, med kylling og fisk ved siden av. I tillegg fikk vi noen fruktbiter og et kakestykke. Alt i alt et bra måltid. Alt ble spist til tross for turbulensen vi fikk under måltidet. Turbulensen i seg selv var ikke så ille, men vi satt som nevnt ikke i et moderne fly. Det var ikke dør inn til kokpitten engang og det var ingen beskyttelse mot at bagasjen kunne falle ned fra hyllene.
Landingen på flyplassen i Nord-Korea gikk helt uten problemer og jeg psyket meg opp til trege køer hvor de skulle undersøke alt. På flyet hadde vi fylt ut 3 skjemaer som spurte oss om alt fra hvor mye penger vi hadde med, til om vi hadde vært syk de siste 10 dagene og hvilke bøker vi hadde med oss. Med altfor liten plass til det meste de etterspurte var jeg temmelig nervøs på om jeg måtte fylle inn flere skjemaer eller møte på andre problemer.
Det første skjemaet forsvant før passkontrollen. Det andre forsvant i passkontrollen og det tredje forsvant i bagasjekontrollen. Alt gikk strålende. Ingen åpnet bagen min og det eneste jeg ble spurt om var om jeg kunne ta opp datamaskinen slik at de kunne undersøke den. Det var greit for meg og han kontrollerte. Jeg tviler på at han hadde noen peiling på hva han så etter, men han godkjente den etter ha sett litt på utsiden av den. Dessuten hadde jeg levert fra meg mobiltelefonen min og kodebrikkene for nettbanken før bagasjekontrollen, så nå håper jeg bare at jeg får det tilbake når jeg forlater landet.
Nå var jeg i Nord-Korea. Ikke bare i den internasjonale sonen. Jeg kunne krysse av nok et land på listen over land jeg har besøkt. Alt hadde gått strålende. Eneste «problemet» er at jeg måtte gi fra meg mobiltelefonen min. Senere måtte jeg også gi fra meg passet mitt, så nå må jeg bare stole på nordkoreanerne. Jeg har verken telefon, billetter til utreisen eller pass (eller internett for den saks skyld).
Reisefølget mitt består av både unge og litt eldre personer. Men hovedtyngden er personer som er om lag 10-20 år eldre enn meg selv. Jeg er yngst med mine 22 år på kloden. Den nest yngste er 26.
Bilder ble tatt i hytt og pine, til tross for at dette ikke var lov. Bilder fra flyet i luften, bilder utenfor flyet, bilder av flyplassen både utenfor og innenfor og selvsagt en drøss med bilder på bussturen mellom flyplassen og hotellet. Hvor mange som ble tatt aner jeg selvsagt ikke, men noen tusen bilder er jeg sikker på at det ble. Vi tok bilder av alt; bygninger, busser, mennesker, gater, statuer, tog... Alt var så enormt fascinerende. Etter en halvtimes tid sa guiden vår at vi ikke fikk lov til å ta flere bilder fra bussen.
Vi stoppet opp et par plasser på veien mot hotellet for å se på ulike ting. Blant annet stoppet vi ved den berømte statuen av Kim Il-sung. Guiden ba oss kjøpe blomster vi kunne legge ved statuen. Alle var litt nølende i starten, men etterhvert bestemte en del av oss for å gjøre det. Det er ikke hver dag vi er i Nord-Korea. Jeg kjøpte noen blomster som jeg la ned ved statuen før jeg bukket høflig foran den. Det hele ble filmet og jeg lurer fælt på hvordan det ser ut. Det var iallefall en spesiell følelse.
Hotellet vårt ligger på en øy, så vi har ingen mulighet til å stikke av. Men det gjør ikke noe. Jeg har fått rom i 26. etasje, så det blir en del heiskjøring. I kjelleren er det blant annet et kasino og en restaurant. I andre etasje der resepsjonen ligger finner vi blant annet butikker og en bar. Restauranten vi spiste middag på i dag ligger i 46. etasje. Og den roterer. Så mens vi spiser får vi se nye deler av byen.
Alt jeg har opplevd i dag er vanskelig å beskrive med ord, spesielt skriftlig. Dette MÅ oppleves. Ingen tvil. Og gud som jeg gleder meg til resten av turen! Ryktene i vestlige medier sier også at de kanskje skal bytte leder mens jeg er her (Lagt til i ettertid: Det skjedde ikke!).
