Kjetil Klakegg Bergheim www.minblogg.net

Min Utøya-historie

>> Click here for english version

Det er nå gått mer enn to måneder siden jeg var på Utøya. Dette er min historie slik jeg husker den. Den er ikke komplett og navn er ikke nevnt. En av personene som er nevnt anonymt i teksten er dessverre ikke blant oss lengre.

Andre innlegg om 22. juli:
- Sofahelter og andre helter (innlegget VG og NRK siterer)
- Er journalister forvokste barnehagebarn?
- Å møte hat med kjærlighet

OBS: Er du kommet hit via Norgespartiet eller Nyhetsspeilet? Les denne posten først!

Til mine kjære Nyhetsspeilet-lesere: Gratis kake og brus til den som kan søke opp denne siden med en annen historie enn den som ligger her nå. Jeg følger forresten med på diskusjonene dere har om meg, uten hjelp fra PST.

(Jeg har ikke lest over teksten selv, bare skrevet den og derfor kan det forekomme skrivefeil)

---

22. juli 2011. Det er en fredag og jeg er på Utøya. Jeg hadde ankommet dagen før, to dager forsinket på grunn av en betennelse i store-tåen min. Jeg står opp litt senere enn de fleste andre i leiren siden jeg satt oppe altfor lenge om natta. Det første jeg får med meg er foredraget til Gro Harlem Brundtland. Det neste jeg får med meg er et foredrag av Stine Renate Håheim. Midt under foredraget kommer det en person bort og sier at alle må samle seg i Storesalen etter at foredraget er over, de har noe viktig å meddele. Jeg ser på vedkommende at noe alvorlig har skjedd. Rett etterpå får jeg en SMS. Vedkommende lurer på om jeg har fått det med meg. Hva da? spør jeg tilbake. Jeg går fra foredraget med en litt ubehagelig følelse. Går inn i teltet, finner iPaden min, logger meg på internett og besøker en nettavis: En bombe har gått av i Oslo!

Jeg går tilbake til foredraget og mer vedkommende som sendte meg en SMS om å holde meg oppdatert. Nettet på Utøya var allerede begynt å bli tregt og jeg hadde en mistanke om at alt kom til å kollapse når alle får vite hva som skjer. Ber pappa om å gjøre det samme, og forsikrer han om at Utøya mest sannsynlig er verdens tryggeste plass for øyeblikket.

Etter foredraget går vi inn i Storesalen. Mange vet nå hva som har skjedd og det er en ubehagelig følelse i rommet. Mange på Utøya kjenner folk som jobber i Regjeringskvartalet. Vi får informasjon og en del har spørsmål. Et av spørsmålene som ble stilt var om diskoteket om kvelden kom til å bli avlyst. Vi fikk ikke noe umiddelbart svar på det...

Det første skuddet
Etter at informasjonen om bomben i Oslo er gitt til alle på Utøya går jeg inn i Lillesalen sammen med to personer jeg kjenner. Vi satt oss i hver vår stol. Vi diskuterte hva som har skjedd mens vi prøvde å komme oss på internett, men det var nede. Selv om jeg var på Utøya så var det veldig ubehagelig å vite at Norge har blitt angrepet. Hvem står bak? Jeg husker jeg sa til de to jeg satt med at "nå har vi nok tapt valget..."

Plutselig smeller det. Det høres ut som noen som leker med knall, eller kanskje noen har fyrt av en rakett. Så et skudd til. Og et til. Folk begynner å bli urolige. Folk vil se hva som skjer. Plutselig går det på en eller annen måte opp for oss at noen skyter med våpen. Folk stormer mot døra som fører ut til teltleiren. Jeg reiser meg rolig opp og går mot døra. Jeg skjønner på en måte, men nekter å godta det. Jeg bøyer meg ned bak alle som prøver å presse seg gjennom døra. Det var kanskje 10-20 personer som prøvde å komme seg ut. Jeg tar tak i skoene mine og forsøker å ta de på. Så langt kom jeg aldri. Flere skudd blir avfyrt. De er rettet mot Lillesalen. Som på kommando snur alle i døra seg. På en eller annen rar måte klarte jeg å reise meg og komme meg bort fra døra før de snublet over meg. Det ville de nok gjort dersom jeg ikke hadde stablet meg på beina.

