Var på ICA Maxi i kveld for å handle litt mat slik at jeg overlever Himmelspretten i morgen. På ICA Maxi har de en kampanje gående hvor man kan samle klistermerker når man handler også kan du få noen krystallglass etter å ha handlet for noen tusen kroner. Greit nok. For at kampanjen skal få oppmerksomhet må folket selvsagt informeres og det går på følgende måte:
Butikkmedarbeideren: Samler du på klistermerker?
Kunden: Hæ?!
Butikkmedarbeideren: Nei, du skjønner at vi har en kampanje gående. Du får klistermerker når du handler også kan du få gratis krystallglass etter å ha handlet for en viss sum.
Kunden: Jasså, hmmm…
Butikkmedarbeideren: Bare dersom du vil altså. Det står mer informasjon i denne brosjyren!
Kunden: Hmmm.., ok, får vel teste da…
Det er greit nok på en vanlig dag når masse folk er på jobb, men ikke når det bare er en kasse åpen og det står 10-15 personer i køen og venter!
Når alt kom til alt, så glemte hun nesten å spørre meg; jeg som i det minste vet hva konseptet er…
Fadderuka 2009 er over og går inn i historiebøkene som den beste noen gang. Alle er glade og fornøyde, men sikkert litt slitne. Det er iallefall jeg, men det betyr på ingen måte at jeg er klar for å slappe av. Avslapping kan føre til at man blir sjuk. Stresshormonet cortisol, som hjelper imunforsvaret, kommer ikke til å bli sendt rundt i kroppen min i samme mengde som de siste ukene, derfor bør jeg stresse mest mulig. Dette kan bli katastrofalt.
I går avsluttet vi hele Fadderuka med faddergalla. Fadderne skulle feires og vi i Fadderutvalget skulle hedre oss selv litt. Taler ble holdt og applaus fikk vi. Fadderne fikk premier av ymse slag, og vi i Fadderutvalget måtte ofre oss selv. Hittil har ikke jeg blitt ofret, men noe sier meg at jeg egentlig skulle bli det i går. Så til vedkommende som kom bort til meg i går på Gossip og sa noe om at jeg skulle være premien, men sikkert tok ristingen på hodet som temmelig avvisende, så var det bare fordi jeg ikke klarte å høre hvilken premie du hadde fått. Musikken var en smule høy.
Ellers var jeg på Samfunnsmøte med Jonas Gahr Støre og Erna Solberg. Tidenes enighetsdebatt. Å lage en diskusjon om utenrikspolitikk mellom AP og Høyre er umulig, om man ikke kommer innom tema som Midtøsten. Når det krasseste argumentet var “jeg er egentlig helt enig, men ville ordlagt med anerledes”, så sier det seg selv at den debatten var noe bortkastet. Men gøy var det likevel.
Selv om ikke alt som skulle gjennomføres ble gjennomført, så har vi hatt stort hell med det vi har gjennomført. Det er ingen tvil om at stand up-showet slo godt an. 2 fulle forestillinger i Storsalen er ganske bra. Jonas Rønning var fantastisk, og selv om jeg så begge forestilligene, så lo jeg like godt under begge. De lokale var også gode, men absolutt best under den første forestillingen. Under den andre gjorde de for mange feil, for eksempel hoppet en over en vits, men refererte tilbake til den seinere i showet. Det funket ikke.
Men nå er alt over. Og det blir trist å rive av båndene (ja, jeg går rundt med alle typene, slik at jeg kan være litt av alt). Jeg kommer til å føle meg så naken (så tror jeg utsetter det noen dager). Dette blir uansett tidenes antiklimaksdag, så jeg bør virkelig begynne å gjøre noe annet veldig snart. Forelesningene i dag fristet ikke og bøkene har jeg ikke sett på enda. Heldigvis er det snart valgkamp, og jeg har heldigvis noe jeg må forbrede meg til. Så jeg overlever nok. Takk for alt (og godt valg)!
5 dager av Fadderuka, på 13 dager, er nå over og jeg kan trygt si jeg kjenner det. Trøtt og sliten er bare forbokstavene på et svært langt ord som kanskje vil kunne beskrive min tilstand for øyeblikket. Seine kvelder og utrolig tidlige morninger er ikke noe for meg. Jeg ligger godt på etterskudd angående søvn og når Fadderuka en gang i fjern framtid er over, så tror jeg at jeg fort kan slå ny søvnrekord. Guinness Rekordbok er herved invitert!