6. september: Kina, dag 4
Dagen i dag kunne startet bedre på flere måter. For det første skulle jeg ønske at jeg sov lengre enn til klokka 05. For det andre skulle jeg ønske at taxi-sjåførne hadde visst hvor den mongolske ambassaden ligger.
I dag var den store visum-dagen og jeg skulle skaffe meg visum til Mongolia. Slik gikk det ikke. Jeg begynte å lete etter en taxi en time før ambassaden åpnet. Jeg har lært at det er vanskelig å finne taxi-sjåfører som vet om andre plasser i denne byen enn sitt eget hjem og den lokale butikken. Klokka var halv åtte da jeg startet og klokka halv 11 ga jeg opp. Ambassaden stengte uansett klokka 11, så da var det ikke noe poeng å lete lengre.
Resultatet blir at jeg må være tre dager ekstra her i Kina etter Nord-Korea og får dermed ikke oppleve den transsibirske jernbanen. Nå tar jeg fly istedenfor.
Etter dette skulle jeg til Beijing Internationale Hotel for å være med på et informasjonsmøte om turen min til Nord-Korea. Med mine erfaringer med taxi-sjåfører her i byen, så startet jeg å lete tre timer i forveien. Denne gangen gikk det helt fint og jeg traff blink med en gang. Så da var jeg på Beijing Internationale Hotel over to og en halv time før møtet.
Akkurat det gjorde meg ingenting. Nå fikk jeg se en ny del av byen. I denne delen av byen var det kun enorme bygninger og enorme shoppingsentre (nesten helt uten kunder). Etter å ha travet rundt på måfå i over over halvannen time gikk jeg til hotellet og så meg omkring. Beijing Internationale Hotel er enormt og sikkert svært luksuriøst. Prisene i butikkene vitnet iallefall om at du bør ha litt penger om du skal bo der. Ting som du lett får for 20-30 yuan i vanlige butikker kostet fort 150 yuan der.
Infomøtet gikk etter planen og da jeg var ferdig dro jeg til undergrunnen for å utforske andre deler av Beijing. Jeg tok undergrunnen til en tilfeldig plass og så meg litt omkring der før jeg fortsatt til neste tilfeldige plass. Etter å ha vært innom 4 ulike linjer og 20 stopp unna utgangspunktet bestemte jeg meg for å dra tilbake til hotellet. Problemet nå var bare det at stoppestedene ikke lengre stemte overens med kartet jeg hadde. Noen stasjoner manglet på kartet, for eksempel den jeg sto på. Etter en del om og men, så fant jeg tilbake til undergrunnsstasjonen ved hotellet mitt (ca. 1 km unna).
Men dessverre var ikke anstrengelsene over enda. Jeg var trøtt og etter en lang dag med altfor mye gåing ville jeg bare tilbake til hotellet. Dessverre bommet jeg med over 3 km. Da jeg kom opp fra undergrunnen hadde jeg gått i feil retning. Egentlig burde jeg tatt hintet temmelig kjapt siden jeg bor i en del av byen med stort sett små bygninger og den plassen jeg gikk mot kun hadde enorme bygninger. Å gå tilbake gadd jeg ikke, så da måtte jeg ha en taxi. Som vanlig var det lettere sagt enn gjort.
Det er kanskje ingen bombe, men jeg kom meg tilbake til hotellet til slutt og nå gleder jeg meg kun til jeg drar til Nord-Korea i morgen! Hvor kult er ikke det?!
5. september: Kina, dag 3
Min tredje dag i Beijing er over og det er på tide å blogge litt igjen. Dagen i dag startet ikke fullt så tidlig som i går. Jeg sto opp litt før åtte og startet dagen med å ta meg en spasertur til The Bell Tower og The Drum Tower. The Bell Tower besøkte jeg faktisk, mens The Drum Tower gikk jeg egentlig bare forbi. Valg av hvilket tårn jeg skulle gå opp i var helt tilfeldig og jeg var fornøyd med valget.
Etter dette tok jeg turen nedover langs Beihal Lake, Zhounghai Lake og Nanhai Lake. Der kunne jeg ha lånt meg en båt om jeg ville, men det gadd jeg ikke. Tror det ville blitt hardt å gjøre det alene.