Jeg springer inn i Storesalen. Den ligger vegg i vegg med Storesalen. Plutselig står jeg midt i Storesalen. Skudd avfyres og jeg tenker ikke. Noen må tenke for meg og skriker til meg at jeg må legge meg ned inntil en vegg. Jeg gjør som jeg får beskjed om. Jeg dukker ned og løpet inntil veggen og setter meg ned. Jeg tror jeg er den personen som da sitter nærmest døra som fører ut i gangen. Plutselig hører vi nye skudd, men denne gangen oppfatter vi skuddene for å komme fra Lillesalen. Folk spretter opp og løper mot døra. Nå er det den sterkestes rett som gjelder. Ikke noe solidaritet å spore. Jeg kommer meg fort ut og løpet ut på grusplassen foran bygget.

Å løpe for livet
Inntil nå har jeg hele tiden tenkt, i den grad jeg har tenkt, at det er én person som skal skyte én annen konkret person. Et internt oppgjør av noe slag. Da jeg kommer ut på grusplassen ser jeg en person som ligger skutt. Jeg hører skudd fra huset bak meg og jeg jeg løper ned mot kaien. På toppen av bakken ser jeg ytterligere to personer. En ser jeg er skutt, den andre antar jeg at er skutt (i ettertid vet jeg at kun en av dem var skutt). Da går det opp for meg at det er noe mer enn et lite oppgjør. Det kan tenkes at jeg faktisk løper for livet, så jeg fortsetter å løpe ned mot kaien og håper at en eller annen båt ligger der og at jeg kan komme meg med.

På veien ned bakken mot kaien står det en person og skriker at vi ikke må løpe ned til båten. Det er en dødsfelle. Jeg tar meg ikke tid til å analysere og vurdere det som blir sagt, jeg bare stoler på vedkommende og løper mot fotballbanen. Rett før jeg kommer ned til fotballbanen treffer jeg en jeg kjenner. Han sier bare at dette er det jævligste han har vært med på. Jeg sier at ting aller helst vil gå bra. Han stopper opp ved låven for å finne seg en plass å gjemme seg. Jeg kjenner ikke særlig godt til låven, så jeg løper til fotballbanen.

Under hele oppholdet mitt på Utøya har jeg haltet rundt på grunn av betennelsen jeg hadde i tåen. Det gjør jeg ikke. Adrenalinet stenger smertene ute og jeg løper nok fortere enn jeg noen sinne har løpt. Da jeg hadde kommet over nesten hele fotballbanen treffer jeg på en av personene jeg satt med i Lillesalen. Det er mange personer som løper i samme retning. Vi stopper opp og det blir diskutert hvor vi skal gjemme oss. På noe slikt som fire-fem sekunder kom det opp forslag om å gjemme seg ved pumpehuset og at vi kunne svømme til land. De velger såvidt jeg klarte å oppfatte pumpehuset. Dessverre er det en av plassene der veldig mange ble skutt og drept litt senere.

Jeg på min side sier til han jeg kjenner at "jo flere vi er sammen, jo oftere nyser vi" og nærmest forlanger at han blir med meg i motsatt retning. Han blir med og vi finner en plass ved i nærheten av vannkanten vi legger oss ned. Jeg følte meg ganske trygg på at dette kom til å gi seg snart. Enten måtte den som skjøt gå tom for skudd, eller så ville noen leke helt. Ingen av delene skjedde.