Å være med på et prosjekt som innebærer å holde styr på 300 faddere og noen tusen fadderbarn er gøy, men slitsomt. Som jeg skrev i forrige blogginnlegg får jeg en del rare SMS fra faddere som har drukket minst en pils for mye. Siden det er mitt nummer som står på en del av masseutsendelsene, så er det også jeg som får svarene, på godt og vondt. Siden det er mye å holde styr på, så klarer jeg ikke å holde styr på meg selv, med de konsekvenser dette innebærer. For eksempel å overføre penger fra sparekontoen hvor studielån og lønn tikker inn til brukskontoen er et stort problem, noe en uheldig taxi-sjåfør fikk erfare natt til torsdag, da jeg ikke hadde penger på kortet og kun EURO i lommen og litt smårusk i lommen. Ble en heller morsom samtale på turen hjem:
Sjåføren: Det ser ikke ut til at du har penger på kortet ditt.
Meg: Hmm… Jeg overførste før jeg stakk hjemmenifra, og vi har passert midnatt.
Sjåføren: Det tar av og til litt lengre tid, har du kontanter?
Meg: Jeg tviler, men jeg skal undersøke…
*undersøker lommeboka mi som da hadde god plass til en familie med møll*
Meg: Jeg har 15 EURO og 37,50 i norske.
Sjåføren: EUROen står vel i ca. 9 kroner. Vi skal nok få fikset dette.
Meg: Bra, jeg merker det er lettere å holde styr på Fadderuka enn min egen økonomi.
*Sjåføren begynner med hoderegning og finner ut at EUROen har en verdi på 135 kroner*
Sjåføren: Da har du 172,50 på deg. Jeg tar alt, det får bli litt gebyr.
Meg: Den er grei, bare glad jeg slipper å gå hjem!
Taxiregningen kom på ca. 160 kroner, så det ble ikke så veldig dyrt, heldigvis. Jeg slapp å gå hjem, han fikk seg litt EURO, jeg ble kvitt EURO. Kan det bli bedre? Alle har brukt for EURO en eller annen gang.
Det er ikke bare lommeboka jeg ikke har kontroll over, men også været. Og været er blitt vår største fiende. Minifestivalen som skulle gå av stabelen i går ble flyttet til i morgen, men nå viser det seg at det er meldt 12 grader og pøs regn. Ikke verdens beste utgangspunkt. Derfor er alle utearrangementene i morgen flyttet. Minifestivalen inn og Sommer-OL til neste uke. Men på en annen måte er jeg glad dette ikke er Bergen, hvor regnet aldri slutter når det først har begynt…
Fadderuka på Dragvoll er i full gang og etter et halvt år med forbredelser ser alt ut til å gå på skinner. Over 2000 personer har fått tildelt faddergruppe og blir nå kjent med byen og vi får i all hovedsak positive tilbakemeldinger fra både faddere og fadderbarn!
Som web-sjef i Fadderutvalget, så må jeg være tilstede stort sett overalt. Ikke bare skal hjemmesiden oppdateres. SMS-tjenesten vi bruker krever support, folk ringer i tider og utider med de merkeligste spørsmål, og jeg får mange rare SMS fra faddere som har tatt seg en pils eller to for mye (om ikke mer).
Å være web-sjef betyr mye mer enn bare å ta seg av det tekniske. Jeg har nå fått meg erfaring som dørvakt og det kan være slitsomt. Etter to kvelder utenfor Club Gossip i Trondheim, så er jeg ganske sliten. De fleste som går inn er hygelige, betaler for seg eller har båndet på hånden slik at de kommer gratis inn. Men det gjelder ikke alle, og spesielt gjelder dette folk som ikke går på Dragvoll. Andre skoler i Trondheim har også fadderuke og de har sine egne bånd, sine egne avtaler og sine egne fordeler. Og mange tror, av en eller annen merkelig grunn, at våre avtaler gjelder for alle.
Folk viser fram mange rare bånd og blir skuffet når de likevel må betale. De fleste er heldigvis snille, men noen kverulerer og ønsker å diskutere en stund i døra. Dere kan bare gi opp, for dere kommer ikke lettere inn av den grunn. Det hjelper ikke å si “ja, men”, “jeg har jakka min der inne”, “jeg betalte tidligere” eller “fy faen for noen drittunger dere er”. Stempel eller bånd er det eneste som hjelper og slik vil det også være i framtiden. Jeg legger også merke til at det er en viss sammenheng mellom dem som mener jeg er søt og de som ikke vil betale. Ellers er det ganske mange “smarte” folk ute og går i gatene og en normal samtale med folk som har bånd er slik:
Ukjent: Jeg har bånd, må jeg likevel stille meg i køen?