Dette var en lang spasertur, så etter dette dro jeg tilbake til hotellet for å finne ut av hva mer jeg ønsket å gjøre. Etter en del lesing i Lonely Planet bestemte jeg meg for å se The Oriental Plaza. Dette er et kjempestort shoppingsenter og har sikkert flere butikker enn det hele Sogn og Fjordane har tilsammen – i hver etasje. For å komme meg dit bestemte jeg meg for å prøve undergrunnen i Beijing. Det gikk strålende. Kanskje litt i overkant trangt, men det gikk kjapt og var veldig billig (2 yuan pr. tur). På The Oriental Plaza var det stort sett bare merkebutikker og prisene var høye. Jeg kunne til og med kjøpe vann fra Tyskland der. Etter å ha vandret der en stund dro jeg tilbake til hotellet, noe som var lettere sagt enn gjort. Jeg brukte en time på å finne undergrunnsstasjonen jeg kom fra. Men det gikk til slutt.
Hotellet jeg bor på har et merksnodig nøkkelsystem. Jeg har fått et nøkkelkort jeg bare legger inn til døren (lik t:kort i Trondheim) og vips; døren er åpen. Det er den enkle delen av prosessen. Den litt vanskeligere delen av prosessen er å lukke igjen døren. Her må man holde tunga rett i munnen. Det virker såre enkelt å lukke igjen en dør, men ikke denne. Lukker jeg den på feil måte så begynner den å pipe. Kluet her, og det fant jeg ut av i dag, er at jeg ikke må bruke håndtaket når jeg lukker den igjen, jeg må bare smelle den igjen. Om jeg gjør noe annet har jeg det gående med pipingen og det er skikkelig irriterende.
I går skrev jeg litt om min fascinasjon over lyskryssene. I dag skal jeg brette litt ut om offentlig urinering. Det er ikke alle her i Kina som mener at det er nødvendig å bruke et toalett når man skal urinere. Mange setter seg bare ned på huk og pisser på fortauet der de står. Må de drite også, så driter de der og. Og dopapir har de med seg og det blir også liggende igjen. Heldigvis rister de fleste kinesere på hodet når de går forbi, så det er ikke alle som tenker at fortauet er et toalett. I de fleste tilfellene er det små barn, men jeg har sett to voksne personer hittil som har gjort det på denne måten.
Men nå er det kveld og jeg har en plan om å legge meg snart. I morgen skal jeg på informasjonsmøte om turen min til Nord-Korea og om 48 timer fra nå skal jeg etter planen være der!
4. september: Kina, dag 2
Dag to i Kina begynte unødvendig tidlig. Ettersom jeg sovna i 20-tiden i går, så var det vel ikke annet å forvente at jeg ville våkne en smule tidlig, men klokka 05.00 var unødvendig tidlig. Spesielt ettersom ingenting åpner før klokka er 08.00. Så etter å ha vimset rundt på rommet i over to timer gikk jeg for å spise frokost, men det kunne jeg ikke. Det var ikke inkludert, selv om det står klart og tydelig på kvitteringen min at det er inkludert. Det hjelper lite så lenge den er på norsk, så jeg droppet det.
Litt før klokka 08 gikk jeg mot Den forbudte by. Den ligger et par kvartaler unna her og det tar en god halvtime å spasere dit. Jeg kom rett før åpningstid og køen var allerede ganske lang. Jeg gikk inn på baksiden og slapp dermed unna det meste av kø. Siden jeg var tidlig ute gikk jeg tilbake til Jingshan Park og kjøpte meg en ny minnebrikke til kameraet mitt slik at jeg kunne ta bilder i det uendelige. Da jeg kom tilbake til Den forbudte by var køen nesten helt borte og jeg var inne på to minutter.
Det er egentlig ikke så mye å skrive om Den forbudte by. Den må oppleves. Dette er den største samlingen av gamle bygninger i Kina og var ganske fascinerende. Jeg gikk fram og tilbake i om lag to timer og da var jeg kommet meg inn i en gedigen blindvei. Jeg betalte litt ekstra for å se en del av Den forbudte byen, noe jeg egentlig ikke burde gjort. Ikke var det noe spesielt å se der og selgerne i butikkene var veldig aggressive. Og du måtte gjennom butikkene for å komme deg videre.
To timer i Den forbudte by var nok for meg. Jeg fikk se det viktigste og var glad og fornøyd med det. Deretter gikk jeg rundt Den forbudte by for å komme meg nærmere Beijing Underground City. Men den var stengt ifølge taxisjåføren jeg prøvde å snakke med, så det var ikke noe poeng. Da fant jeg ut av at det var på tide å innta dagens første måltid og gikk på restaurant. Jeg fant meg en passende rett med noe jeg ikke aner hva var for noe og bestilte. Den kostet 38 yuan og vannet 5 yuan. Da regningen kom kostet det 72 yuan. Skjulte gebyrer finnes åpenbart i bøtter og spann her i Kina, men det opplyses det bare om på kinesisk.