Kontakt med verden
Helt fra jeg satt i Storesalen, så har jeg prøvd å ringe pappa. Problemet er bare det at jeg hadde kjøpt meg en ny mobiltelefon noen dager i forveien og jeg hadde ikke sett så altfor nøye på den enda. Jeg rotet en god del, men da jeg endelig fikk satt meg ned og hadde mer enn fem sekunder på meg til å taste nummeret rolig klarte jeg det. Pappa tok telefonen og jeg fortalte at noen skjøt på Utøya. Jeg merket fort at dette ikke var noe han helt ville tro på. Det var altfor uvirkelig. Det var det for meg og. Jeg ville ikke tro på det og jeg tenkte på hvor dumt dette måtte høres ut, spesielt dersom det jeg nå fortalte ikke var sant. Det kunne jo hende at det fantes helt logiske, ikke-voldelige forklaringer på hva jeg hadde sett og hørt.

Skuddene kunne jo være falske. Personene som var skutt kunne jo være del av et skuespill. Kanskje delegasjonslederen vår hadde glemt å informere oss om at det skulle skje en falsk krig på Utøya og at vi ikke måtte få panikk når det skjedde. Alt var under kontroll. Et øyeblikk følte jeg meg dum der jeg satt og gråt med pappa på tråden. Men det kom fort flere skudd og jeg slo tanken fra meg. Dette kunne ikke være et skuespill. Alle løp jo.

Nye skudd kom og jeg følte at de kom nærmere der vi satt. Dersom det kom en person med våpen der vi satt, så ville vi være sjanseløse. Vi måtte finne en bedre gjemmeplass. Mens jeg ringte pappa, så ringte han jeg var med 113. Han kunne fortelle meg rett etterpå at han ikke var alene om å ringe, men han oppfattet det slik at han var blant de aller første. Det var nå flere minutter siden de første skuddene var avfyrt.

Noen meter unna der vi satt sto det et tre. Greinene på dette treet vokste litt ut, så rett ned i bakken, samt at det var en del lave greiner. Jeg anslo at dette var det beste gjemmestedet i umiddelbar nærhet. Jeg krøp inn og la meg i busken. Det gjorde også vedkommende som var med meg. Nå var jeg livredd. Jeg tenkte at uansett hva som skjer, så må det ikke komme en eneste lyd fra busken, så jeg sier til pappa at han må viske i telefonen og kun si ting som er nødvendig. Han ber meg å gi en lyd fra meg av og til slik at han vet jeg er i live.

En og en halv time i en busk
I hvilken rekkefølge ting skjer i etter dette er ganske uklart, men telefonen min begynner etterhvert å ringe. Det er mange som vil ha tak i meg, men jeg avslår alle anrop, bortsett fra ett. Jeg tenkte at han kunne få høre at jeg var på Utøya, slik at han kunne informere de andre av våre felles bekjente om at de ikke måtte ringe meg. Det bråkte for mye. SMSene strømte inn, men jeg leste dem ikke. Jeg hatet det dypt og inderlig. Beklager. Jeg hadde fire tanker i hodet:

1. Ikke lag unødvendig lyd
2. Hva skal jeg gjøre om noen finner meg?
3. Hva skal være det siste jeg sier til pappa før jeg dør?
4. Hva skjer etter døden?

Det første løste jeg greit ved å ikke bevege meg, til tross for at det krøp maur oppover kroppen min og beit meg overalt. Jeg så også til at jeg ikke hadde på meg klær som kunne avsløre unødvendig godt at jeg var her. Heldigvis hadde jeg ikke røde klær på meg. Jeg så opp på den andre personen som lå i busken og forsikret meg om at han satt i ro og ikke hadde på seg klær med farger som lett kunne sees. Det hadde han ikke.

Det andre var verre. Kom det en person med et våpen hit, så ville ikke jeg ha sjans i havet til å slippe unna. Det var ingen pinner i busken som var store nok til å kunne slå en person bevisstløs. De var alt veldig råttent av det som lå der. Kunne jeg slå vedkommende bevisstløs med iPaden min som jeg av en eller annen grunn fremdeles hadde i hånden? Neppe. Hadde vedkommende som var i busken fremdeles mobiltelefonen sin? Da kunne jo vi kaste den bort i en annen busk et stykke unna og ringe til den for å avlede gjerningsmannens oppmerksomhet et lite øyeblikk og dermed øke vår sannsynlighet for å slippe unna. Dessverre hadde han kun batteriet i hånden. Mobilen hadde han ikke lengre. Jeg innser at jeg er sjanseløs dersom han kommer.

Det er nok derfor den tredje tanken slår inn. Hva vil jeg at skal være det siste pappa hører meg si før jeg dør. Jeg innser at fra og med at jeg oppfatter at nå dør jeg, til jeg er død vil de gå toppen to sekunder. På de to sekundene skal jeg både registrere, ta innover meg, tenke hva jeg skal si og si det. Så vil det bli svart.

Eller, vil det egentlig bli svart? Ønsker jeg at det skal bli svart? Tankene raser gjennom hodet. Energi kan ikke forsvinne eller oppstå, ergo forsvinner ikke jeg heller. Men, hva om jeg kommer i en tilstand der jeg kommer til å oppfatte at jeg nå er død og at noen sørger over meg? Ønsker jeg å oppleve den sorgen de andre har ovenfor meg? Nei, faktisk ikke. Jeg håpte at det skulle bli svart. Punktum.

Det skytes enormt mange skudd på Utøya. Stemningen er dyster. Jeg er livredd, det plaskregner, det er tåke og noen ønsker faktisk å drepe meg. Kan det egentlig bli verre?

Omtrent halvveis ute i dramaet kommer det en tredje person inn i busken. Jeg har aldri sett ham før, men han prater høylytt, tilkaller enormt med oppmerksomhet og dermed truer min eksistens. Jeg ber han holde kjeft og sitte ned eller dra sin vei. Han velger heldigvis det første. Han setter seg ned og er musestille resten av tiden. Omtrent samtidig får jeg vite at personen som skyter er utkledd som en politimann. Jeg forteller det stille til de andre. Han som akkurat kom inn sier at han allerede vet det.

Tiden går, lydene fra skuddene øker av og til å styrke og av og til forsvinner de, som om han kommer nærmere av og til og går bort fra oss av og til. Det eneste vi kan gjøre er å sitte der og håpe at det ekte politiet snart kommer. Hvis de kom da...

Plutselig tenker jeg at det ikke er sikkert at de kommer. Hvorfor skal de prioritere Utøya dersom det er mange bomber som går av i Oslo? Rett før skytingen startet gikk det et rykte om at politiet hadde rykket ut til minst en bombe til. Hvorfor skulle de da prioritere Utøya?

På et tidspunkt ser jeg en annen person jeg kjenner gå ut mot vannet. Deretter hører jeg et plask og jeg antar at han har lagt på svøm. Han er langt ifra den eneste. På et tidspunkt gikk det ganske mange forbi der vi kunne se ut. Vi hadde dårlig utsikt og håpet av innsikten var minst like dårlig. Vi hører at de legger på svøm. Plutselig skytes det. Denne gangen er smellene veldig høye. Tre-fem skudd blir avfyrt og noen av de som gikk ned mot vannet kommer løpende opp igjen og skriker at det skytes fra landsiden. Da mistet jeg egentlig alt håper. Jeg trodde der jeg lå at det var flere på Utøya som skjøt, og nå sa noen at det i tillegg skytes fra landsiden. Når politiet da kommer, om de kommer, så må de faktisk sikre landsiden før de kan ta seg over til Utøya. Og dersom det er mange bomber i Oslo, så vil de (slik jeg oppfattet det der og da) ha masse tid til å saumfare hele øya og skyte alle sammen som er der. Dette er nok gjennomtenkt og det er neppe, tenkte jeg, mangel på ammunisjon.