Meg: Ja, nesten alle som står i køen har også bånd.
Ukjent: Men jeg er jo fadder(barn), kan jeg ikke slippe?
Meg: Nei, nesten alle som står i køen er også fadderbarn.
Ukjent: Ja, men…
Meg: Nei, du må stå i køen, ellers blir det urettferdig!
Ukjent: Men h*n betaler og han sto i køen!
Meg: Ikke alle fadderbarn har bånd, men de fleste har
Ukjent: Jo, men du skjønner at…
Meg: Nei, du MÅ sto i køen!!
Ellers skal jeg ikke klage noe på verken fadder eller fadderbarn. Fadderene gjør en strålende innsats og fadderbarna drar opp stemningen. Når jeg går med Fadderutvalg-genseren føler jeg til tider at alle kjenner meg, og mange tror helt klart at jeg kjenner dem. Det er ikke helt sant…
“Ikke faen om jeg skal smake sushi. Kan da umulig smake godt i det hele tatt! Rå fisk? Også betale for det? Ville du spist fisken du fisket rå? Nei, nettopp. Derfor skal ikke jeg smake det!”
Normalt sett ville jeg sagt det når noen foreslå at jeg skulle kjøpe meg litt sushi til middag, men i dag gjorde jeg det. Tro det eller ei! Jeg har kjøpt sushi, for første gang i hele mitt liv. Jeg var selvsagt skeptisk, men jeg mannet meg opp og betale den lette sum av 89 kroner for 10 biter på den lokale ICA-butikken. Lett nervøst gikk jeg tilbake til hybelen og skulle smake.
Det var en bragd i seg selv å kjøpe denne fisken og jeg måtte sitte og stirre en liten stund før jeg kunne smake. Ta et bilde. Undersøke at jeg kunne løpe på do på under tre sekunder. At jeg hadde dopapir nok raskt tilgjengelig. Skulle jeg noe obligatorisk i kveld, eller for den saks skyld de neste tre dagene? Svaret var positivt på alt. Fluktruten var klar, jeg hadde nok dopapir og det eneste jeg skal i løpet av helgen er et vors i dag. Jeg kunne ofre det.
Gå til kjøkkenet og hente gaffel. Se livet passere i revy; dette kan ikke mennesker ha godt av å spise. Åpne opp lokket, lukte litt på den. Luktet frisk, litt som fisken du fisker opp fra havet, minus saltlukten. Og da så jeg det. Dette er jo juks. Det var jo nesten bare ris. Bare litt rå fisk på toppen av en bunke ris. Jaja, da er det jo begrenset hvor ille det kan smake. Først smake på risen, deretter fisken. Og jeg gjorde det. Jeg tok en bit sushi og puttet den inn i munnen. Tygde. Smakte. Også gikk det ned i magesekken. Nam. Det smakte jo faktisk ganske godt. Alle mine fordommer mot sushi forsvant på et blunk. Dette kan jeg faktisk spise en gang i blant. Hvorfor har jeg ikke smakt dette før?
Karakter: 4+
Naboen min hadde bestilt en pizza, og på veien for å hente den skulle han kaste søppelet i konteineren. Da han kom tilbake spurte han med fortvilelse i stemmen:
- Har noen av dere en lommelykt?
Noe undrende ser vi på han og lurer på hva han skal bruke den til, og flau som han er må han bare fortelle oss det. Han har mistet nøkkelen sin og må ut og lete etter den – i søppelkonteineren!
Jeg, den eneste med lommelykt, finner en han får låne og vi som satt i stuen blir med han ut for å lete. Han putter hodet sitt inn i konteineren, uten resultat. Vi prøver og, uten hell. Dermed blir konklusjonen at han rett og slett må gå ned i konteineren for å lete.
Han gjør seg klar for å gå ned i konteineren. Det lukter ikke godt, men heldigvis er det ikke lenge siden den ble tømt, så han har en forholdsvis lett oppgave. Vi åpner opp konteineren og han tar av seg jakken for å gå ned i den. Plutselig snur han seg flau bort og blir flauere enn noen gang tidligere: Nøkkelen hang rundt halsen hele tiden, under jakken. Vi lo. Hardt og lenge.