Det var nå på tide å utforske mer av Beijing, så jeg dro til Den himmelske fredsplass. Det var veldig varmt og store mengder vann måtte til enhver tid inntas. Etter å ha gått rundt plassen en gang gikk jeg og besøkte The Great Hall of the People. Deretter bar turen videre til de andre bygningene som ligger rundt Den himmelske fredsplass. Det er ikke så mye å si om disse bygningene sånn egentlig og derfor lar jeg være.
Da jeg var litt lei av å se altfor store bygninger skulle jeg praie en taxi. Det var lettere sagt enn gjort. Jeg fant ingen logisk plass å gjøre det på området, så jeg begynte å gå langs veien for å se om jeg fant en. Etter å ha gått i kanskje 45 minutter kom jeg til et gedigent område stappfullt av shoppingsentre og kontorer. Så jeg benyttet anledningen til å se meg rundt. Dette var åpenbart ikke et turistområde for det var ingen turister der (bortsett fra meg da). Etter en stund fikk jeg meg en taxi.
Denne taxituren, og spesielt taxisjåføren, var noe for seg selv. Vi peiste avgårde som om jeg var forfulgt av noen skumle karer som skulle drepe meg. Full fart gjennom et område med enormt med mennesker, tutende på alle syklister og sjåføren tok det veldig ille opp da to jenter gikk litt sakte over veien. Han lagde en stygg grimase og lagde lyder som en gris da han etter hele 3 sekunder klarte å presse seg forbi. Deretter bar det videre mot hotellet. Han snakket ikke engelsk, men det var kanskje like greit. Han satt meg av et godt stykke unna hotellet og taksameteret viste 15 yuan. Jeg betalte han den summen, men det var ikke nok. Han skulle ha 16 og han hadde allerede re-startet taksameteret. Jeg betalte han den ene yuanen (1 kroner) og så stygt på han. Da jeg fikk kvitteringen sa den 15 yuan. I de fleste taxier er det et oppslag om ekstrabetaling dersom bensinprisen er høy. Det gjorde det ikke i denne. Tulling! (I ettertid skal det nevnes at dette er ganske standard, men KUN i taxiene hvor det er opplyst)
Det er mange ting som fascinerer meg veldig her i Beijing. Spesielt er det lyskryssene. De er enorme. Det er gjerne 4-6 felt i hver retning og da er man avhengig av at alt går riktig for seg. I tillegg kommer et eget felt for syklister, samt gående personer som skal over veien. Ikke langt unna hotellet har jeg et slikt lyskryss. Det tar 30 sekunder bare å gå over veien og selv om du har grønn mann, så er det ganske mange biler som har grønt lys samtidig. Og de har ikke vikeplikt for fotgjengere. Så plutselig står du der, midt i veien og grønn mann blir til rød mann og du har biler på alle kanter av deg selv, mens du står helt fortapt med 20-30 andre personer, midt i veien. Skal du bli matros på en ferje burde man dratt til Beijing for å trene seg. Ingen tvil om det.
Men det er ikke selv lysreguleringen som er det mest fascinerende. Det er antallet mennesker som er sysselsatt i hvert lyskryss. På hvert hjørne står det 1 person som passer på syklistene. I tillegg til dette står det 2-4 politifolk tilfeldig rundt omkring. Dette blir ganske mange personer når man tenker på antallet slike kryss det finnes her i Beijing. De er jo lysregulert, men likevel trenger man minst 6 personer i hvert lyskryss.
Uansett, jeg var kommet tilbake til hotellet fullstendig utslitt. Jeg fant ut at en høneblund var på sin plass. Klokka var nesten 17 og jeg la meg nedpå. Da jeg våknet var klokka 02.00 og her sitter jeg nå temmelig opplagt og ikke aner hva jeg skal finne på å gjøre. Heldigvis fant jeg ut av at jeg har internett på hotellrommet mitt. Jeg måtte bare ha en kabel.
3. september: Kina, dag 1
Reisen til østen startet 1. september ved at jeg tok fly fra Trondheim til Oslo og sjekket inn på et hotell nær Gardermoen. Ikke nevneverdig spennende, men like fullt ut en del av reisen min. Dagen etter dro jeg på Gardermoen for å starte den virkelige reisen; reisen til Kina. Og allerede her møtte jeg på små problemer. For det første kunne jeg ikke sjekke inn uten å registrere meg først. Jeg som sto fremst i køen da den åpnet havnet plutselig bakerst i en lang kø. Registreringen var heller ikke gjort uten videre, for de mente at jeg hadde byttet om på for- og etternavn da jeg hadde bestilt reisen og dette kunne skape problemer. Men det gikk denne gangen. Ikke neste.
Jeg kunne heller ikke sende bagasjen min direkte til Kina, så den måtte jeg hente på flyplassen i Moskva og sende videre derfra. Greit nok, men glem det. Jeg hadde ikke visum til Russland og for å hente bagasjen måtte jeg ut av den internasjonale sonen. Ergo måtte jeg ha visum. Uten å ha så mange valg så sendte jeg bagasjen videre og håpet på det beste.
Da jeg kom til Russland kunne jeg selvsagt ikke gå ut av internasjonal sone. Vedkommende som satt i skranken da jeg fortalte om problemet mitt ristet oppgitt på hodet og lurte på hvorfor i all verden de i Norge mente at jeg måtte sjekke inn på nytt i Russland, og ikke minst på hvordan jeg eventuelt skulle få tid til det prosjektet. Akkurat da følte jeg meg litt lost, men etter en del arbeid, så fikk jeg beskjed om at de skulle spore opp bagasjen og sende den til Kina. Med ikke altfor stor optimisme gikk jeg til gaten min.
Det skulle heldigvis vise seg å gå bra. Bagasjen var på båndet da jeg omsider hadde gått gjennom passkontrollen. Jeg satt bakerst i flyet, så jeg var også sistemann som kom til passkontrollen. Men det tok ikke så lang tid som fryktet. En hyggelig kineser slapp meg rett gjennom uten videre spørsmål og jeg var klar for å utforske Kina.
Det neste store problemet var å finne en taxi som visste hvor hotellet mitt var. Jeg hadde et navn og en adresse. På engelsk. Etter å ha spurt om lag 20 taxisjåfører ga jeg opp og gikk inn på flyplassen igjen for å finne noen som kunne hjelpe meg. Uten videre kom det en taxisjåfør bort til meg og lurte på hvor jeg skulle. Jeg viste henne adressen og vips, jeg hadde taxi. Eller pirat-taxi om du vil. Vi diskuterte pris på passe bra engelsk og kom fram til 150 yuan (ca. 150 norske kroner). Da vi etter ca. 45 minutter kom fram til hotellet var prisen plutselig 450 yuan. Det var 3 ganger så mye som avtalt og jeg nektet å betale. Vi diskuterte heftig prisen og det er liten tvil om at jeg ble lurt. Måtte til slutt ut med 300 yuan, men må man så må man (normal pris skal visstnok ligge på ca. 100 yuan). Taxi-sjåføren truet med å kjøre videre om jeg ikke betalte og jeg var ny i Kina. (En del av problemet er at adressen som står på kvitteringen min jeg fikk av hotels.com ikke eksisterer. Det heter noe annet, men likevel veldig likt.)
Så sto jeg der, midt i Beijing ved siden av hotellet. Hun hadde om ikke annet kjørt meg til rett hotell, noe ingen av de andre taxi-sjåførene klarte. Jeg sto og så på hotellet. Men det holder ikke. Jeg skulle jo også inn på hotellet. Det var enklere sagt enn gjort. Først gikk jeg inn feil og en kinesisk mann stoppet meg og sa at her kunne jeg ikke gå. Han pekte bortover veien og jeg gikk. Og gikk. Også gikk jeg tilbake og spurte hva han egentlig mente. Han kunne ikke engelsk, men dette var åpenbart en vanlig feil hotellgjestene gjorde, så han viste meg veien bort ved å stå i ro å peke mens jeg gikk bortover.
Hotellet ligger i hjertet av Beijing. To kvartal unna ligger Den forbudte by. Hotellet er fint, og billig, og har det et hotell trenger, bortsett fra trådløst internett, men det var ikke noen bombe akkurat.
Etter å ha installert meg på rommet bestemte jeg meg for å ta meg en tur ut. Jeg fikk et visittkort av hotellet som de garanterte at alle ville forstå. Så nå kunne jeg gå meg bort i Beijing og ta taxi tilbake om nødvendig. Etter å ha gått på måfå i en times tid uten å finne noe spesielt, så skaffet jeg meg en taxi og fortalte at jeg skulle til Den forbudte by. På engelsk selvsagt. Taxi-sjåføren hadde ikke peiling. Det hadde ikke den andre heller, men han spurte etter en kinesisk adresse. Akkurat det hadde jeg ikke.
Å være lost i en by på størrelse med Belgia er ikke lett fant jeg fort ut av. Det vidunderlige visittkortet sa ikke taxi-sjåførene noe heller, så jeg begynte å gå tilbake, men etter en halvtimes tid, så visste jeg iallefall ikke hvor jeg var. Så da måtte jeg igjen prøve lykken hos taxi-sjåførene. En etter en stoppet jeg de og viste fram visittkortet. Ingen kunne engelsk og mange hadde problemer med å forklare meg at de ikke visste der de satt å nikket og ristet på hodet. Etter om lag 15 taxier fant jeg en som visste og jeg var berget. Da jeg kom tilbake spurte jeg de i resepsjonen om de hadde en bedre adresse. Det hadde de, og nå er problemet løst.
Så fikk jeg tak i et bykart og hun i resepsjonen tegnet inn hotellet mitt. Det var først da jeg skjønte hvor jeg var. Så nå var jeg klar for Den forbudte by. Med kartet i hånden og med nytt mot begynte jeg å gå. Og jeg gikk. Og gikk. Og gikk. To kvartaler i Beijing er langt. Veldig langt. Det tok en halvtime å komme seg forbi det første kvartalet. Og da så jeg plutselig Jingshan Park. Den ligger bare et kvartal unna hotellet. Jeg betalte 2 yuan og kom meg inn, så det som var å se (tror jeg) og gikk igjen. Fra toppen av Jingshan Park så jeg den Forbudte by. Den var vesentlig mye større enn jeg trodde, så jeg bestemte meg for å ta det dagen etter.
Deretter dro jeg tilbake til hotellet og sov litt (hadde ikke sovet noe siden natt til 2. september og nå var det tross alt 3. september). Etter litt sov gikk jeg på restaurant for å innta mitt første måltid i Kina. Jeg fant en meny med bilder, pekte på det jeg ville ha og ventet. Jeg fikk grønnsaker, eggerøre og litt kjøtt. Grønnsaker og egg er ikke bra å spise i utlandet, så jeg plukket ut kjøttet og spiste det. Så gikk jeg tilbake til hotellet for å skrive denne teksten og deretter sove litt. Klokka er ikke mer enn 20, men det skal bli veldig godt med litt søvn.
BUDSKAP.NET
Siste innlegg
- En gjeng feige egoister?
- Kjære Nyhetsspeilet
- Vil jeg egentlig vite alt dette?
- Monsteret kommer ut av skapet
- Hyller Japan, men sushi er tegn på forfall
Del denne siden!*
Kategorier
- 22. juli 2011 (13)
- Dyr (4)
- Florø (4)
- Forretningsmuligheter (3)
- Handel (3)
- Helse (8)
- Svineinfluensaen (8)
- Hvorfor informere? (4)
- I nyhetene (28)
- Internett (24)
- Facebook (9)
- Jobb (1)
- Jul (24)
- Kjendiser (5)
- Kjetil gir råd (5)
- Kjetil leser bøker (4)
- Kjetil ser film (2)
- Mat og drikke (4)
- Media (55)
- Miljø (1)
- MinBlogg.net (8)
- Motor (3)
- Penger (7)
- Politikk (18)
- Reise (46)
- Europa (4)
- Israel 2009 (9)
- Kina 2010 (8)
- Mongolia 2010 (6)
- New York 2011 (7)
- Nord-Korea 2010 (5)
- Sri Lanka 2009 (4)
- Reklame (8)
- Religion (4)
- Sport (9)
- Tegneserier (1)
- Teknologi (4)
- Trondheim (28)
- Ukategoriserbart (3)
- Underholdning (25)
- Utdanning (2)
Arkiv
Bloggere jeg kjenner
- Asbjørn Klevjer
- Åsmund Aukrust
- Erlend Klakegg Bergheim
- Eskil Pedersen
- Even Hagen
- Jørgen Lien
- Karianne Torvanger
- Line Vennesland
- Lise Merkesdal
- Mildrid Svoen
- Stine Renate Håheim