Redningen kommer
På et tidspunkt hører jeg et helikopter. Jeg tenker at redningen er nær. Jeg er veldig lettet. Det kan nå tenkes at jeg overlever dette marerittet. Men det skjer ikke noe mer. Eneste jeg hører er nye skudd. Men en stund etter dette får jeg beskjed fra pappa om at politiet har arrestert en person på Utøya. Jeg er lettet, nå vet jeg i det minste at politiet er på øya. Men ettersom jeg var helt overbevist der jeg satt om at det var flere personer som skjøt, så turte jeg ikke røre meg.

Jeg ble liggende helt stille med mobilen inntil øret og iPaden inntil hjertet. Jeg hadde i løpet av tiden jeg lå der kommet på en sak jeg leste en stund tilbake om en person som ble skutt ble reddet av mobiltelefonen i lomma. Da kan jo det tenkes at iPaden min kunne gjøre samme nytten.

Vi ble alle liggende helt stille. Etter en stund kom det tre politifolk. De var bevæpnet og sto rett ovenfor der vi lå. De så rett ned på oss. Jeg visste at det ble sagt at det var en i politiuniform som skjøt, så hvorfor skulle ikke disse også kunne skyte oss. Jeg ga tegn til de to andre i busken at de måtte ligge helt stille og ikke gi en eneste lyd fra seg. De gjorde som jeg sa og politifolkene gikk videre. De hadde nok ikke sett oss selv om vi så dem.

Vi ble liggende videre. Noen minutter etter hørte jeg at det kom en del båter som nærmet seg øya. Noen meter framfor meg hørte jeg at personer ble satt i land. De ble ropt ut masse kommandoer. Vi hørte at de delte seg. Vi så på hverandre og ble på en eller annen måte, uten å si et ord, enige om at en av oss måtte gå ut av busken. Den siste personen som kom inn i busken satt best til. Vedkommende kunne gå ut av busken, trodde jeg, uten å bråke for mye. Så feil kan man ta og politiet som sto utenfor oppdaget selvsagt personen. Det skjønte jeg og jeg håpte dypt og inderlig at vi som lå inne i busken fremdeles ikke skulle bli oppdaget. Jeg ventet tross alt bare på at det skulle bli avfyrt et skudd. At vedkommende falt om død på bakken. At det var min skyld, jeg hadde tross alt vært med på å sende personen ut. Men skuddet kom ikke. Heldigvis.

Jeg følte meg på ingen måte trygg, men fant av at dersom vi ikke kunne stole på disse politifolkene, så ville jeg uansett ikke overleve, så hvorfor ikke bare bli ferdig med det? Så vi gikk ut av busken og der møtte vi fire personer fra spesialstyrken som siktet mot oss, ransaket oss og sa at vi skulle løpe mot kaien samtidig som vi ga oss til kjenne. Det gjorde vi. Der sto det enda flere politifolk og siktet mot oss. Og nok en gang var jeg redd for at skudd skulle bli avfyrt. At vi var lurt opp i en felle. Hele kroppen sa til meg at jeg måtte løpe min vei, og på et tidspunkt var det også like før.

Vi ble ransaket og satt i bord i en privat båt og kjørt over til landsiden. For første gang på over en time følte jeg meg litt trygg. Jeg hadde tross alt ikke hørt noen skudd på en stund og personene i politiuniform hadde fremdeles ikke skutt oss.

Da vi kom på landssiden møtte vi masse folk som allerede hadde kommet seg over. Mange hadde svømt, andre hadde nettopp kommet i båt. Folk hadde panikk. Mange hadde sett mye. Etter en stund ble vi kjørt til mottakssenteret på Sundvolden Hotell.

I løpet av den tiden jeg lå i busken ble fire av mine venner drept. 65 andre ble det også.