I dag fikk jeg meldingen som fikk bunken til å falle over (en merksnodig omskrivning av “dråpen som fikk begeret til å flyte over”). Nok en person som sender melding til alle vedkommende kan sende melding til på hele It’s Learning, og i mange tilfeller er dette til over 3000 personer. 3000 personer blir med andre ord bli plaget med at han eller hun har mistet penalet sitt eller har togbilletter som vedkommende selv ikke kan benytte og som i sin desperasjon prøver å selge disse til en annen medstudent. 3000 studenter må bruke litt av sin dyrebare tid på å lese en melding de absolutt ikke vil lese. Som dere sikkert har skjønt, så er jeg en av de som river meg litt i håret av slike meldinger. La oss se på noen eksempler (som er sensurert, slik at bloggen ikke blir sett på som en pådriver for folk som vil ha oppmerksomhet rundt sitt budskap):
Ja da er det min tur å spamme hele it’s-learning!
Greide faen meg å legge igjen *** mitt i realfagskantina på onsdagskvelden i 8-tida og lurer på om noen har sett det? Hvis noen har det eller veit hvor det er så hadde jeg vært veldig takknemlig! Trur tlf-nummeret mitt står på lappen inni, men: ********
Mvh V******
Ønsker å selge en en-vei togbillett med avreise *.april **:25 Trondheim og ankomst **:13 Oslo.
Prisen er *** kr.
Ta kontakt så fort som mulig, ********, hvis du er interessert.
Førstemann til mølla!!!
Hei.
Jeg tok drosje til ******* i dag sammen med to jenter. Den ene la ut for meg noe som var veldig snilt. Problemet er bare at jeg ikke kjenner henne og har mistet nummeret så har foreløpig ikke mulighet til å betale tilbake. Er denne personen deg så ta kontakt så jeg får gjort opp min gjeld.
Mvh. S**** H****
Kan folk som heretter sender ut slike meldinger droppe meg som mottaker? Jeg vil ikke lese hva dere har mistet, hvilke reiser dere ikke skal reise og hvordan du klarte å komme deg til eksamen!
Ordføreren i Trondheim, Rita Ottervik, har i dag vært på branntomten i Innherredsveien og i den forbindelse er hun på Adressa.no avbildet med noe som kan minne om en hijab! Så da har kanskje FrP litt rett angående snikislamiseringen?
Ene naboen har flytta og han har vaskeuke. Hva gjør man da? Jo, da spiller man kort om hvem som skal ta de ulike oppdragene. Etter noen omganger med gris (som jeg ikke tapte) ble en del oppgaver fordelt. Vasking av kjøkken, gang og søpla… Etter dette spilte vi krig. Jeg har vunnet i krig mot alle i dag og det var selvsagt litt kjipt å tape når vi spilte om vaskeoppgaver. Dette ble den lengste runden og til slutt tapte jeg, så da må jeg pante flaskene denne uka. Ikke store oppgaven, men tapt er tapt!
Når jeg skal gå ut av den innerste lesesalen på 6B på Dragvoll har jeg to valg. Enten kan jeg gå gjennom begge kollokviesalene med folk som leser og diskuterer og dermed bruke tre dører eller jeg kan gå langs de små kollokvierommene og leserommene og benytte meg av to dører (og den ene er åpen nesten hele tiden). Jeg velger det siste, for det er mest praktisk!
Men, på den døren som står åpen er det hengt opp en rekke lapper med et felles budskap; bruk den andre veien! De som har fast leseplass ønsker ikke at vi skal gå gjennom den døra fordi det bråker sånn. Mitt spørsmål til dere er; tror dere det bråker mindre om jeg bruker den andre veien? Svaret er nei! Eneste forskjellen er at jeg framfor å forstyrre fem masterstudenter (pleier sjelden å være mer), så vil dere at jeg skal forstyrre 50 andre bachlerstudenter som leser flittig. Ikke nok med det, dere hører bare en dør, de på kollokviesalene hører to dører som smeller igjen etter meg! Og de i lesesalen forstyrres mindre at av jeg bruker døren lengst unna enn at jeg bruker den døren nærmest lesesalen!
Så til dere med fast leseplass; dere slipper å lete etter leseplass når dere kommer. Vi må lete, hver dag! Dere har små rom og dermed potensielt mindre støy, vi har store rom, ofte med en del støy., men dette er ikke en selvfølgelighet. Ofte er det stille der, speiselt om kveldene. Hvorfor skal jeg plage mine medstudenter med to dører når jeg kan slippe unna med å plage dere med en dør? Dere hører likevel den siste døren smelle igjen når jeg går gjennom kollokviesalene, så hvorfor bli så irritert? Dessuten, jeg kan bare gå ut den døren, skal jeg inn må jeg gjennom kollokviesalene, så de blir forstyrret uansett! Så slutt og klage! For de av dere som ikke helt klarer å se for dere hvordan det ser ut, så har jeg laget en liten tegning:
